Det å lære noe av Kierkegaard
krever en vilje til å bli lært med fokus på seg selv, ens historiske situasjon
og ens egne tolkninger av de kristne kriterier som begge de to førstnevnte skal
bedømmes. Dersom leseren lærer noe om seg selv og hans forhold til
kristendommen, så er dette langt viktigere for ham enn det at det var fra
Kierkegaard han lærte det.
Kierkegaard talte til den enkelte
og ønsket å bekjempe «massemennesket». Han mente at individets eneste mulighet
for å komme bort fra tomheten og fortvilelsen i det estetiske var å velge seg
selv i fortvilelsen og bli oppmerksom på hans evige betydning som individ.
Fortvilelsen er et kjernebegrep og Kierkegaard og vektlegger stadig at
fortvilelsen må være stille og inderlig.
Johannes Climacus[1]
stiller spørsmålet om hvor langt er det mulig å oppnå kunnskap om sannheten.
Han sier at det er rett og rimelig å gi Sokrates æren for å ha forsøkt å svare
på dette og for å ha gjennomført filosofiens høyeste mål ved å ha utviklet
spørsmålet på en riktig måte. Sannheten, sier Sokrates, er ikke gitt individet
utenfra men eksisterer allerede inne i ham. Det gjelder å gå inn i seg selv og
(gjen)finne det, å (gjen)oppdage det.
«For den
socratiske Betraktning er ethvert Menneske sig selv det Centrale, og hele
Verden centraliserer kun til ham, fordi hans Selverkjendelse er en
Guds-Erkjendelse». (6, 16-17).
Kierkegaard bringer her inn det
absolutte paradoks. Paradokset består av to motsigelser:
1. Den
menneskelige motsigelsen. Mennesket er en blanding av tid og evighet kan kun
frelses i forhold til en historisk begivenhet. For grekerne var historiske
begivenheter alltid underordnet logiske eller rasjonelle fakta.
2. Den
guddommelige motsigelsen. Evigheten gikk inn i tiden for å frelse mennesket.
For grekerne betydde frelse at mennesket ville bli løftet ut av tiden og inn i
det evige, og ikke at det evige skulle blandes sammen med tiden og dermed motsi
dens egen natur.
Fornuftens dilemma er at dersom
fornuften er villig til å aksepterer at det finnes en grense for fornuften, og
at denne grensen på en eller annen måte kan tenkes på som Gud under betegnelsen
«det ukjente», så kan fornuften ikke uttrykke eller forstå «det ukjente» fordi
det ikke kan uttrykke det som er absolutt ulikt seg selv, samtidig som det er
nettopp det som er nødvendig for å kunne gripe hele konseptet med «det
ukjente».
Climacus sier at all tilblivelse er
en form for lidelse.
«Al
Tilblivelse er en Liden, og det Nødvendige kan ikke lide, ikke lide
Virkelighedens Lidelse, hvilken er denne, at det Mulige (ikke bare det Mulige,
der blir udelukket, men selv det Mulige, der bliver antaget) viser sig som
Intet i det Øieblik det bliver virkeligt; thi ved Virkeligheden er Muligheden
tilintetgjort. Alt, hvad der bliver til, beviser netop ved Tilblivelsen, at det
ikke er nødvendigt; thi det Eneste, der ikke kan blive til er det Nødvendige,
fordi det Nødvendige er.» (6,68)
Historie blir slik Climacus
fremstiller det en gravkammer for mulighetene.
«Hvad som
er skeet, det er skeet, kan ikke gjøres om igjen; saaledes kan det ikke
forandres.» (6,70)
 |
| Karl Barth |
Hva er da kristendommen? Climacus
svarer at det kan «…enhver theologisk Candidat… dersom han er i stand til at
eftegjøre de dialektiske, uforfærdede Stillinger og Bevegelser.» (9,14).
