Gabriel Marcel |
Marcel mener at generelt sett er
det moderne menneske preget av en tilstand hvor bevisstheten om å være i
besittelse av det ontologiske (det værende), er tapt. Vår tid lar seg
karakterisere ved det man kunne kalle en avsporing (désorbitation) av funksjonstanken,
både livsfunksjoner og de sosiale funksjoner. Han legger et stort ansvar for
dette på den historiske materialismen[3]
og freudianismen, som han mener har spilt en stor rolle i reduksjonsprosessen
hva gjelder livsfuksjonene. Mellom livs- og sosiale funksjoner ligger teoretisk
sett de mer psykologiske funksjonene. Men det er en tendens til å tolke de
virkelige psykologiske funksjonene enten i sammenheng med livsfunskjonene eller
de sosiale funskjonene. Da Auguste Comte (1798-1857) klassifiserte
vitenskapene, nektet han å anvise psykologien en egen plass i sitt system.
Comte manglet egentlig sans for den psykologiske virkelighet.
I en verden hvor alt bare dreier
seg om tanken på funksjoner, er livet alltid truet av fortvilelse, ja det
munner ut i fortvilelse. På den ene siden er denne verden full av problemer og
på den andre siden nekter den å gi plass til mysteriet. I en slik verden vil
behovet for det ontologiske svekkes. Den enkelte personlighet faller fra
hverandre, samtidig som kategorien «det helt naturlige» vinner terreng.
Følgelig vil evnen til undring helt eller delvis forsvinne. Marcel vektlegger
at det er en klar forbindelse mellom undring og mirakelet.
Påstand: Det må være noe værende.
Alt kan ikke være tilfeldigheter og
noe usammenhengende. Eller som Shakespeare skal ha sagt: «Livet kan ikke være
en historie fortalt av en idiot». Det er vanskelig å gi en nærmere definisjon
av det som ligger i ordet væren. Det værende er det som motstår - eller
skulle motstå - selv en uttømmende analyse av det som er gitt i erfaringen.
Gjennom en slik analyse forsøkes det litt etter litt å redusere alt til
brrokker som gradvis mister sin indre, betydningsbærende verdi. Det er f.eks.
en analyse av denne art Freud foretar i sine teoretiske verker. En filosofi som
nekter å regne med det værende er iflg Marcel fullt ut mulig. Det ontologiske
behovet kan bringes til taushet ved at man på en vilkårlig. Diktatorisk måte
ødelegger det åndelige liv fra grunnen av.
Det ontologiske behovet er samtidig
et paradoks. Mange ulike spørsmål dukker opp.
Er det noe værende? Hva er det værende? Straks jeg begynner å reflektere
over disse problemer, ser jeg en ny avgrunn som åpner seg foran meg: jeg som
stiller spørsmålet om det værende, kan jeg være viss på at jeg selv er? Hvem er
jeg som stiller spørsmål om det værende?
På dette plan kan ikke Descartes
cogito[4]
være oss til noen hjelp. Descartes angår bare det epistemologiske subjekt som
redskap for en objektiv erkjennelse. Dette cogito bevokter terskelen for det
gyldige.
Å stille det ontologiske problem,
det er å stille spørsmålet om enheten i det værende og om meg selv som en
enhet.
I motsetning til hva
kunnskapsteorien forgjeeves forsøker å slå fast, eksisterer det uten tvil et
erkjennelsesmysterium. Erkjennelsen stanser opp ved en form for delaktighet som
ingen epistemologi kan håpe å klargjøre fordi den selv forutsetter den.
Et mysterium er et problem som
griper inn over sine egne data, omspenner dem og derved blir noe mer enn bare
et problem. For eksempel er sjelen og legemets enhet er et mysterium.
Bevisstheten om ens eget jeg er bare en i siste instans inadekvat symbolisering
av dette nærvær. Et mysterium som gjøre til gjenstand for refleksjon, vil
nødvendigvis gå over til å bli et problem. Dette viser seg aller klarest når
det gjelder det ondes problem. Det er delaktigheten som er essensiell. Et
mysterium som sjelens og legemets enhet kan bare fattes gjennom kjærligheten og
på en måte uttrykker den.
