Om tilgivelsens grenser

 Her vil jeg trekke frem samtaler jeg hadde for 20 år siden (tidlig på 1990-tallet) med en ung kvinne på 26 år. Samtalene varte i over to år. Av de hundrevis av kvinner og menn utsatt for seksuelle overgrep som jeg har hatt samtaler med, tror jeg denne kvinnen har gjort sterkest inntrykk på meg. Hvorfor? Jeg tror det har å gjøre med at samtalene konfronterte meg med skammens betydning. Ikke hennes skam, for hun gikk med løftet hode, men min egen skam. Jeg følte skam over det å være mann etter å ha hørt hennes historie, og dette fikk meg til å reflektere spesielt over mitt mannsbilde og generelt over makt, kjønn og seksualitet i vårt samfunn. Overgrep og vold er i stor utstrekning et mannsfenomen (Sætre m.fl., 1986 og Andersen, 1998), og hun fikk meg til å reflektere over om ikke alle samtalene jeg hadde hatt med både overgripere og utsatte, også dreide seg om dette. Min skam medførte at mitt selvbilde som mann måtte revurderes. Samtalene med denne kvinnen var et avgrunnen til at jeg valgte å skrive min PhD avhandling nettopp om skam og seksuelle overgrep.

Anthony Giddens (1997) sier at det er en forskjell på skyld og skam. Mens skyld handler

om en angst som kommer når samvittighetens grenser overskrides, dreier skammen seg om det å mislykkes i å leve opp til egne idealforestillinger (s.81ff). Min idealforestilling om det å være mann, er en del av det jeg forsøker å være. Skammen er direkte knyttet til min idealforestilling (mitt selvbilde) og hvordan jeg ønsker å leve mitt liv. På denne måten, sier Giddens, "...när det gäller problem kring självidentiteten så är skam betydligt viktigare...enn skylden" (s.81). Det motsatte av skam er stolthet, og det var nettopp min mannlige stolthet jeg ble tvunget til å se i et annet lys under samtalene med henne.

Hennes holdning til skyld og tilgivelse gjorde også sterkt inntrykk på meg at var. Det å snakke om tilgivelse i forhold til overgrep er et minebelagt felt. Man kvier seg for å la dette tema komme på banen. Det er på mange måter et ikke-tema. Mange vil hevde at overgriperne skal og kan ikke tilgis. Det de har gjort er utilgivelig. De fortjener straff; ikke hjelp, ikke terapi, ikke tilgivelse. Ofte har jeg opplevd at overgripere er blitt avvist av hjelpeapparatet med den begrunnelse at de må prioritere samtaler med ofrene fremfor overgriperne. Mange vil sikkert ha forståelse for et slikt standpunkt. Men denne kvinnen snakker om tilgivelse på en måte som gjør meg taus. Det er dette jeg vil forsøke å reflektere over her. Nedenfor følger litt av hennes livshistorie.

Hun forteller at som spebarn hadde sykdommen cøliaki. Dette medførte at hun hadde store vanskeligheter med å ta til seg næring. Sykdommen ble ikke diagnostisert før hun holdt på å dø av avmagring i ett-årsalderen. Hun hadde også på denne tiden cerebral parese (skader på sentralnerve-systemet med vekslende symtomer og antatt oppstått før eller under fødselen), og hun sier at hun har hatt store smerter i kroppen så lenge hun kan huske. Det var ikke før hun var atten år at legene konstaterte at det virkelig var cerebral parese hun hadde og adekvat behandling ble iverksatt. Dette medførte at hun på barneskolen ble mobbet av medelever fordi hun stadig falt. Flere lærere var stadig sint på henne fordi hun hadde koordinasjonsproblemer, noe som viste seg ved at hun hadde problemer for eksempel med å holde en blyant. Hun hadde også vanskeligheter med å uttrykke seg verbalt. Hun føler at hun ble behandlet som et vanskelig barn helt frem til ungdomsskolen. På dette tidspunkt ble hun feildiagnostisert som psykisk utviklingshemmet og plassert på en spesialskole for barn med lærevanskeligheter. Her opplevde hun for første gang i sitt liv anerkjennelse fra sine medelever og fra lærerne, for den hun egentlig var eller ihvertfall syntes å være. Hun ser tilbake på denne feildiagnosen som en redning fra en brutal hverdag i et sykt samfunn. Det hører med til historien at hun i dag er utdannet førskolelærer med spesialkompetanse på vanskeligstilte barn.

