Leo Sjestov (1947) betegner
Søren Kierkegaard nærmest som en «anti-filosof». For Kierkegaard var filosofi
ingen åndsvirksomhet. I motsetning til Platon og Aristotles, som mente at all
filosofi begynner med forundringen, så mente Kierkegaard at all filosofi
begynner med fortvilelsen. I fortvilelsen og redselens angst omdannes den
menneskelige tanke og får nye krefter og
disse leder mot kilder til sannheten, som ikke eksisterer for andre mennesker
enn den fortvilede selv. Eksistensielle sannheter kan ikke deles med andre.
I denne sammenheng er boken
Gjentagelsen[1].
Her skriver forfatteren (C.C.) at Jobs Sannhet er større enn både Hegel og
Platon og viser til Jobs bok kap.1, vers. 8:
«Da sa
Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden
som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det
onde.»
Det å søke sannheten hos Job er det
samme som å tvile på den filosofiske tankegangs grunnprinsipper. Men Sjestov
går enda lenger og sier at Kierkegaard ikke bare stiller Job opp mot Hegel og
Platon, men han stiller jøden Abraham opp mot selveste Sokrates! Man kan sette
stor pris på Sokrates, men et fortvilet menneske vil aldri finne svar hos ham.
Platon sier i Faidon at:
«den
største Ulykke, som kan hende et Menneske, er å forakte Fornuften.»
Opp mot dette satte Kierkegaard
Salomos ordsprog kap.3, vers 13:
«Salig er
det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand».
Både Sokrates og Hegel krevde av
Kierkegaard at han skulle elske fornuften, men Kierkegaard hatet fornuften mer
enn noe annet på jorden.
Hegel mente at et menneske tenker
dårlig dersom han ikke går helt opp i objektet for sin tenkning og som i
tillegg prøver å føye til noe av sitt eget. Han mente at mennesket er nødt til
å akseptere tilværelsen, slik den er for ham. Fordi alt det bestående er
fornuftig. Dette er ikke noe Hegel selv har funnet på, men han støtter seg til
en tusenårig filosofisk kultur. Spinoza sa bl.a.:
«non
ridere, non lugere, neque detestari, sed intelligere».
Kierkegaard hevdet at vi lærer noe
annet fra Job, nemlig at mennesket tenker dårlig når det aksepterer det som
«ble beskåret», noe som definitivt, noe uopprettelig, noe for bestandig eller
uigjenkallelig.
Kierkegaard visste godt at det i
den almene bevissthet ville være den verste galskap å sette Job opp mot Hegel
og Abraham opp mot Sokrates. Men Kierkegaards mål var nettopp å løsrive seg fra
de dagligdagse oppfattelsers makt. Det
er ikke uten grunn at han sier at filosofiens opprinnelse ikke skal søkes i
forundringen, men i fortvilelsen, som åpenbarer oss en ny sannhetskilde.
Kierkegaard setter Jobs gråt og forbannelser og Abrahams tro opp mot den
spekulative filosofiens bevisførsel.
Motsetningen til synd er tro. I
romerbrevet kap.14, vers 23 heter det:
«Alt,
som ikke er Tro, er Synd.»
Dette er kristendommens mest
avgjørende bestemmelse. Motsetningen til synd er ikke dyd, men tro. For å kunne
tro er det nødvendig å gi avkall på all fornuft. Kierkegaard sier at å tro er å
miste forstanden for å vinne Gud og at troen begynner der hvor tenkningen hører
opp. All eksistensiell tenkning begynner med fortvilelse.
Spissborgeren, middelmådigheten,
opphører første der hvor fortvilelsen begynner, hvor fornuften klart viser at
mennesket står overfor det umulige, at alt for bestandig er slutt, at kampen
ikke lenger tjener til noe, dvs der hvor mennesket blir seg sin fullkomne
maktesløshet bevisst. Maktesløshet er en fryktelig makt som berører all ære og
stolthet. Både Kant og Spinoza skrev at det å såre fornuften er en meget
alvorlig forbrytelse, en «laesio Majestatis» (majestetsfornærmelse).
Fornuften tørster etter de
alminnelge tvingende , uskapte sannheter som ikke avhenger av noe som helst.
Det etiske som gir mennesket den tanke at resignasjon er den høyeste dyd, er på
samme måte som fornuften. Man bør unnfly både fornuften og det etiske uten på
forhånd å beregne hvor man skal ende. Dette er Paradokset, det Absurde, som
Sokrates ikke kunne få øye på. Apostelen Paulus skriver at når Abraham skulle
begi seg til det forgjettede land, tok han avsted uten å vite hvor han gikk.
I Begrebet Angest[2]
gir Kierkegaard seg i kast med den største gåte som Bibelen har stil
menneskeheten over, nemlig arvesynden. Haufniensis skriver:
«Uskyldighede
er Uvidenhed. I Uskyldigheden er Mennesket ikke bestemmet som
Aand, men
sjelelig bestemmet i umiddelbar Eenhed med sin Naturlighed. Aanden er drømmende
i Mennesket. Denne Opfattelse er ganske i Overensstemmelse med Bibelens, der
negter Mennesket i Uskyldigheden Kjendskab til Forskjellen mellem Godt og
Ondt».
Bibelen hevder det motsatte og det
kan virke som om Kierkegaard er enig med Hegel på dette punktet. Hegel gjentar
ofte at det ikke var slangen men Gud som bedro Mennesket. Det var slangen som
åpenbarte de første mennesken sannheten..
Angsten for inten som årsak til
arvesynden og som årsak til syndefallet er den bærende idé i Kierkegaards verk.
Det er sannsynlig at egne erfaringer til Kierkegaard har ført han til tankene
omkring arvesynden. Det uskyldige menneske er det mennesket som aldri har
syndet. Når mennesket er i uskyldigheten, er det ikke bestem som ånd, men som
sjel.
Verken Job og enda mindre Abraham
ville noensinne ha innrømmet at uskyldigheten, som Kierkegaard likestiller med
uvitenhet i full overensstemmelse med Bibelen, skulle være uadskillig fra
angsten. En slik tankegang kan bare oppstå hos et menenske som har mistet
uskyldigheten og erhvervet «Kunnskapen». Angsten for Intet er ikke en
uskyldighets- og uvitenhetstilstand, men en synds- og kunnskapstilstand. Den
viten som vår fornuft så sterkt etterstreber er den største ulykke og den
dødligste synd. Dette forklarer hvorfor Kierkegaard med stor lidenskap traktet
etter det absurde og advarte oss mot det etiskes utfordringer.
Ingen unntatt kanskje Nietzsche,
har kommet arvesynden nærmere inn på livet enn Kierkegaard. Men Nietzsche
forkastet Kristendommen og snakket om arvesynd som syndefallet. Nietzsche mente
på samme måte som Kierkegaard at Sokrates var den største, den viseste og den
mest geniale av alle som har levd. For Sokrates var kunnskap den eneste kilde
til sannhet. Sokrates hadde ikke behov for tro.
Kierkegaard hevdet på sin side at det er umulig å leve med fornuften og
det er kun mulig å leve i troen.
Kaare T. Pettersen
Sjestov, Leo, 1947. Kierkegaard og den eksistentielle tænkning. København: H. Hagerup
No comments:
Post a Comment