Et eksempel som klart viser
forskjell på mysterium og problem er et møte med et annet menneske. Et slikt
møte kan få en avgjørende innvirkning på mitt liv. Vi har vel alle opplevd hva
et møte enkelte ganger kan bety på det åndelige plan. Likevel er dette noe
filossofien vanligvis har ignorert eller kastet vrak på. Grunnen er antakelig
at et møte bare angår personen som personen betraktet, det lar seg ikke
universalisere, det angår ikke det tenkende vesen i sin alminnelighet. Jeg står
overfor et mysterium. Men her gjenfinner vi definisjonen av mysteriet som et
problem som griper inn over seg sine egne data.
Det er en vesentlig forskjell
mellom det ontologiske og mitt liv. Jeg er ikke mitt liv og hvis jeg er istand
til å sette meg til doms over det - og det kan jeg ikke tvile på uten å synke
ned i en radikal skeptisisme som egentlig bare er fortvilelse - og det under
den forutsetning at jeg først kan finne meg selv igjen i den indre
selvfordypelse. Den indre selvfordypelse er en gjenerobring, en indre styrkelse
og fornyelse.
Å gå inn i seg selv betyr ikke å
være for seg selv og liksom speile seg i den intelligible enhet av subjekt og
objekt. Jeg vil tvertimot påstå at vi her står overfor det paraadoks som er
selve mysteriet. I kraft av dette paradoks opphører det «meg» jeg tenker meg
tilbake til, å tilhøre seg selv. Paulus skrev: «Dere tilhører ikke dere selv».
Ordene får her sin fulle ontologiske og sin i høy grad konkrete betydning.
Det kan være fristende å spørre om
den indre selvfordypelse er identisk med intuisjonen. Men her skal man være
forsiktig. Jo mer sentral en intuisjon er, jo sterkere den dominerer selve den
innerste kjerne av det menneske den opplyser, jo mindre egnet er den nettopp
til å gå inn i seg selv og fatter seg selv.
Å tale om en intuitiv oppfatning av
det værende, er som å spille et piano som ikke gir lyd fra seg. Denne intuisjon
kan ikke frembringes i fullt dagslys av den enkle grunn at den ikke er fullt og
helt behersket. Dette er det vanskeligste punkt i hele utredningen til Marcel.
I stedet for intuisjon burde vi si at vi har å gjøre med en visshet som danner
grunnlaget for all tankeutvikling, også den diskusive. Vi kan bare nærme oss
den ved omstilling til refleksjon i annen potens.
I denne nye reflekterende tilstand
spør jeg meg selv hvordan - på hvilket grunnlag - den opprinnelige refleksjon
har vært mulig, den som uten å vite det postulerte det ontologiske. Denne
refleksjon i annen potens, det er den indre selvfordypelse i den grad den er
istand til å tenke seg selv. I virkeligheten er dette ikke så abstrakt som
beskrivelsen gir inntrykk av. Vi har tvertimot å gjøre med et mest vitale, det
mest dramatiske i utviklingen av en bevissthet som prøver seg selv for å kunne
gjenvinne seg selv.
Utgangspunktet er at det
ontologiske behov, behovet for en væren, kan fornekte seg selv. Mennesket lar
seg på den annen side, ikke identifisere med det liv det lever. Mitt liv kan
for meg for alltid å være et inadekvat uttrykk for noe jeg bærer i meg og som i
virkeligheten viser tilbake og utelukker. Fortvilelse er mulig i alle utgaver,
hvert øyeblikk og i alle grader.
Marcel tror at filosofien har en
naturlig tendens til å bevege deg mot områder hvor det ser ut til at det
tragiske element rett og slett er forsvunnet, fordampet ved kontakten med den
abstrakte tanke. Det er i det dramatiske at den metafysisske tanke fatter seg
selv og blir definert in concreto. Dagen idealister er ute av stand til å fatte
de tragiske kjensgjerninger i menneskelivet, fordi de misskjenner
personligheten og ofrer den for en eller annen ideal sannhet, et eller annet
anonymt indre renhetsprinsipp. Marcel har vektlagt fortvilelsen, forræderiet og
selvmordet. Saken er at vi her finner de klareste uttrykk som tenkes kan for en
vilje til fornektelse rettet mot det værende.
Vi står overfor det faktum at man
fortviler over virkeligheten som helhet, i den betydning man fortviler over en
eller annen person. Fortvilelsen ter seg som resultat av en eller annen
øyeblikkelig reaksjon på en viss oppgjort status. Til grunn for fortvilelsen
konstaterer Marcel: i vår virkelighet er det intet som kan få meg til å åpne en
kreditt for den, ingen garanti. Dette er en konstatering av den absolutte
insolvens.