Hun ble, forteller hun, sett på som "pappas jente" under hele oppveksten. Han var den tålmodige som knyttet hennes skolisser, hjalp henne med klærne, trøstet henne når hun hadde falt og slått seg, leste for henne og lot henne få sitte på fanget. Det var derfor ikke unaturlig for familien å la datteren som ni-åring sove i samme seng som sin far når familien overnattet hos venner. Det var da de seksuelle overgrepene begynte og de varte i flere år. Faren hadde på en måte eiendomsrett over henne og ingen stilte spørsmål. Alle var bare glad for at faren brydde seg om henne og hun gjorde hva som helst for å blidgjøre sin far og forsøke å få anerkjennelse fra ham, forteller hun.

Det har gått femten år siden faren begikk seksuelle overgrep mot henne første gang og hun sitter foran meg og trenger noen å snakke med. Hun har de siste femten årene "glemt" overgrepene, men husker nå plustelig hva som skjedde og trenger nå hjelp til å klare følelsene og minnene som veltet frem. Noe av det første hun sier til meg, er:

Jeg synes så innmari synd på pappa og prøver å liksom jobbe med dette han har gjort med meg, det var grusomt og forferdelig, men han har tatt all skylda og prøver å gjøre det godt igjen.

Hun hadde konfrontert sin far en måned tidligere med sine minner fra overgrepene. Hun nektet å anmelde faren til politiet, fordi:

Han har tatt hele skyldbyrden, og det er ingen lett byrde å ta og det respekterer jeg ham for. Så jeg har jo respekt for det han har gjort nå, og jeg vet at hvis jeg skal gå med alt dette inne i meg, så vil dette ødelegge meg ihvert-fall, og hindre meg opp gjennom åra. Det har jeg overhodet ingen ønsker om. Så jeg tar den vanskelige veien og prøver å tilgi ham, og ikke glemme det han har gjort…Når han har tatt straffen, så har han tatt straffen, sånn at den er ferdig.

Jeg spør hva slags straff det er han har fått og hun svarer:

…ikke sånn fengselsstraff og sånn men…den skyldfølelsen han har tatt på seg når han sier at han skal gå og sånn, det må være den verste straffa som finnes. Den skyldfølelsen.

Her sitter jeg overfor en ung kvinne som forteller om en vanskelig oppvekst, om en far som har misbrukt henne seksuelt over flere år, og som sier at hun prøver å tilgi ham. Dette har jeg problemer med både å forstå og godta, og jeg spør derfor om det er viktig for henne å tilgi sin far. Hun svarer:

Jeg tror det er viktig å ha det målet for øyet at jeg skal klare det…Det er masse vi ikke forstår og det er masse vi kan få hjelp til. Men vi må gjøre det vi klarer og det vi ikke klarer, må vi overlate til Gud. Jeg kan ikke forvente at Gud kommer og rer opp senga mi, for det fikser jeg selv…Men det jeg ikke fikser, det kan jeg få hjelp til. Når jeg har gjort det jeg kan selv.

Hva mener hun med tilgivelse, spør jeg:

Jeg har forbundet det å tilgi...med...det å fortsette å være glad i pappa og ønsker at han skal ha det bra med seg selv, at vi skal få så godt forhold som mulig, liksom. På tross av det som har hendt. Håper at jeg kan komme så langt at jeg kan ønske han alt godt. At han skal få det helt bra med seg selv.

Hun er også opptatt av en annen form for tilgivelse, nemlig den at faren må tilgi seg selv, samtidig som han fortjener den skyldfølelsen han har:

Han fortjener den en stund. Og så må han lære å tilgi seg selv han også… Ikke sant. Han har hatt det tøft en stund og det tror jeg han har hatt. Hvis han skal klare å leve med seg selv så må han leve i fred med seg selv.

