Praktisk dømmekraft

Om teori og praksis, ikke teori eller praksis

Praktisk dømmekraft handler ifølge Aristoteles (Den Nikomachiska Etiken) om å samle erfaringer over tid og bygge opp en kapasitet til å handle i spesifikke menneskelige situasjoner. Den tradisjonelle dikotomien mellom teori og praksis innebærer at de behandles som to adskilte fenomener. I sin mest ekstreme form kan man si at praksis er noe man gjør, mens teori er kunnskap (Ramirez 1995). Det ene sitter nærmest i våre hoder, mens det andre sitter i hendene våre. Spørsmålet er om det er mulig å gjøre noe uten å tenke, eller å tenke noe ute å gjøre det. Vi er nemlig ansvarlige for våre handlinger fordi vi har en bevissthet omkring dem. Tenkning kan derfor sees på som en form for handling.

Kunnskap er et problematisk begrep, fordi dersom det ofte brukes for å betegne et resultat etter et produkt. Å ha kunnskap om noe er å ha dette ”noe” i hodet sitt, men har også å gjøre med klare eller oppnå noe. Kunnskap om noe er først og fremst en aktivitet som handler om en kompetanse som denne aktiviteten skaper hos den enkelte individ. Aristoteles skriver at teori er en måte å leve på. Det opprinnelige greske ordet for teori, theoria, betyr ikke det samme som vi vanligvis legger i ordet i dag. Mens vi i dag gjerne ser på teori som et objektivt resultat (passivt), var den opprinnelige greske betydningen av ordet en aktivitet (aktivt). Aristoteles så ikke på teori som et resultat av vitenskapelig aktivitet, som kunne nedfelles og oppbevares i bøker. Han brukte ordet for å betegne en aktivitet som er skapt når vi undersøker verden omkring oss.

Vitenskapelig kunnskap må ikke ifølge Aristoteles oppfattes som et vitenskapelig produkt eller et objektivt oppnådd resultat, men heller som et subjektiv kapasitet for å kunne oppnå slike resultater gjennom teoretisk aktivitet. Teori kan derfor forstås som et verb: en produktiv og skapende aktivitet og noe man gjør. Dersom det å gjøre noe handler om å bygge et hus, skape melodier, vise omsorg for nødlidende, - da er teori en aktivitet som er opptatt av å finne ulike ord og begreper som brukes i ulike situasjoner for å kunne beskrive, forklare og fortolke slik at kunnskapen kan tas vare på og brukes av andre.

Aristoteles hevdet at det er fem former for kunnskap: vitenskapelig kunnskap (gresk: episteme), kunstferdighet (gresk: techne), praktisk dømmekraft (gresk: phronesis), filosofisk kunnskap (gresk: sofia) og intuitiv kunnskap (gresk: nous) (Den Nikomachiska Etik, bok VI, kapittel 2-6). Å handle er ikke det samme som å gjøre, for det er gjennom hva vi gjør som våre handlinger kan sees av andre og bli forstått. Ferdigheter er annerledes enn vitenskapelig kunnskap, men på samme tid er ferdigheter en form for vitenskapelig kunnskap fordi de bidra til å forklare våre handlinger og hjelpe oss mht en produktiv aktivitet. Det å kunne forklare hva man gjør kan også sees på som en form for vitenskapelig kunnskap. Teori og vitenskapelig kunnskap er begge aktiviteter og dermed ferdigheter som kan læres. Den viktigste formen for kunnskap for å kunne leve et godt liv er, i følge Aristoteles, evnen til å handle gjennom en praktisk dømmekraft.

Det er handlingsbegrepet (en forståelsesorientert skapende aktivitet) som er grunnlaget for praktisk dømmekraft og som frembringer både kunnskap og ferdigheter som man behøver for å skape en meningsfullt liv. Gubrium og Holstein (1997) argumenterer at vitenskapelig kunnskap krever en dyktighet til å anvende praktisk dømmekraft. 

Referanser:

Aristoteles, Den Nikomachiska Etiken. Gøteborg: Diadalos

Gubrium, Jabber F. og James A. Holstein, 1997. The New Language of Qualitative Method.

New York: Oxford University Press

Ramíez, José Luis, 1995. Creative meaning. A contribution to a human-scientific theory of

action. Stockholm: Nordic School of Planning. Doktorgradsavhandling