Håpet derimot inneholder nettopp en
slik kreditt. Fryktens korrelat er begjæret og ikke håpet. Det negative
korrelat til håpet er derimot det at man forutsetter at det verste vil
inntreffe, defaitismen. Den vil alltid stå i fare for gå over i begjær etter
det verste.
Håpet er en hevdelse av at det i
sjelen finnes et gåtefullt prinsipp som ligger utenfor det givne, utenfor alt
som kan skaffe materiale til en fortegnelse, eller danne grrunnlag for alle
slags beregninger. Her står vi i sentrum for det Marcel kaller det ontologiske
mysterium. De enkleste eksemplene er ofte de beste.
-Å håpe når alt håp synes å være
ute.
-At det menneske jeg elsker skal
seire over den tærende sykdommen som sies å være uhelbredelig.
Mot alle erfaringer, all
sannsynlighet og all statistikk påstår jeg at en viss orden skal bli
gjenopprettet, at virkeligheten er med meg i å ville at den skal bli det. Det
er det Marcel kaller det virkelige håpets profetiske resonans. Det eksisterer
her en håpets oppadstigende dialektikk. Håpet overføres til det transcendentale
plan, et plan som ligger utenfor rekkevidden av alle mulige empiriske motbevis.
Korrelasjonen mellom håpet og den absolutte fortvilelse står fast like til det
siste. Det er ikke mulig å skille begrepene håp og fortvilelse fra hverandre.
Selv om den verden vi lever i idag synes å oppmuntre til fullstendig
fortvilelse.
Håpet som mysterium kan bli
omdannet til et problem. Håpet blir da til et begjær som ikler seg illusoriske
oppfatninger. Disse oppfatninger kaster et falskt skjær over en objektiv
virkelighet hvis sanne karakter man har interesse av å kjenne.Så lenge man
stiller seg i et dennesidig forhold til det ontologiske, kan ikke en slik
holdning utsettes for kritikk. Dette er i følge Marcel et meget viktig poeng.
Vitenskapsmannen i laboratoriet har en holdning overfor virkeligheten som
tilsier at han selv ikke er implisert. Det er en feilslutning å tro at jeg kan
holde på med en undersøkelse om håpet som problem, som om mitt ikke jeg stod på
spill. Derfor et det mellom håpet og de dommer et menneske som er
objektivitetens fange, feller over det, den samme skillevegg som mellom det
rene problem og det rene mysterium.
Problematikkens verden er samtidig
begjærets og fryktens, de to sistnevnte begreper lar seg slett ikke skille.
Enhver frykt og ethvert begjær har tendens til å finne frem til en teknikk som
passer for dem. Fra dette synspunkt sett består fortvilelsen i det å anerkjenne
teknikkens absolutte utilstrekkelighet. Dette er grunnen til at det idag kan se
ut som om vi er kommet inn i selve fortvilelsens tidsalder.
Vi fortsetter med å tro på
teknikken, det vil si at vi betrakter virkeligheten som en samling av
problemer. På samme tid er teknikkens globale fallitt like åpenbar som dens
seire i enkeltspørsmål. Hva et menneske formår er lik det teknikken formår. Men
denne teknikken er ute av stand til å frelse mennesket fra seg selv og er endog
rede til å inngå de mest fryktinngytende allianser med den fiende det bærer i
sitt eget indre. Selv det menneske som er mest gjennomsyret av tro på
teknikken, tvinges til å innrømme at det eksisterer store områder det ikke har
herredømme over.
Jo mer følelsen for det ontologiske
forsvinner, jo mer vil det menneske som har mistet den se at dets krav på et
slags kosmisk herredømme vokser. Grunnen er at dette menneske i stadig mindre
utstrekning vil være i stand til å stille spørsmålet om med hvilken rett det utøver
dette herredømme.
Det eksisterer en nær dialektisk
korrelasjon mellom en optimisme som bygger på teknikkens fremgang og en
fortvilelsens filosofi som nesten automatisk utgår fra denne optimisme. I
metafysisk forstand er det eneste virkelige håp rettet mot noe som ikke er
avhengig av oss. Det har dessuten ydmykhet som drivkraft, ikke hovmot.