Hvordan man kan bli en kristen er derimot et spørsmål som Climacus brukte all
sin energi på å besvare for å vise hvor vanskelig spørsmålet er når det er tatt
på alvor. Når det gjelder hva kristendommen er, sier Climacus at det er to
fremgangsmåter som kan benyttes. Den første er den objektive veien. Her
konkluderer Climacus med at det objektive historiske beviset har ikke hjulpet
mennesket til å finne kristendommens sannhet. Fremgangsmåten hjelper imidlertid
den enkelte til å innse at valget må tas på en helt annen måte. Den andre
fremgangsmåten er den subjektive. Climacus hevder at «Subjektiviteten er
Sannheden» (9,178). Dette betyr ikke det samme som subjektivismen, hvor den
enkelte kan hevde hva man vil, f.eks. at jorden er flat, og samtidig påberope
seg sannheten. Climacus ønsker mer all tydelighet å fjerne vilkårligheten fra
subjektiviteten. Subjektiviteten er det å være-et-subjekt. Det å være er å være
«et eksisterende Menneske» (9, 184).
Det å være et menneske er en
vandring gjennom eksistensen. Denne vandringen går via ulike stadier.
Kierkegaard vektla tre stadier på livets vei, det estetiske, det etiske og det
religøse. Overgangen fra det ene stadiet til det annet skjer gjennom sprang,
som kan oppfattes som Kierkegaards svar på Hegels (1770-1831) mediationer[3].
Det å være religiøs i det siste stadiet er ikke det samme som å være kristen.
Det å være kristen innebærer at verden slik vi opplever det og åpenbaringen
(Gud i tiden) møtes i den enkelte og man lever i tro. Iflg Climacus har tro den
oppgave «at passe paa i ethvert Øieblik opdage Usandsynligheden, Paradokset,
for da med Inderlighedens Lidenskab at fastholde det» (9,194). Gud ses da som
det absolutte andre.
I boken Begrebet Angest, skrevet av
en annen av Kierkegaards pseudonymer, Vigilius Haufniensis[4],
drøftes inngående begrepet arvesynd.
Angst beskrives som «en sympathetisk Antipathie og en antipathetisk
Sympathie» (6, 136)[5].
Og videre:
«Angest
har her samme betydning som Tungsind paa et langt sener Punkt, hvor Friheden,
efter at have gjennemløbet de ufuldkomne Former af sin Historie, i dybeste
Forstand skal komme til sig selv» (6, 137).[6]
Angst blir etterhvert mer og mer reflekterende.
Jo mer ånd et menneske har desto mer angst, fordi vedkommende vil være mer
oppmerksom på at det er noe veldig verdifult som stå på spill.
Hovedkapitlet i Lukas Millers (1962) bok
er om fortvilelse og tro, det hun kaller radikal sykdom og radikal helbredelse.
Hun vektlegger dette i så stor grad, mener jeg, fordi dette er kjernebegrepene
i Kierkegaards forfatterskap. På samme måte som begrepet angst var Kierkegaards
første psykologiske undersøkelse er begrepet fortvilelse Kierkegaards andre
psykologiske undersøkelse. Det å ha angst er normalt når det ikke er så
urealistisk at det anses patologisk, men det å fortvile er en sykdom selv om
det er normalt å fortvile og selv om den enkelte ikke engang vet at han
fortviler.
Fortvilelse forutsetter en viss
struktur i mennesket, men uten å være en uungåelig del av denne strukturen, er
fortvilelse en funksjonsfeil i strukturen. En deformasjon eller forkrøpling av
selvet som forhindrer det i å bli hva det er ment å være. Fortvilelse er altså
en sykdom i ånden.
Sykdommen kan vise seg i tre
former.
1. Ikke å være
seg bevisst å være i besittelse av et selv som betegnes som en uegentlig
fortvilelse.
2. Å være i
fortvilelse fordi man ikke vil være seg selv.
3. Å være i
fortvilelse fordi man vil være eller insisterer på å være en bestemt form for
selv.
Det å ha tro betyr at selvet
aksepterer dets egentlige selv som er gitt det av Gud og er villig til å være
det selvet foran Gud. Det betyr at en ydmyk og realistisk akseptering av enselv
i Guds åsyn og under Guds ledelse er hemmeligheten bak åndelig helse og den
eneste radikale helbredelse for fortvilelsen. Alt annet enn dette er i beste
fall symtom- behandling og ikke en radikal helbredelse. Det at mennesker ikke
vil være hva Gud ønsker at de skal være , kaller Lukas Miller for en universal sykdom.
