Noen betraktninger innledningsvis
Avhandlingen er inndelt i 5
hovedkapitler. Først gjennomgåes opprinnelsen til problemet gjentagelse,
deretter gjentagelsens etiske løsning, gjentagelse som et objektivt problem,
gjentagelse som et etisk/religiøst prosjekt og til slutt et kapitel om tvil/tro/historie.
Det er mange ulike sider som tas opp som underkapitler og jeg derfor valgt i
rekonstruksjonen å utelate mye interessant for å konsentrere meg om oppgavens kjerne, nemlig
gjentagelsen.
Etter nå å ha lest avhandlingen
noen ganger og skrevet rekonstruksjonen, sitter jeg igjen med en følelse av at
selve begrepet gjentagelse er ikke problemet. Problemet er konkretisering og
operasjonalisering av begrepet, og problemets kjerne er avgjørelsen. Problemet
er å komme inn i gjentagelsen, ikke å utføre den. Avhandlingen er i mine øyne
en teoretisk gjennomgang av begrepet gjentagelse og ikke selv en gjentagelse.
Det kan synes som om Johansen har forholdt begrepet og ikke våget å utvikle et
prosjekt som kan kalles en gjentagelse. Dette kan synes noe voldsomt av meg,
men jeg mener at selv om han behandler gjentagelsen som et etisk/religiøst
prosjekt, faller «prosjektet» til jorden pga dens ensidige erkjenneslesmessige
fokusering. «Prosjekt» skal jo være forstått som et begrep for filosofiens praktiske interesse.
Magistergrads-avhandlingen til John Lundstøl, «Det myndige menneske»[1]
er i mine øyne et eksempel på en gjentagelse. Hans bok og konsekvensene han har
tatt av sin avgjørelse som et mydig menenske, er fylt av tilværelsens alvor. Gjentagelse er
ikke en erkjennelseskategori men en viljeskategori og en kontinuitetskategori. Lundstøl,
i motsetning til Johansen, vil gjentagelsen og han er som menneske og filosof
modnet i alvor[2].
Innledning
I fortellingen De omnibus
dubitandum est[3]
heter det at det først kan være tale om en gjentagelse når det er etablert et
forhold mellom idealitet (begrep, ide) og realitet (den empiriske virkelighet).
Kierkegaard bruker begrepet i betydning av at noe som er skjedd eller gjort
tidligere, nå skjer eller gjøres på ny. Men begrepet den opprinnelige betydning
er å finne i Platons anamnesis-lære, at erkjennelse er erindring. I erindringen
tilbakeføres en gitt realitet til en forutsatt idealitet. Anamnesis-læren er
ikke bare en erkjennelsesteori, men også en lære om sjelens lengsel og mål, en
lære om sjelens lidenskap og forbilde. Kierkegaards pseudonyme forfatter
Constantin Contantanius[4]
kaller en erindring for en gjentagelse «baglængs».
Gjentagelse vil særlig på det
etisk/religiøse område bære preg av konflik, en konflik mellom den som for
enhver pris vil realisere det ideelle og individets omverdenen. I denne
sammenheng har også begrepet fortvilelse sin plass, ettersom det individ som lever
med bevisstheten om det ideelle har å forholde seg til et utilstrekkelig selv,
eller bedre: et selv som forholder seg til seg selv som et utilstrekkelig selv.
Johansen er i sin avhandling ikke opptatt av konfliktens forsoning, men
konfliktens mange skikkelser.
Gjentagelse hos Kierkegaard er
ironiske hentydninger til det lidenskapelige individs lidelser, sier Johansen.
Gjentagelsens betydning vil derfor variere med lidenskapens karakter og
retning, avhengig om den er estetisk, etisk eller religiøs. De forskjellige
pseudonymer drøfter gjentagelsen ut fra forskjellige forutsetninger og hva de
forstår ved begrepet vil derfor variere.
Selv om Kierkegaard bruker en rekke
pseudonyme forfattere, er det ikke slik at de er helt selvstendige i forhold
til hverandre. De representerer ikke selvstendige helhetsanskuelser. Det er
tvertimot en klar utvikling å spore fra et tidligere pseudonym til et senere.
Den danske teologen Johannes Sløk mener at den bærende ide i Kierkegaards
forfatterskap er ingen konstant X , men et transcendental punkt utenfor dette[5].
Kierkegaard fremhevet i sine verk at livets oppgave er å bevare en kontinuitet
i livets mange forandringer. Johansen mener at de pseudonyme forfatter har
avgjørelsen som et felles tematisk sentrum. I avhandlingen forsøker han å
tilnærme seg Kierkegaads tekster med avgjørelsen som en konstant X i tankene,
selv om denne X ikke er en «udialektisk» fastholdt mening.
Avhandlingen er inndelt i to
hoveddeler. De to første kapitlene omhandler Kierkegaards refleksjoner over
situasjonen til det individ som ser det som sin oppgave å realisere en ide i
eksistens. De tre neste kapitlene omhandler gjentagelsens problem i dets
objektive versjon og det vil i korthet si at de tar for seg betingelsene for å
fastholde en oppfatning selv om den empiriske realitet stadig endres.
Problemets opprinnelse
Gjentagelsens problem oppstår når
et menneske vil virkeliggjøre en idealitet, ikke drømmende og estetisk bare
forestille seg den, men bringe idealiteten inn i realiteten. Gjentagelsen hører
hjemme i forholdet mellom det estetiske og det etiske. Flere av Kierkegaards
pseudonyme forfattere er opptatt av at det er en oppgave å realisere
gjentagelsen. Vigilius Haufniensis skriver en fotnote følgende:
«…men
Opgaven er at forvandle Gjentagelsen til noget Indvortes, til Frihedens egen
Opgave, til dens høieste Interesse, om den virkelig, medens Alt vexler, kan
realisere Gjentagelsen. Her fortvivler den endelige Aand» (Begrebet Angst,
s.117).