Det metafysiske problem som ligger
i hovmotet, hybris, ble oppdaget av grekerne og er også et av de sentrale
temaer i den kristne teologi. Hovmot består i at man finner sin kraft bare i
seg selv. Den likker ham som lider av den, ute fra et slags individenes
fellesskap. Hovmotet kan ødelegge både fellesskapet og individet. Hovmot er på
ingen måte uforenlig med selvforakt, det kan lede til selvmord.
Er det ikke riktig å skille mellom
handlingen og individet? Slik at det er handlingen selv som fordømmes i den
grad den bygger på selvtillit som er nær beslektet med overmot. Tilhører selve
handlingen altså i siste instans en lavere orden? Slike innvendinger mener Marcel
bygger på en rekke misforståelser. Et kraftløs håp er en selvmotsigelse. Håp er
en forlengelse inn i det ukjente av en sentral virksomhet (handling), det vil
si en virksomhet som er grunnfestet i sjelen. Derav følger dets slektskap ikke
med begjæret, men med viljen.
Viljen er avspenning og skapelse.
Skapelse er det avgjørende ordet. Der hvor det er skapelse, finnes det ikke og
kan ikke finnes forfall. Forfallet setter inn fra det øyeblikk skapelsen går
over i imitasjon, trekker seg inn i seg selv eller hypnotiserer seg selv,
lukker seg sammen. Den indre selvfordypelse, bevegelsen innad er en nødvendig
forutsetning for selve den estetiske skapende virksomhet. Den estetiske
skapende virksomhet, likeså vel som den vitenskapelige forskning, utelukker i
virkeligheten en aktivitet rettet mot ens eget selv. Nettopp en slik aktivitet
er i ontologisk forstand en ren negasjon. Det kan her synes som om Marcel
nærmer seg «læren» til Henri Bergson (1859-1941). Bergson mente at oppfinner
evnen er den frembrtende nyskapelse, det viktigste i skapelsesprosessen[5].
Marcel mente at et slikt syn gjør at man risikerer å tape synet av den
egentlige betydning, dens faste forankring i det værende.
Skapende troskap kommer her inn som
et viktig begrep hos Marcel. Dette er et begrep som det er så uendelig
vanskelig å komme innpå og særlig å
presisere det rent konseptuelt. Grunnen er at det dekker over et uløslig
paradoks og er i selve sentrum av det meta-problematiske. Troskap er i
virkeligheten det motsatte av en stivnet konformisme. I flg. Marcel er det
vanskelig å redde troskapen i Bergsons metafysikk. Troskap refererer seg alltid
til noe som kan eller bør opprettholdes i oss og foran oss som et nærvær, men
som ipso facto like godt kan bli fullstendig miskjent, glemt eller utslettet.
Vi ser her at skyggen av forræderiet
på ny dukker frem, det som etter min mening innhyler hele vår verden i en
uhyggelig, tung sky. Dersom altså en skapende troskap er mulig, er det fordi
troskapen i sitt prinsipp er ontologisk, fordi den forlenger et nærvær som i seg
selv er et motstykke til grep det værende har på oss.
Et nærvær som vi forblir tro mot,
er ikke det bilde vi omsorgsfullt bevarer at et forsvunnet objekt. Bildet er en
etterligning, en reduksjon av objektet. Nærværet er mer enn objektet, det
griper i enhver forstand ut over det.
Det skapende troskap består i å
holde seg aktivt rede i en tilstand av mottagelighet og vi ser at det her
foregår en slags mystisk vekselvirkning mellom den frie handling og den impuls
den får som svar. Innstrømning er et annet begrep som Marcel benytter seg av og
som bare får en mening i det metafysiske. Når jeg sier at et menneske er gitt
meg som nærvær eller som menneske, så betyr dette et mellom meg og dette
menneske knyttes en forbindelse som i en viss forstand går langt videre enn den
bevissthet jeg er i stand til å ha om den. Det er ikke bare foran meg, men også
i meg. Ordet innstrømning gjengir det indre tilskudd jeg får i det øyeblikk
nærværet blir en virksom kraft.
Den skapende trosskaps
oppadstigende dialektikk svarer til den håpets dialektikk.
Det disponible menneske er helt og
holdent med meg når jeg har behov for det, for ham er jeg et nærvær. Det
indisponible menneske er derimot det som ser ut til å sette i verk overfor meg
en slags øyeblikkelig utmynting av alle de midler det rår over, og ser på meg som
et objekt. I sentrum finner vi alltid en viss indre kulde. Dersom man skulle ta
del i alle menneskelig ulykker, ville det ikke lenger være mulig å leve og
heller ikke kunne man overkomme det.