«Idet han
fortvivlede over Nogot, fortvivlede han egentlig over sig selv, og vil nu af
med sig selv.» (15,78)
Fortvilelsens oppskrift i alle de
ulik formene den har, er å fortvile over en selv og i den fortvilelsen ville av
med seg selv. Når fortvilelse er definert som en fortvilelse over en selv, en
håpløshet over hvem man egentlig er, da er det ikke vanskelig å forstå hvorfor
fortvilelse er å regne som menneskehetens universale sykdom.
«…thi det
er Fortvivlelsen dens kjereste, dens meest udsøgte Sted at boe: inderst inde i
Lykken.» (15, 84)
Den umiddelbare lykken er for barn.
Kierkegaard er venn med de som lider, alltid beredt med «lidelsens evangelium».
Men for å få til åndelig vekst fra lidelse gir han ikke villedende medlidenhet
til den lidende.
Det er viktig å analysere
symtomene. Det er mange ulike måter å gjøre dette på. Freud utviklet sin Id -
Ego - Superego teori. Jung sin skygge - anima - persona teori med psykologiske
typer. Kierkegaard hjelper oss ved å gi i hvert fall to ulike måter å kunne se
fortvilelsen på. Den første måten er «oppskrift-metoden». I en matoppskrift er
det viktig å følge oppskriften nøyaktig, men riktig mengde av de ulike
ingediensene for å få til en riktig sluttresultat. De ulike former for
fortvilelse kan analyseres ved å reflektere over de ulike faktorene som utgjør
syntesen. Den andre fremgangsmåten er «snøball-effekten». Det innebærer å se
bort fra de ulike enkeltfaktorer og heller fokusere på hvordan fortvilelsens
kvalitet endres eller intensiveres, avhengig av bevissthetsgraden. Veksten og intensiteten
til fortvilelsen skyldes selvets eget forsøk på å bekjempe fortvilelsen, noe som
øker bevisstheten, som igjen øker fortvilelsen, osv.
«Oppskrift-metoden» tar
utgangspunkt i at selvet er en syntese av to motsatte faktorer og hevder at selvets oppgave er å bli konkret,
uten å tillate at den ene eller den andre av faktorene blir dominerende i
konkretiseringen. Så fort en av faktorene tar overhand, er selvet ikke seg selv
og er pr definisjon i fortvilelse. Hvordan er syntesen mulig? Iflg Climacus:
«Udviklingen
maa altsaa bestaa i uendeligt at komme bort fra sig selv i Uendeliggjørelsen af
Selvet, og i uendeligt at komme tilbage til sig selv i Endeliggjørelsen.» (15,
88)
I denne analysen kan fortvilelse
karakteriseres som det uriktige uriktige forhold mellom to faktorer. Det er
uendelighetens fortvilelse, som skyldes mangel på endelighet i syntesen og det
er endelighetens fortvilelse, som skyldes mangel på uendelighet i fortvilelsen.
Uendelighet er den ekspanderende faktor og endelighet er den begrensende faktor
i komponeringen v selvet. Når det er for mye uendelighet, lider selvet fra
fordybelse i det fantastiske og grenseløse. Fantasien er tilholdsstedet for
uendeligheten, den ekspanderende faktor eller faktoren som planlegger
fremtiden. Faren ligger i at fantasien fanger selvet slik at det blir
fantastisk og:
«Det
Phantastiske er overhodet Det, som fører et Menneske saaledes ud i det Uendelige,
at det blot fører ham bort fra sig og derved afholder ham fra å komme tilbage
til sig selv.» (15, 89)
Eksempler på slike tilstander er sentimental
idealism (fantastiske følelser), teknisk-vitenskapelig og umenneskelig kunnskap
(fantastisk viten) og dagdrømmere med store prosjekter (fantastisk vilje).