Wilhelm Assessoren mener på sin
side at oppgaven er å bevare kjærligheten og skriver:
«Hvordan Du
vender og dreier Dig deri, maa Du Tilstaae, at Opgaven er den, at bevare
Kjærligheden i Tiden. Er dette umuligt, saa er Kjærlighed en Umulighed»
(Enten-Eller II, s.143).
Grensen som er tilstede hos enhver
estetiker er at når lysten og nytelsen er borte. Når det skjer så vil også
estetikeren trekke seg. Det estetiske i et menneske er menneskets umiddelbare
selv. Ethvert menneske vil selvsagt har estetiske forutsetninger men
estetikeren har ikke etablert et fritt forhold til sitt estetiske selv.
Etikeren hevder at enhver estetisk livsanskuelse er fortvilelse.
Etikeren er av den oppfatning at
mennesket har en iboende trang til å bli seg selv bevisst som et åndelig selv,
og hvis denne utvikling stanses, blir stemningen tungsinn.
«Hva er da
Tungsind? Det er Aandens Hysteri: Der kommer et Øieblikk i et Menneskes Liv,
hvor Umiddelbarheten ligesom er modnet og hvor Aanden fordrer en høiere Forme,
hvor den vil gribe sig selv som Aand. Som umiddelbar Aand hænger Mennesket
sammen med det hele jordiske Liv, og vil nu forklare sig selv; Personligheden
vil blive sig bevidst i sin evige Gyldighed. Skeer dette ikke, standses
Bevægelsen, trykkes den tilbage, saa indtræder Tungsind» (Enten-Eller II,
s.177).
Dette må ikke forveksles med
demonisk innesluttethet som blir beskrevet i Begrebet Angest.
«Det
dæmoniske Angest for det Gode. I Uskyldigheden var Friheden ikke sat som
Frihed, dens Mulighed var i Individualiteten Angest. I det Dæmoniske er
Forholdet vendt om. Friheden er sat som Ufrihed, thi Friheden er tabt»
(Begrebet Angest, s.206).
Det er noe uforklarlig ved
tungsinn. Mens den sørgende vanligvis sørger over noe bestemt, kan den
tundsindige ikke forklare hva som egentlig plager ham. Den tungsindige er
fanget i tilværelsens ugjennomsiktighet og tungsinnet er knyttet til arvesynd.
Tungsinn kjenner de mest fremtredende estetikerne. Det avgjørende kjennetegnet
ved denne avanserte og fortvilte estetiker-type er dens manglende evne til å
bære livets konsekvenser, dens motstand mot å forbli ved et prosjekt eller en
oppgave. Denne estetikeren mangler kontinuitet.
Gjentagelsen verken kan eller vil
estetikeren realisere. Den vil bringe ham inn i en tilstand av kjedsomhet, han
vil tape sin frihet. Estetikeren må unngå situasjoner som vikler ham inn i
livets konsekvenser. Man har ingen sterke forventninger om fremtiden og det er
ingen hendelser i fortiden som man ikke kan glemme eller erindre. Kunsten er
derfor i øyeblikket å te seg slik at man lykkes i dette.
Friheten ligger forholder seg til
gjentagelsen på tre forskjellige nivåer[6].
1. Friheten
ligger i lysten, individet nyter sin frihet i lysten og det føler seg ikke tvunget
av de ytre omstendigheter. På dette nivå frykter individet gjentagelsen.
2. Individet
har her ved klokskapens midler lært seg å begrense seg. Kunsten er å se stadig
noe nytt i det samme. Men som i nivå 1 vil man også her etterhvert bli fanget
av det man søker å unngå.
3. Gjentagelsens
var på nivå 1 og 2 frihetens fiende,
men er på nivå 3 dens forbundsfelle. Individet gjør nå gjentagelsen til
oppgaven, friheten er å kunne realisere gjentagelsen.
Det kan nå være på sin plass å
forklare litt nærmere hva Kierkegaard legger i gjentagelsen. Han skriver:
«Nu bryder
Friheden frem i sin høieste Form, i hvilken den er bestemmet i Forhold til sig
selv. Her er Alt vendt om, og lige Modsætningen til det første Standpunkt viser
sig. Frihedens høieste Interesse er netop nu at tilveiebringe Gjentagelsen, og
den frygter kun at Afvexlingen skulde have Magt til at forstyrre dens evige
Væsen. Her viser Problemet sig: er Gjentagelsen mulig? Friheden selv er nu
Gjentagelsen. Dersom det da skulde skee, at Friheden i Individualiteten
forholdende sig til Omverdenen, kunde blive saaledes, saa at sige, liggende i
Udfaldet, at den ikke kan tage sig selv tilbage (gjentage sig), saa et Alt
tabt. Det Friheden altsaa her frygter , er ikke Gjentagelsen, men Afvexlingen;
det, den vil, er ikke Afvexlingen, men Gjentagelsen. Dersom nu denne Villien af
Gjentagelsen er Stoicisme[7],
da modsiger den sig selv, og ender derfor med at tilintetgjøre sig selv, for
paa den Maade at hævde Gjentagelsen, hvilket er det Samme som naar man kaster
en Ting bort for at have gjemt den aldeles sikker. Naar Stoicisme da er traadt
tilside, da staaer endnu kun den religieuse Bevægelse tilbage som det sande
Udtryk for Gjentagelsen» (Papirer IV, B117, s.282).
I nivå 1 og 2 er friheten ennå ikke
kommet til seg selv. Friheten er her knyttet til de estetiske, faktiske
betingelser. Friheten etableres først i bruddet med disse. I bruddet med
umiddelbarheten.
Descartes anbefalte en alminnelig
tvil, men etikkeren hos Kierkegaard anbefaler fortvilelsen. I fortvilelsen
finner du ditt evige selv. Men er friheten først etablert, så er oppgaven
gjentagelsen. Dette vil si at oppgaven ikke er å bevare sin frihet i estetisk
distanse, men i etisk handling hvor individet er i spennet mellom idealitet og
realitet. Etterhvert som forfatterskapet skride frem betoner Kierkegaard mer og
mer det lidelsesfulle hos den som for alvor vil realisere det etiske og
religiøse ideal.