Det som er karakteristisk ved den
nærværende eller disponible sjel er nettopp at den slett ikke tenker i
tilfeller. For den eksisterer ikke tilfeller. Å være disponibel, dvs i en viss
forstand å være ikke bare opptatt av seg selv, men også overfylt av seg selv.
Ikke opptatt av seg selv som objekt, men opptatt av seg selv på en bestemt
måte.
Karl Jaspers |
(1883-1969).
Kun kjærlighet kan iflg Marcel føre
oss inn på den rette veien. Det er høyst sannsynlig at de kristne
grunnsannheter virkelig må gjelde forat tanken skal kunne fatte enkelte av de
begreper som Marcel har skissert i denne boken. Men likevel kan man si at disse
begreper ikke er avhengig av den kristne åpenbaring. De forutsetter ikke den.
Vår historiske situasjon har
kristendommens eksistens som en av sine viktigste forutsetninger. Dette er så,
enten man er kristen eller ikke, enten man betrakter de sentrale kristne
sannheter som sanne eller falske. For Marcel er det klart at vi ikke kan tenke
som om kristenheten ikke hadde eksistert i århundrer før vår tid, liksom si på
det erkjennelses- teoretiske omrdåde ikke kan tenke som om ikke naturvitenskapen
hadde eksistert i århundrer. Kristendommens tilstedeværelse, som naturvitenskapens,
spiller her bare en rolle som formidler.
Marcel presisere sin oppfatning helt
til slutt i boken på dett meget viktige og vanskelige punktet ved å si at
erkjennelse av det ontologiske mysterium, som er det essensielle i metafysikken,
uten tvil bare er virkelig mulig ved en slags livgivende utstråling fra selve åpenbaringen.
Den som har kunnet heve seg opp til denne erkjennelse, vil langt lettere skimte
muligheten for en åpenbaring, enn den som ikke har overskredet grensen for det
problematiske og derfor vil befinne seg utenfor det punkt hvorfra det værendes
mysterium kan oppdages og forkynnes. En slik filosofi beveger seg således som
drevet av en uimotståelig kraft, et lys den aner eksistensen av. I sitt indre
anspores den på hemmelighetsfull måte av dette lys, og føler liksom på forhånd
heten fra det.
Kaare T.Pettersen
Litteratur:
Marcel, Gabriel, 1949. Eksistens og Erkjennelse. Betraktninger over det onologiske mysterium. Oslo: Cappelen (Original tittel: Position et approches concrètes du mystère ontologique).
Marcel, Gabriel, 1949. Eksistens og Erkjennelse. Betraktninger over det onologiske mysterium. Oslo: Cappelen (Original tittel: Position et approches concrètes du mystère ontologique).
[1]
Idealisme: Samlebegrep for en rekke erkjennelsesteoretiske og metafysiske
oppfattelser, hvor alle legger vekt på at virkeligheten på radikal vis er
bestemt og konstituert av erkjennelse og tenkning. Det finnes ikke en
virkelighet som er uavhengig av menneskets bevissthet, tenkning eller objektive
prinsipper. (Filosofisk Leksikon, 1983. København: Politikens Forlag)
[2]
Skolatikken: Sammenfattende betegnelse for den katolske kirkes konfrontasjon og
sammensmeltning med aristolistisk filosofi og naturerkjennelse.
[3]
Historisk materialisme: En spesiell form for metafysisk realisme som hevder at
alt som eksisterer i virkelilgheten er ting eller prosesser som kun har fysiske
egenskaper. Den historiske materialismen vektlegger menneskeslekten, de sosiale
klasser og samfunnets historiske utvikling.
[4] Cogito
ergo sum: Jeg tenker(har bevissthet) altså er jeg. Ved bruk av den metodiske
tvil finner René Descartes (1596-1650) i Metafysiske meditasjoner frem til at
den eneste han absolutt er sikker på, er hans egen eksistens som et vesen med
bevissthet.
[5] Bergsons
sentrale betydning for moderne fransk filosofi består dels i hans begrep om det
umiddelbare gitte som det konkrete, dels i hans begrep om friheten som
skapelse.
No comments:
Post a Comment