Tilgivelse er noe som er mellom henne og faren. Noe faren må gi seg selv, samtidig som det er noe datteren forsøker å gi ham. Det er ikke tilstrekkelig at hun tilgir ham hvis ikke han tilgir seg selv eller ber om tilgivelse. Paul Leer-Salvesen (1998) sier, tydelig inspirert av Martin Buber (1923/ 1990) at dette er et viktig poeng, at det er: "... naturlig å tale om selvtilgivelse samtidig som tilgivelse er et fenomen mellom et 'jeg' og et 'du' " (Leer-Salvesen, 1998, s.159).

Den tredje form for tilgivelse hun forteller meg om, er den tilgivelsen som Gud gir. Det hun ikke klarer å tilgi, overlater hun til Gud. Noen ganger er det umulig for mennesker å tilgi, men hun sier at Gud er den Allmektige og kan tilgi der hun ikke strekker til. Paul Leer-Salvesen sier at tilgivelse er

...et navn på hele Guds aktive, talende og skapende henvendelse til menneskene: Når Gud til-gir, betyr det at han i sin suverene kjærlighet gjenoppretter det som skylden har ødelagt (1998, s.170).

Jeg spør henne om alle fortjener en mulighet til å få tilgivelse, også drapsmenn og voldtektsmenn. Hun svarer:

Ja, hvis han er villig til å gripe den, så. Du må huske at Moses drepte. Han som hang ved siden av Jesus på korset, jeg hadde inntrykk av at de to som hang ved siden av Jesus på korset hadde gjort omtrent det samme, de kjente tydeligvis hverandre, i følge det som står om dem, sånn at han som angrer sa at de hadde gjort noe galt, og det var bare den ene som Jesus tilga. Fordi det var han som var lei seg. Han sa ikke til begge to at idag skal dere to bli med meg til paradis, han sa det bare til den ene. Han ene vendte seg bort, og den andre vendte seg til. De fortjener en sjanse dersom de snur seg om.

Min klient viser meg at tilgivelse finnes som fenomen. Hun snakker om den i språket sitt, tenker på den, snakker om dens begrensninger og gir den. Men å definere hva tilgivelse er, det er et stort problem. Er det overhodet mulig å definere tilgivelsen? Kanskje ikke. Men hvordan tilgivelse omtales i hverdagsspråket  kan undersøkes, som jeg gjør her, og det gir i hvertfall er grunnlag for refleksjon over fenomenet.

Tilgivelsen er noe som skjer mellom to mennesker. Det er et relasjonsbegrep. Det er et fenomen som eksisterer i forhold til andre og i forhold til seg selv. Jeg har vanskelig for å se hvordan en overgriper eller en annen gjerningsmann for den saks skyld, kan tilgi seg selv og kalle dette for en selvtilgivelse, men jeg kan ikke utelukke at et menneske kan finne en slags fred med seg selv.

Det synes også klart at anger er en forutsetning for tilgivelse. Å tilgi en person som ikke angrer det som er gjort, er nok heller uvanlig. Det kan være at faren til min samtalepartner viste anger av frykt for konsekvensene; at han ville miste familien sin eller bli politianmeldt. Men min samtalepartner mente at angeren var oppriktig og at han viste at han ville gjøre opp for seg.

Han viste både sorg og smerte i forhold til det han hadde gjort. Han møtte sin datter ansikt til ansikt og ba om tilgivelse. Han var nedslått og hun var oppreist. Så på en måte har tilgivelse med en holdning å gjøre. Min klient var i stand til å møte sin far med en ny holdning, en annen holdning enn da hun var et offer. For nå var hun ikke et offer lenger, men en datter som har vært utsatt for overgrep av sin far. Gjerningsmannen var ikke lenger en overgriper, men en far som har begått overgrep overfor sin datter. Det har skjedd en holdningsendring mellom dem.