Hegel[8]
skal ha ment ifølge Kierkegaards pseudonyme forfatter Victor Eremita følgende:
«Den
Ulyyelige er nu Den, der har sit Ideal, sit Livs Indhold, sin Bevidstheds
Fylde, sit egentlige Væsen paa en eller anden Maade udenfor sig» (Enten-Eller
I, s. 204).
Alastair Hannay[9]
tar i boken Kierkegaard (1982)
nettopp utg.pkt. i Hegels lære i PdG[10]
om den ulykkelige bevissthet. Han mener at Hegels systematiske gjennomgang er
godt egnet til å samle Kierkegaards spredte bemerkninger om emnet. Hegel mente
at løsningen for den ulykkelige bevissthet ligger i viten, mens hos Kierkegaard
ligger løsningen i troen. Individet kan bare bli kvitt sin fortvilelse ved å
velge å tro at sygdommen (dvs fortvilelsen) ikke er til døden. Man må ta
spranget, selv om det strider mot all fornuft, mot det evige selv. Den store
forskjell mellom Hegel og Kierkegaard ligger i avgjørelsen. En avgjørelse som innebærer
ifg Kierkegaard at oppgaven for den subjektive tenker er å realisere ideen i
eksistens.
Kierkegaard fremhever stadig at den
som vil leve for en ide må ha utholdenhet og tålmodighet. En tålmodighet som
krever at man tåler konsekvensene som ideen bringer med seg. Estetikeren
mangler på samme måte som mystikeren både tålmodighet og utholdenhet.
I Kierkegaards bøker er det
beskrevet tre ulike former for estetikere. Den første er den umiddelbare
estetikere, den andre er den forstandige reflekterende estetiker og den tredje
er den reflekterte estetiker. Disse reagere svært ulikt når de møter motstand.
Estetikeren kan ikke satse på kontinuitet fordi han da fortvilet måtte forsøke
å fastholde en umiddelbar lidenskap i en virkelighet hvor de ytre betingelser
stadig endres. Det å endre seg selv, bearbeide sine umiddelbare lidenskaper,
kan ikke estetikeren. En av Kierkegaards pseudonyme forfattere Johannes
Climacus skiller mellom estetiske, etiske og religiøse oppfatninger slik:
«Er
Individet udialektisk i sig, og har sin Dialektik udenfor sig: saa har vi de
æstetiske Opfaattelser. Er Individet dialektisk ind efter i sig selv, i
Selvhævdelse, saaledes at altsaa den sidste Grund ikke bliver dialektisk i sig,
da det til Grund liggende Selv bruges til at overvinde og hævde sig selv: saa
har vi den ethiske Opfattelse. Er Individet bestemmet dialektisk ind efter i
Selvtilintetgjørelsen for Gud: saa har vi Religieusiteten A. Er Individet
paraadox-dialektisk, enhver Rest af oprindelig Immanents tilintetgjort, og al Sammenhæng
afskaaret, Individet bestedt i Existentsens Yderste: saa har vi det
Paradox-Religieuse» (Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift II, s.238-239).
Estetikeren søker å tilpasse seg
den foranderlige ytre virkelighet ved å hengi seg øyeblikkvis til sin lidenskap
og begeistring, men det umiddelbare forblir umiddelbart. Dermed blir hans liv
på en måte bare gjentagelser.
Enhver estetisk livsanskuelse er
iflg etikeren fortvilelse, men først i den siste og mest fremskredne form, har
estetikeren til en viss grad blitt bevisst fortvilelsen. Å være for tvilet for
etikeren betyr å ikke våge. I Sygdommen
til Døden skiller den pseudonyme forfatteren Anti-Climacus mellom fortvilelsens
passive form (det fortvilet ikke å ville være seg selv, og dens aktive form
(det fortvilet å ville være seg selv). Fortvilelse er å fortvile over å tape
det evige, dvs ikke ha noe som man ville våge alt for.
Gjentagelsens problem oppstår
innenfor estetikerens livs- og forestillingsverden, idet estetikeren støter an
mot og er moden for en etisk livsanskuelse. Spørsmålet er om det er mulig å
bevare noe evig, uforanderlig, i livets avvekslinger, dets motganger og
medganger. Det estetikeren i et etisk perspektiv trenger er en livsanskuelse
som gjør det mulig å handle i motgang.
For å bli etiker må estetikeren
foreta et avgjørende valg eller beslutning. Han må velge å ville seg selv.
Gjentagelsen spiller en viktig rolle i beslutningens tilblivelse og overgang
fra beslutning til handling. Mens beslutningen er ideell, er gjentagelsen selve
realiseringen av den. Deretter kommer det tredje steget, nemlig å holde fast
ved det vundne og fortsette det utførte. I etisk forstand er gjentagelsen den
handlendes seierrike gjennomføring av beslutningen. I religiøst forstand er det
forstått som konsentrasjon, tilbakevenden, fordypelse i seg selv. Gjentagelse
betyr en eksistensforvandling.
Etikeren vil ikke ha noen
«mediasjoner»[11],
det ville innebære en oppgivelse av hele hans etiske prosjekt. Å mediere er å
forene motsetninger i en høyere nivå, dvs at motsetninger ikke er avgjørende
motsetninger, men motsetninger som forenes når man er kommet til et høyere
nivå. Forskjellen meloom filosofens mediasjon og etikerens valg er deres ulike
orientering. Filosofien er tilbakeskuende, etikken fordrer handling. Er valget
tatt så er oppgaven og problemet gjentagelsen og ikke mediasjonen. Dvs at
oppgaven er å opprettholde det valgte og å opprettholde den etiske lidenskap og
begreistring.
«Forestiller
jeg mig en ældre Mand, der skuer tilbage over et bevæget Liv, saa faaer han for
Tanken ogsaa en Mediation deraf, thi hans Historie var inddflettet i Tidens;
men inderst inde faaer han ingen Mediation. Der adskiller endnu bestandigt et
Enten-Eller Det, der var adskilt da han valgte» (Enten-Eller II, s.165).