Oppskriften til Climacus for veksten
(becoming) av selvet når det fungerer riktig i syntese med det uendelige og det
endelige er at selvet må bli like:
«…concret
som abstract, saa den, jo mer den uendeliggjøres i Forsæt og Beslutning, bliver
desto mer og mer sig selv ganske
nærværende og samtidig i den lille Deel af Opgaven, som lader sig udføre nu
strax, saa dan i at uendeliggjøres kommer i strengeste forstand tilbage til sig
selv, saa den længst borte fra sig selv (naar den er meest uendeliggjort i
Forsæt og Beslutning) er sig selv i samme Øieblik allernærmest i at udføre den
uendelig lille Deel af Arbeidet, hvilken lader sig udføre endnu i denne Time,
endu i dete Øieblik.» (15, 89)
Det motsatte misforholdet er
endelighetens fortvilelse, som skyldes mangel på uendelighet i komposisjonen av
syntesen. Her er selvet blitt borte ved å bli fullstendig endeliggjort ved å
ikke våge å være seg selv unntatt i de mest hverdagslige, konvensjonelle og
verdslige måter hvor nesten alle forestiller seg å være et selv.
«Den
fortvivlede Bornerethed er at mangle Primitivitet.» (15, 91)
Climacus mener orginalitet når han
skriver primitivitet. Hvert menneske er unikt som et selv.
Under «oppskrifts-metoden» skriver
Climacus også om en annen fremgangsmåte i analysen. Det legges da vekt på begrepsparet
mulighet - nødvendighet. Selvet trenger både mulighet og nødvendighet for å bli
virkeliggjort. Ren mulighet er Guds domene. Alt er mulig for Gud. Når det er
for mye mulighet vil selvet:
«…spræller
sig træt i Mulighed… Mer og Mer bliver det muligt, fordi Intet bliver virkeligt.
Tilsidst er det som var Alt mulig, men just dette er, naar Afgrunden har slugt
Selvet.» (15, 93).
På den annen side, når livet
oppleves som slaveri, bare rutiner, som et fengsel, har man en fortvilelse
forårsaket av mangel på mulighet. Dette er en mye mer vanlig og forståelig situasjon
for store deler av menneskeheten. Mulighet er for selvet, hva oksygen er for
pusten og et menneske som ikke vil kjempe for pusten vil dø. Det er hva bønnen
er. Ånden som kjemper for mulighetens pust som vil holde det i live.
«At bede er
ogsaa at aande, og Muligheden er for Selvet hvad Suurstoffet er for Aandedrættet.»
(15, 97)
Den andre analyse måte er som
allerede nevnt, «snøball-effektet».
«Bevidsthedens
Grad er i Stigen, eller i Forhold til som den stiger, den bestandig stigende
Potentsation i Fortvivlelsen; jo mer Bevidsthed, jo intensivere Fortvivlelse.»
(15, 98)
Fortvilelsens maksimum kaller
Climacus for djevelsens fortvilelse, fordi djevelen er ren ånd. Fortvilelsens
minimum er en tilstand, en slag uskyldighet, hvor det ikke engang vet at det er
noe som heter fortvilelse. Climacus bruker her et bilde på et hus for å
tydeliggjøre hele ideen med åndelig utvikling ut i fra konseptet med livets
stadier:
«Dersom man
vilde tænke sig et Huus, bestaaende af Kjælder, Stue og første Sal, saaledes
beboet, eller saaledes indrettet, at der var eller det var bergnet paa en
Stands-Forskjel mellom Beboerne i hver Etage - og dersom man vilde sammenligne
det at være Menneske med et saadant Huus: sa desto verre dette Sørgelige og
Latterlige de fleste Menneskers Tilfælde, at de i deres eget Huus foretrække at
boe i Kjælderen.» (15, 99-100)
Det karakteristiske ved dagens
fortvilelse er å være i stand til å kunne forklare alt utvendig (vitenskap),
nyte alt estetisk (kultur), mestre alt i hverdagen (sosial ingeniørarbeid) og
allikevel være innvendig sløv, utilregnelig, uvitende om at man kommer fra Gud
og eksisterer foran Gud. Kun gjennom ren subjektivitet oppnår man å komme frem
til sann objektivitet og avhengighet til Gud.
«Men
Modsetningen til det at være fortvivlet er det at troe, derfor er ogsaa ganske rigtigt
hvad der i det Foregaaende bkev fremsat som Formelen, der beskriver en
Tilstand, i hvilken der slet Intet af Fortvivlelse er, dette Samme er ogsaa
Formelen for at troe: i at forholde sig til sig selv og i at ville være sig
selv grunder Selvet gjennemsigtigt i den Magt, som satte det.» (15, 105)
Svakhetens fortvilelse er det å
ikke ville være det selvet man allerede er, mens styrkens fortvilelse er å
ville være et selv av eget valg, en selv-laget-selv. Dette siste er idag oppmuntret
av suksess psykologien som fremhever at du-kan-være-hver-som-helst-som du-ønsker-å-være.