Aristoteles er i Den Nikomakiske etikk opptatt av å beskrive dyder som en holdning, en holdning det er mulig å strekke seg etter og nå frem til. Dyd er en mulighet som kan bli virkelighet. Men tilgivelse er mer enn en holdning, noe mer enn en dyd. Selv om det er beundringsverdig at min klient forsøker å tilgi sin far, så er til-givelsen ikke en beundringsverdig holdning som hun kan strekke seg etter og nå frem til. Det gir likevel mening å ha en kjærlig eller tilgivelsesfull holdning, og at man skal etterstrebe den. Tilgivelse er imidlertid ikke bare en mulighet, men også en umulighet på samme tid. Ingen kan be et menneske å ubetinget gi tilgivelse av ren nåde.

Paul Leer-Salvesen (1998) sier til dette, inspirert av Knud Løgstrup:

Tilgivelse beskrives bedre som et grunnfenomen eller en livsytring, og som sådan forutsetter den alltid tolkning. Den er ikke entydig…forhold mellom mennesker må alltid tolkes, slik tekster må tolkes. Tilgivelsens sted er nett-opp forholdet. Tilgivelse er…et relasjonsbegrep (s.174).

Til dette kan knyttes Knud Løgstrups (1956/1991) egne ord:

At vi på den måde er henvist til at leve i tillid og tolkning skænker vi ikke nogen tanke til daglig. Kun når et personligt forhold mellem to mennesker undergår en krise, træder det frem for deres bevidsthed, at de nu engang ikke kan komme udenfor eller bag ved tilliden og tolkingen i de af deres indbyrdes forhold, der er af personlig og afgørende karakter (s. 242).

Min samtalepartner tolkning av hennes fars bønn om tilgivelse skjedde i rammen av tillit. Og hennes forsøk på å gi tilgivelse gjenspeiler et ønsker om tillit. Forholdet mellom de to kan aldri gjenreises som om overgrepene aldri har funnet sted. Hans handlinger var moralsk forkastelige, et overgrep, et brudd på våre moralnormer, og han har erklært sin skyld. Det å be om unnskyldning innebærer ikke en erklæring om skyld, men det gjør bønnen om tilgivelse. Paul Leer-Salvesen (1998) understreker denne viktige forskjell mellom unnskyldning og tilgivelse (s.142). Det som har skjedd kan ingen viske bort som om det var ugjort. Hun vil forsøke å tilgi det som er mulig for henne, det som er umulig for henne å tilgi, overlater hun til Gud. Dette skaper en mulighet for forsoning mellom far og datter, mulighet for å leve et bedre liv hver for seg og sammen. Dette understreker at tilgivelsen ligger i relasjonen og at relasjonen bygger på tillit, men tilgivelsen gjenoppbygger ikke nødvendigvis tilliten som ble brutt.

Dette med tilgivelse finner jeg bemerkelsesverdig. Jeg klarer ikke å definere det, men ser jo at den finnes. Det er som å stå overfor et mysterium som fyller meg med stillhet, et under som gjør meg taus. Som Paul Leer-Salvesen (ibid.) uttrykker det:

…det finnes en mulig tilgivelse, midt i det som er vår menneskelige tid: Den finnes som 'litt tilgivelse' og den finnes som 'mye tilgivelse'. Den finnes som noe som kommer etter et langt sorgarbeid med bot, soning og konflikt-bearbeiding, for mange også som et stort og nytt og skapende under. Men underne gjør oss tause (s.179).

Kaare T. Pettersen

Referanser:

Andersen, Torbjørn H., 1998. Under en lukket himmel. Unge gutter utsatt for seksuelle overgrep i

en kristen sjelesorgsammenheng. Vilkår for virkelighetsskaping og mestring. Hovedoppgave

i sosialt arbeid. Oslo: Høyskolen i Oslo, avdeling ØKS.

Aristoteles, 1996. Dewn Nikomakiske etikk. Oslo: Gyldendal.

Buber, Martin, [1923], 1990. Jag og Du. Ludvika: Dualis Forlag

Giddens, Anthony, 1997. Modernitet och självidentitet. Göteborg: Daidalos.

Leer-Salvesen, Paul, 1998. Tilgivelse. Oslo: Universitetsforlaget.

Løgstrup, Knud Ejler, 1956. Den Etiske Fordring. København: Gyldendal.

Sætre, Marianne, Harriet Holter og Ellen Jebsen, 1986. Tvang til seksualitet. Oslo: Cappelen.