Etikerens problem er å få en
individualitet som estikeren til å handle, han ønsker å vekke estetikeren «ikke
til en Tankens Virksomhed, thi den mangler Du ikke, men til Aandens Alvor»
(Enten-Eller II, s.158). Det er en nær sammenheng mellom det å ville og det å
etablere et evig selv:
«Jo mer
Bevisdsthed jo mer Selv; jo mer Bevissthed jo mer Villie, jo mer Villie jo mer
Selv» (Sygdommen til Døden, s.87).
Denne oppfatning av Anti-Climacus
passer godt overens med oppgaven i den etiske livsanskuelse. Den er alltid
kjempende og kjempende for å bevare et evig selv.
For i det hele tatt å realisere en
varig beslutning må estetikeren fortvile. Fortvilelse er, paradoksalt nok,
forutsetningen for den etiske livsanskuelse:
«Saa vælg
da Fortvivlelsen, thi Fortvivlelsen selv er at Valg, thi man kan tvivle uden at
vælge det, men fortvivle kan man ikke uden at vælge det. Og idet man
fortvivler, vælger man atter, og hvad vælger man da, man vælger sig selv, ikke
sin Umiddelbarehed, ikke som dette tilfældige Individ, men man vælger sig selv
i sin evige Gyldighed» (Enten-Eller II, s.196).
I Sygdommen til Døden heter det at
mennesket er en syntese av uendelighet og endelighet, det evige og det
timelige, frihet og nødvendighet (jfr.s.196). Menneskets oppgave er å forene
syntesens momenter i en enhet, oppgaven er å virkeliggjøre syntesen, ikke bare
ett av dens momenter. Gjentagelsens mulighet ligger i å bevare det uendelige i
det endelige, det evige i det timelige, friheten i nødvendigheten. Løgstrup[12]sier
i boken Oppgjør med Kierkegaard
(1968) at Kierkegaard overdriver. Løgstrup sier:
«Imod
Kierkegaard vil jeg påstå, at overtagelsen af eksistensen kun er problemet, når
eksistens byder een imod, ellers ikke» (Oppgjør med Kierkegaard, s.81).
Gjentagelse som objektivt problem
Kierkegaard skilte mellom to former
for viten, empirisk og ikke-empirisk. Han skilte også mellom to former for tro,
tro i alminnelig forstand og tro i eminent forstand. All viten må være om noe.
Gjenstand må, som Aristoteles også hevder, være uforanderlig.
«Det
er en meget viktig Definition af Videnskab, som Aristoteles giver…
Objekterne
for Videnskaben ere Ting, som kun kan være paa en eneste Maade; de
videnskabeligt Erkjendelige er derfor det Nødvendige, det Evige» (Papirer IV,
C22).
Vitenskaper som representerer viten
, mener Kierkegaard er logikk, matematikk og metafysikk.
Eksistens begrepet er hos
Kierkegaard selve den anti-spekulative glose, protesten mot all spekulasjon og
«Mediation». Eksistens er det medium som syntesen skal realiseres i. Climacus
var særlig opptatt av å vise at Sokrates var en eksisterende tenker. Å
eksistere for Climacus er å befinne seg mellom begynnelsen og enden, mellom
utg.pkt. og mål. Når individet beslutter seg for å våge alt for en ide, begir
det seg ut i et handlingsprospekt hvor individet er eksistens. Det er altså
først ved en beslutning at individet kommer ut i eksistensen.
Kierkegaard bruker ordet tautologi
på en noe egenartet måte. Climacus synes å knytte begrepet til selve
overensstemmelsen mellom tenkning og væren, mens en tautologi vel egentlig må
sies å være en setning som er gjenstand for tenkning. Det er særlig verket
Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift som betoner sammenhengen mellom
tenkning, viten og immanens. Det virker som Kierkegaard i tillegg til taulogogi
og immannes, også er opptatt av et tredje begrep, identitet. Sammenhengen
mellom disse tre begrepene og det faktum at Kierkegaard tillegger dem så stor
vekt antas å ligge hos Hegel. Selv om Kierkegaard var en av Hegels største
kritikerer, benyttet han seg også av mange sider av hans filosofi. Nøkkelen for
å forstå mange sider hos Kierkegaard ligger hos Hegel, den spekulative
filosofi.
Et eksempel på forholdet Hegel og
Kierkegaard som belyser dette kan være Hegels tolkning av den predikative
setningen. Når Hegel i fortalen til PdG skiller mellom «das räsonnierende
Verhalten» og «das begreifende Denken» bruker han det han kaller den spekulative
setning som eksempel, dvs at han illustrerer sitt poeng med å forklare hvordan
den predikative setning må forståes spekulativt. Å forstå setningen «Gott ist
das Sein» predikativt er karakteristisk for «das räsonnierende Verhalten», å
forstå den spekulativt er karakteristisk for «das begreifende Denken».
I forhold til Hegel betoner
Kierkegaard begynnelsens problem.
«Begyndelsens
Dialektik maa gjøres klar. Det næsten Morsomme ved Morsomme ved den, at
Begyndelsen er og atter ikke er, fordi den er Begyndelsen, denne sande
dialektiske Bemærkning har nu længe været som en Leg, som er bleven leget i
hegeliansk Selskab» (Efterskrift I, s.95).
Enhver begynnelse, såvel i tenkning
som i detvirkelige liv, gjøres ved en beslutning. Tenkningens utg.pkt. er
hypotetiske, det er utg.pkt. som det reflekterende subjekt har valgt som sine
forutsetninger. Utg.pkt. er hypotetiske og ikke absolutte. Det absolutte hos
Kierkegaard finner man ikke i tenkningen, men i beslutningens lidenskabelige
valg om å vie seg for en ide som objektivt sett er hypotetisk.
Hegels oppfatning av filosofiens
egentlige saksforhold var subjektets selvrealisering. Derfor mente han at den
predikative setningen i filosofisk og spekulativ sammenheng må forståes som en
identitetssetning. Subjektet realiserer seg selv ved å objektivere seg selv og
forholdet mellom subjekt og dets objektivering.