Svakhetens fortvilelse i en
avansert form er når:
«Den
Fortvivlende forstaar selv, at det er Svaghed at tage sig det Jordiske saa nær,
at det er Svaghed at fortvivle. Men istedetfor nu at svinge rigtigt af bort fra
Fortvivlelsen hen til Troen, for Gud ydmygeende sig under sin Svaghed fordyber
han sig i Fortvivlelsen og fortvivler over sin Svaghed.» (15, 117)
Denne form for fortvilelse er også
kjent som å hate seg selv eller enda bedre selvfornektelse. Så der sitter han,
fengslet i sin egen selvfornektelse og ute av stand til å bli kvitt det eller
glemme det. Innesluttethet er:
«…Motsetningen
til Umiddelbarhed, og blant Andet ogsaa, i Retning af Tænkning, har en stor
Foragt for denne.» (15, 118)
Den tredje form for fortvilelse som
Climacus beskriver er hvor man fortvilet forsøker å være seg selv. Han trosser
alt for å være seg selv. En sterk personlighet kan ikke hvile i innesluttetheten
(introversjon).
Del to av Sygdommen til Døden er
den mest kontrroversielle delen. Climacus taler om at misforholdet i selvet er
nærmest en universiell sykdom i menneskeheten, som bekjemper den radikale
helbredelsen. En helbredelse som består av å bli ånd gjennom tro. Humanisme er
hjelpeløs når det konfronteres med fortvilelse, sykdommen i selvet som selvet
nekter å helbrede. Kristendommen bruker andre ord for denne sykdommen og kaller
det bl.a. for ulydighet. Sykdommen er ulydighet og derfor synd. Det å ikke
ville helbredelse er ytterligere en synd.
«Synd er:
for Gud fortvivlet ikke at ville være sig selv, eller for Gud fortvivlet at
ville være sig selv. (15, 135)
Fortvilelse er synd og det motsatte
av synd er ikke dyd, men tro.
«Tro er: at
Selvet i at være sig selv og i at ville være sig selv gjennomsigtigt grunder i
Gud.» (15, 136)
Den sokratiske definisjon av synd
er at «Synd er Uvidenhed» (15, 140). Det betyr at mennesket aldri synder
bortsett fra i uvitenhet fra det som er rett. Dette står i motsetning til den
kristne forståelse av synd.
«Christelig
forstaaet ligger Synden altsaa i Villien, ikke i Erkjendelsen; og denne villiens
Fordærvethed gaaer ud over den Enkeltes Bevidsthed.» (15,148)
En svak vilje kan være like mye mot
Gud som en sterk vilje.
Slik Climacus fremlegger det er
Kristendommen den radikale helbredelse for den universale sykdommen i
menneskeheten. Konfrontert med Kristus, som er Gud som viser mennesket hvordan
man kan leve i god helse, individet som er syk og syndefull, kan bare tro eller
bli krenket og t.o.m. sint.
Kaare T. Pettersen
Littteratur:
Lukas Miller, Libuse, 1962. The Individual in the Thought of Kierkegaard. Philadelphia: Muhlenberg Press.
[1] En pseudonym som Kierkegaard
beskriver som vittig, intelligent, verdensmann, ironisk, poetisk, analytisk,
men også sint.
[2] Tysk-sveitsisk teolog som
var den ledende skikkelsen i den dialektiske teologien.
[3] Iflg Hegel er all
virkelighet et resultat av en forandring (Werden), hvor motsetninger oppheves,
idet de medieries (formidles).
[4]den årvåkne københavner,
eller den som betrakter livet i København.
[5] Uttrykket betegner noe som
på sammetid både trekker til seg og støter fra seg.
[6] Sitatet er sterkt preget av
Kierkegaards egne opplevelser i ungdomstiden slik det fremkommer i boken
Enten-Eller skrevet av pseudonymet Victor Eremita, noe også Vigilius
Haufniensis viser til i en egen fotnote.
No comments:
Post a Comment