Charles Taylor[13]
skriver i verket Hegel (1978):
«The
minimum cluster which can really do justice to reality is three propositions,
that A is A, that A is also -A, and that -A shows itself to be after all A» (s.80).
Dette er en konkret fortolkning av
Hegels lære om identiteten av identitet og ikke-identitet. Taylor mener at
Hegels teori som subjektivitet er en teori om selvrealisering. Hos Hegel er
mennesket i flg. Taylor et tenkende, rasjonelt vesen. Menneskets tenkeevne skal
ikke forståes som en egenskap hos mennesket i tillegg til de andre egenskapene,
forholdet er hos Hegel snarere det at tenkeevnen endrer de andre egenskapene.
Han skriver videre i samme bok:
«The
thinking rational subject can only exist embodied. In this sense we can truely
say that the subject is his embodiment, that e.g., I as a thinking being am my
living body» (s.80).
Men realiseringen av menneskets
fornuft kan bare skje ved at mennesket kommer i motsetning til seg selv. Det
naturlige, impulsive og umiddelbare selv må på en måte stanses eller hemmes for
at mennesket skal kunne realisere sin fornuftig natur. Men dermed er mennesket
kommet i en tilstand av indre konflikt, det er en konflikt mellom fornuftens
idealer og menneskets forutsetninger for å realisere disse. Taylor skriver:
«In order
to be at all as a conscious being, the subject must be embodied in life; but in
order to realize the perfection of consciousness it must fight and overcome the
natural bent of life as a limit. The conditions of its existence are in
conflict with the demands of its perfection; and yet for it to exist is to seek
perfection. The subject is thus necessary the sphere of inner conflict, may we
say, of contradiction? Hegel did not hesitate» (s.85).
Løsningen av denne konflikt skjer
hos Hegel ved at individet identifiserer seg selv med en høyere,
over-individuell fornuft, individet gjenfinner seg selv i et fornuftig hele.
«The
rational subject identifies himself with this larger reason, the rational plan
underlying the whole, and as such no longer sees himself as opposed to a nature
which has itself been made over to be an apt expression of rationality» (s.86).
Det karakteristiske ved Hegels
spekulative forståelse av den predikative setningen er at den skal forståes
analogt med subjektets selvrealisering. Når subjektet ikke lenger skal forståes
som en ting med egenskaper, men som en prosess hvor subjektet først kommer i
motsetning til seg selv, for dernest å opprette identiteten innenfor et mer
omfattende hele, et «større selv». Den gjenopprettede identitet, dvs
identiteten av identitet og ikke-identitet, er for Hegel «das Wahre», dvs den
sanne identitet. Denne identitet som er ervervet gjennom konflikt.
Denne hegelianske læren om
identitet og ikke-identitet har en struktur som synes tilpasset gjentagelsen i
dens etisk/religiøse versjon. Uttrykt i hegeliansk terminologi skulle
gjentagelsen være den gjenopprettede identitet. Men hos Kierkegaard
representerer denne gjenopprettede identitet et problem og han søker å vise at
den ikke lar seg realisere som hos Hegel ved viten, ja, den lar seg overhodet
ikke realisere i eksistens. Så lenge individet er i eksistens er det i
motsigelse, identiteten er som en grense i horisonten.
«At
Identitets-Principet i en vis Forstand er høiere, er ikke vanskeligt at indsee.
Men Identitets-Principet er blot Grændsen, den er som de blaae Bjerge, som den
Linie Tegneren kalder Grunden, Tegningen er Hovedsagen. Identiteten er derfor
en lavere Anskuelse end Contradictionen, der er concretere» (Efterskrift II,
s.111).
Kierkegaard skriver videre i sine
etterlatte papirer:
«Saa lenge
jeg lever, lever jeg i Modsigelsen, thi Liveet selv er Modsigelse. Paa den ene
Side har jeg den eevige Sandhed, paa den anden Side den mangfolddige
Tilværelse, som Mennesket som saadan ikke kan gjennemtrænge, thi saa maatte han
være avvidende. Forrbindelsesleddet er derfor Troen» (Pap.V, A 68).
Man kan ikke leve uten å merke
motsigelsen. Det som bringer individet ut i motsigelsen er beslutningen. I
beslutningen isolerer individet seg i forhold
til sin omverden, det samler seg om å ville, å ville «absolutt», og gjør
seg rede til å møte det som måtte komme. Men så skal det handles og med
handlingen kommer motstanden.
I innledningen til verket Begrebet
Angest opponerer den pseudonyme forfatteren Vigilius Haufniensis særlig mot to
trekk ved den hegelianske filosofi. For det første opponerer han mot Hegels
gjenopplivning av tenkningens absolutthets karakter, dvs at man ved tenkning,
som en selvstendig erkjennelsesevne, kan gi svar på de dypeste spørsmål.
Deretter opponerer han mot den hegelske filosofiens pretensjon om å
representere den dogmatiske logos, dvs at det ikke bare dreier seg om en
filosofisk virkelighetsforståelse, men om en forsoningslære. At det evige er
overalt og ingensteds er uttrykk for det eviges immanens. Det absolutte paradoks
skal representere et brudd med den immanentiske oppfatning om at det er en
fundamental overensstemmelse mellom tenkning og væren, at tanken kan gjenkjenne
det evige i det empiriske virkelighet.
Johannes Climacus har beskrevet
forholdet mellom idealitet og realitet på en god måte når han problematiserer
forholdet slik:
«… et
Menneske (kan) umuligt… søge hvad han veed, og lige saa umuligt hvad han ikke
veed; thi hvad han veed , kan han ikke søge, da han veed det, og hvad han ikke
veed, kan han ikke søge, thi han veed jo end ikke, hvad han skal søge»
(Philosophiske Smuler, s.15).
I Platons anamnesislære løses denne
vanskelighet ved hjelp av en subjektiv og objektiv idealisme. Subjektivt antas
det at den erkjennende allerede å være i besittelse av idealiteten, men uten å
ha noen (klar) erindring om den; objektivt antas det at den sansbare realitet
har trekk som er egnet til å minne den erkjennende om idealiteten. I følge den
platonske oppfatningen er forbindelsesmåten erindring. Kierkegaards syn
forutsetter ikke den platonske anamnesis-modellen. Antagelsen om at mennesket
har en forhånds-viten om idealiteten er blitt knyttet til Kierkegaards teori om
nødvendigheten av en indirekte meddelelse på etikkens område. Det at enhver vet
det etiske og derfor kjenner distinksjonen mellom godt og ondt er grunnen til
at all etisk meddelelse bør være indirekte. På den empiriske erkjennelsens
område finner vi hos Kierkegaard ingen bestemt teori om idealitetens
opprinnelse og dens gyldighet, det gis ingen forklaring på hvorfra idealiteten
stammer eller en begrunnelse for at den har gyldighet for vårt empiriske
univers.
Subjektiv sannhet defineres som:
«den
objektive Uvished, fastholdt i den mest lidenskabelige Inderligheds Tilegnelse,
er Sandheden, den høieste Sandhed der er for en Existerende» (Efterskrift I,
s.179).
Tilegnelsens inderlighet er for
Johannes Climacus den eneste virkelige i form av kontinuitet i et menneskes
liv. Å realisere denne kontinuitet er gjentagelsens problem. Forestillingsevne,
refleksjonen og enkningen er ute av stand til å gi kontinuitet i et
eksisterende menneskes liv.
Kierkegaards verk Gjentagelsen er
skrevet av den pseudonyme forfatteren Constantin Constantius og har
undertittelen «Et Forsøg i den experiementerende Psychologi»: Boken er opptatt
av om gjentagelsen i det hele tatt er mulig. Boken er skrevet på en vittig,
spøkende, humoristisk og underholdende måte. Utgangspunktet i Gjentagelsen er
umiddelbar lidenskap.
«Da
kommer en Drøm fra min Ungdomsvaar
Til
min Lænestol,
Efter
Dig jeg en inderlig Længsel faaer,
Du
Qvindernes Sol!» (Gjentagelsen, s.119).
Lidenskapen er ute av stand til å
skyve den unge mannen ut i handling. Han handler verken i umiddelbar estetisk
forstand eller som følge av en beslutning. Det unge mennesket erindrer sin
kjærlighet istedet for å gjenta den. Constantius skiller mellom erindring og
gjentagelse. Erindring og gjentagelse er samme bevegelse, men i motsatt
retning.
«… thi hvad
der erindres, har været, gjentages baglænds; hvorimod den egentlige Gjentagelse
erindres forlænds» (Gjentagelsen, s.115).
Som en gjentagelse «baglænds» er
erindringen tankens og sjeelens vei tilbake til ideen fra sanseverdenen. Den
platonske teori om at all erkjennelse er erindring blir her formulert som
livsholdning, en livsholdning som Constantius karakteriserer som en flukt og en
frihetens trøst. Friheten erverves ved at sjelen trekker seg ut og bort fra den
ugjennomsiktige endelighet. Slik er situasjonen med den unge mannen i
begynnelsen av Gjentagelsen, den unge piken vekker ham til bevisssthet om ideen
og dennen svermer han for, ikke piken.
Gjentagelsen «forlængs» er samme
bevegelse men i motsatt retning. Gjentagelsen er ingen bevegelse tilbake til
ideen, men den etiske virkeliggjøring av ideen i handling. Utgangspunktet kan
være en tanke, en plan, en plikt, noe man vil eller skal gjøre og som gjennom
en beslutning virkeliggjøres som handling. Gjentagelsen «forlængs» skal være et
vågestykke, et fremadrettet prosjekt og ingen flukt tilbake til ideen. I
gjentagelsen «forlængs», dvs. i handlingen, er forholdet til ideen et annet enn
i den estetiske beundringen og betraktningen av ideen. Spøramålet er hvordan
gjentagelsen «forlængs» er mulig, dvs. hva er betingelsen for å handle ut fra
ideen.
I Gjentagelsen lykkes
tilsynelatende gjentagelsen den unge mannen ved at han gjennomgår en krise hvor
han plages av spørsmål om skyld og uskyld, men han synes å komme ut av den.
Gjentagelsen har to deler som består av et svar som sier at gjentagelsen ikke
er mulig og et svar som sier at gjentagelsen er mulig.
I verket Sygdommen til Døden sier
den pseudonyme forfatteren Anti-Climacus at en av de mest fremskredne former
for fortvilelse er stoisisme.
«Den
Fortvivlelse, der er Gjennemgangen til Troen, er ogsaa ved Hjælp af det Evige;
ved Hjælp af det Evige gar Selvet Mod til at tabe sig selv for at vinde sig
selv; her derimod vil det ikke begynde med å tabe sig selv, men vil være sig
selv… Vilde man have et fælles Navn for denne Fortvivlelse, kunde man kalde den
Stoicisme, dog saaledes, at man ikke blot tænkte på hiin Sect. Og for nærmere
at belyse denne Art Fortvilelse gjør man bedst Forskjel mellem et handlende
Selv og et lidende Selv… når det er Lidende, i at lide forholder sig til sig
selv, at Formelen bestandig er: fortvivlet at ville være sig selv.
Er det
fortvivlende Selv en Handlende forholder det sig egentlig bestandig blot experimenterende
til sig selv, i hvad det saa end foretager, hvor stort, hvor forbausende, med
hvor megen Udholdendhed. Det erkjender ingen Magt over sig, derfor mangler det
i sidste Grund Alvor, og kan kun forkogle et Skin af Alvor, naar det selv
skjenker sine Experimenter sin allerhøieste Opmærmsomhed… Selvet er sin egen
Herre, absolut, som det hedder, sin egen Herre, og just dette er Fortvivelsen,
men ogsaa hvad det anseer for sin Lyst, sin Nydelse. Dog forvisser man sig ved
et nærmere Eftersyn let om, at denne absolute Hersker er en Konge uden Land,
han regjerer egentlig over Intet… Det fortvivlede Selv bygger altsaa bestandigt
kun Luftcasteller, og fægter bestandigt blot i Luften. Det seer brillant ud med
alle disse experimenterede Dyder… grændser næsten til det Fabelagtige. Ja, det
gjør den riktignok; og til Grund for det Hele ligger ogsaa Intet.
Er det
fortvivende Selv en Lidende, er Fortvivlelsen dog: fortvivlet at vill være sig selv…
Men jo mer Bevidsthed der er i en saadan Lidende, som fortvivlet vil være sig
selv, desto mer potentserer Fortvivlelsen sig ogsaa, og bliver det Dæmoniske.
Dets Oprindelse er gjerne denne. Et Selv, der fortvivlet vil være sig selv,
ømmer sig i en eller anden Piinagtighed, der nu engang ikke lader sig borttage
eller adskille fra hans concrete Selv. Just paa denne Qval kaster han saa hele
sin lidenskab, der tilsidst bliver dæmonisk Rasen.
Denne Art
Fortvivlelse sees sjeldent i Verden, saadanne Skikkelser forekommer egentlig
kun hos Digterne… her hvor Indesluttetheden, eller hvad man kunde kalde en
Inderlighed der er gaaet i Baglaas» (Sygdommen til Døden, s. 122-125).
Det er her snakk om fortvilet å
ville være seg selv, å ville råde over seg selv, skape eller konstruere seg
selv. Når stoikeren fastholder sin frihet så er det i en tilværelse som han ikke
aksepterer og som han trassig synes å ville hevde sin avhengighet i.
Gjentagelsen er uten tvil en
kontinuitetskategori. Å handle estetisk er å handle uten kontinuitet. Den unge
mann i Gjentagelsen er i en krise, han har tapt kontinuiteten med seg selv og
han søker en ny begynnelse. Hans liv er gått i stå for ham. Men hele tiden er
det uklart for ham hvilken ny begynnelse han er rede til, om han vil henne
eller om han bare vil bli kvitt sin skyldfølelse. Han unnskylder seg med at han
jo ikke på forhånd kunne vite at han skulle forandre seg. Han trodde ikke at
idealiteten lot seg virkeliggjøre. Den unge mannen fatter interesse for Job,
som er uskyldig i sine lidelser. Job er ikke en troens helt som Abraham i
verket Frygt og Bæven, men «han føder Prøvelsens Kategori med uhyre Smerter»
(Gjentagelsen, s. 179). Job ydmyker seg for Gud, erkjenner sin synd for Gud og
da går det vel med Job, han får alt igjen dobbelt. «Det lader man en
Gjentagelse» (Gjentagelsen, s. 180).
I bokens annen del plages mannen av
dårlig samvittighet, men hans forhold til sin situasjon er fortsatt estetisk,
ettersom han føler seg fanget i situasjonens spill.
Gjentagelsen er virkeliggjøring av
en ide, en tanke eller et prosjekt. Problemet er her om individet våger å
beslutte seg til et prosjekt som skal vare livet ut. Når unntagelsen (forstått
som den unge mannen i Gjentagelsen) reiser spørsmålet om en gjentagelse, så er
problemet ikke først og fremst hvordan man skal kunne stå prosjektet ut, vedbli
i det, men å komme inn i det. Det alle unntaglser mangler, fra den unge mannen
i Gjentagelsen til troens helt i Frygt og Bæven, er ytre holdepunkter på at de
gjør sitt beste, de mangler en handling hvis legalitet kunne forvisse dem om at
de gjør og har gjort sitt beste. En berettiget unntaglelse er en person som
gjør og har gjort sitt beste for å oppfylle etikkens idealitet, men som mangler
holdepunkter i den empiriske realitet.
I Enten-Eller er den etiske oppgave
«at udtrykke det Almeen-Menneskelige i sit individuelle Liv» (Enten-Eller II,
s.301). Etikkens oppgave er å bli menneske, ikke Cæsar. Etikeren kan gjerne
utmerke seg i en eller annen henseende, men hvis dette går på bekostning av den eetiske oppgaven, så bør etikeren
forsake det storartede. Det viktigste i den etiske livsanskuelse er ikke hva
man gjør, men hvorledes man gjør det. Men det betyr ikke at det er likegyldig
hva man gjør. Å velge seg selv etisk er
å velge seg inn i et samfunn, med dets normer og ordninger og det er den
spesifikke utforming av det almenmenneskelige unntagelsen konfronteres med. I
Gjentagelsen konfronteres den unge mannen (unntagelsen) på slutten av boken med
tilværelsens. Han leser en notis i avisen og denne «absolverer» han. Han gjør
da et personlig offer som bekrefter hans tilhørighet til det almene. Han ofrer
sin «Digter» eksistens. Boken slutter dermed i en anti-klimaks.
Den ungen mannen henger nærmest i
luften mellom den tragiske helten (Job) og troens helt (Abraham) i Frygt og
Bæven, en bok som har en provoserende problemstilling. Nemlig om et individ i
kraft av et høyere formål kan være berettiget i et brudd med en etisk plikt. Boken
inneholder også ikke bare en kritikk av Hegels rettsfilosofi men også grunnleggende
aspekter ved den hegelske dialektikken.
Når Abraham drar ut for å ofre sin
sønn Isak, så bryter han den plikt som ehver har overfor sine barn. En etisk
akseptabel begrunnelse kan Abraham ikke gi. Når Abraham drar ut for å ofre sin
sønn, så kan han ikke ha et høyere etisk formål. Abrahams formål er å oppfylle
Guds vilje. Dette er handlingens eneste rettferdiggjørelse. Men dette stiller
ikke Abraham i noen særstilling. Det avgjørende ved Abraham-figuren er at han
mangler ethvert etisk akseptablet kjennetegn på at han utfører Guds vilje.
Frygt og Bæven forsøker ikke her å sette den enkelte opp mot det almene, men
den stiller strenge krav til den som vil innføre et nytt paradigme, den vil
vise hvilket uhyre paradoks troen er. Hvis troen er et paradoks, må den
representere et brudd med slektens forutsetninger, at slekten er i besittelse
av den sanne idealitet. Abraham er en
ekstra-ordinær person som ikke kan regne med forståelse og anerkjennelse.
Problemet i Frygt og Bæven er derfor om hva som gir troens helt mot til å våge
når han mangler akseptable holdepunkter.
Tro i Frygt og Bæven er en
dobbeltbevegelse, den trroende gjør to motsatte bevegelser i ett. Den troende
gjør resignasjonens uendelige bevegelse og troens egentlige bevegelse. Troens
egentlige bevegelse går i motsatt retning av resignasjonens. Troen er allerede
her et paradoks ettersom det forlanges at jeg skal resignere, dvs gi avkall på,
og tro at jeg får det som jeg i resignasjonen gir avkall på. Abraham er villig
til å gi avkall på sin sønn, men samtidig tror han at han vil få sønnen igjen.
Den uendelige resignasjonen forutsetter at den resignerende har samlet seg selv
i ett ønske, må ha konsentrert alle personlighetens lidenskaper i dette ene
ønske. I resignasjonens uendelige bevegelse skal man gi avkall på «alt» og
dette «alt» skal være konsentrert i ett ønske. Abraham befinner seg i en
lidenskap som ingen andre kan forstå. Å elske som Abraham er umenneskelig.
Abrahams avgjørende kjennetegn er lidelsen over ikke å kunne meddele seg. Troens
helt beskrives i Frygt og Bæven som et menneske i den ytterste lidenskap og som
samtidig lider over det ikke å kunne meddele seg til andre om denne. Den
absolutte ensomhet er ikke troens betingelse i Frygt og Bæven, men en
konsekvens av å ville realisere den idealitet. En ensomhet som er full av
angst, frykt og beven. Troens helt må ha motforstillinger og stadig overvinne
dem. Gjentagelsen kan kun realiseres i kraft av troen på det absurde og det vil
si i kraft av troen på at Gud er kjærlighet.
Det karakteristiske ved ånd er at
det stiller seg en tilsynelatende umulig oppgave å forene det uendelige, det
evige og det timelige, frihet og nødvendighet i en ny umiddelbarhet, en ny syntese
hvor mennesket på en gang er i timeligheten og samtidig langt utover den, men hvor
den siste, uendelighetens bevegelse, ikke kan registeres i den empiriske
realitet. Angst er det psykiske uttrykk for at mennesket er ånd. Angst er
samtidig både frihetens mulighet og en tilstand som friheten skal beseire uten
å makte det. Gjentagelsen er en handling som har to betingelser, nemlig tro og
kjærlighet. Individet må, for å klare den umulige oppgaven utføre en
fordoblelse. Dette er et fenomen som kommer når man forsøker å uttrykke
kjærlighet (det evige) i hverdagen (det timelige). Dette kan kun lykkes i kraft
av det absurde. Oppgaven er å holde kjærligheten uforandret, «hvorledes end
Gjenstanden forandres» (Kjærlighedens Gjerninger, s.162).
Kaare T. Pettersen
[1]
Lundstøl, John, 1970. Det myndige menneske. Oslo: Gyldendal
[2] Jfr Det myndig menenske s.64-65
[3] De
omnibus dubitandum est eller Johannes Climacus er ikke utgitt som bok, men er å
finne i Kierkegaards Papirer IV B1.
[4]
Contantin Constantius er forfatter av Gjentagelsen som utkom 1843, og beskrives
som en eksperimenterende psykolog, en reservert ironiker, litt av en kyniker.
Det primære formål med hans eksperiementer er ikke omverdenen, men hans eget
sjeleliv.
[5] I boken
De Antropologie Kierkegaards (1954) skriver han: «Wir hören nicht einen durch
viele Bände hinduch fort gesetzten Vortrag, sondern wir wohnen einem Gespräch
bei, in dem allerdings keiner der Teilnehmer eindeutig das von Kierkegaard
Gemeinte vertritt. Es verhält sicht so, dab de Anshauung jedesmal als
Element in einer weitergehenden Aussage enthalten ist nicht der Formel ax, bx,
cx, usw, wo x die Anschauung beddeutet.
Der Vorgang mag eher einer Annäherung gleichen, wo der Punkt, der erreicht
werden soll, niemals erreicht wird, sondern dauernd im vergeblichen Versuche
ihn zu erreichen aufs Neue umschrieben wird.»
[6] Jfr.
Papirer IV, B117, s.280 ff.
[7]
Stoicismen var en gresk-romersk filosofisk skole fra ca.300 f..Kr. til ca.200
e.Kr. Fra begynneslen av var den en systematisk filosofi med logikk, fysikk og
etikk som hoveddeler. Etikken går ut på hvordan vi kan være i overensstemmelse
med oss selv, med fornuften og med naturen. Den som vil leve på denne måten
kaller stoicismen for den vise. Han
er ikke en produkt av omstendighetene men herre over seg selv. Det gode i
tilværelsen er det som hører sammen med eller fører til at vi lever i
overensstemmelse med oss selv og naturen. Alt annet er likegyldig.
[8] George
Wilhelm Friedrich Hegel, 1770-1831, tysk filosof
[9] Alastair
Hannay, f.1932, engelsk filosof bosatt i Norge. Redaktør for tidsskriftet
Inquiry.
[10] PdG, Phänomenologie des Geistes, skrevet1807,
og er Hegels første hovedverk. Hegel gjennomgår i dette verket forskjellige
idealtypiske former for bevissthet.
[11]
Mediasjon: Forsoning mellom to ytterpunkter. I flg Hegel er all virkelighet et
resultat av en «vorden», hvor motsetninger oppheves idet de medieres.
[12] Knud
Ejler Løgstrup, 1905-1981, dansk teolog og filosof.
[13]
Charles Taylor, f.1931, canadisk
filosof, Professor i filosofi ved Oxford Univeristetet. Han har skrevet en
meget innflytelsesrik fortolkning av Hegels filosofi som «rasjonell holisme» (i
motsetning til «organisk holisme»).
No comments:
Post a Comment