Intensjonalitet

Det var Franz Bretano som introduserte intensjonalitetsbegrepet. Husserl tok begrepet med i utviklingen av fenomenologien. Deretter har begrepet fått innvirkning på storparten av nåtidens kontinentalfilosofi,

Intensjonalitet er et irredusibelt fenomen. Det impliserer at det må tas som det er. Å forklare begrepet på annen måte er å tingliggjøre bevisstheten. Begrepet er heller ikke en relasjon mellom mentale fenomen som kan oppfattes som fakta. Mentale fenomener er i seg selv intensjonale.

Meningsproblemet er et fenomenologisk peoblem, der fenomenologi betyr en deskripsjon as den vesentlige strukturen i bevisstheten som sådan. I følge Husserl er denne deskripsjonen ikke psykologisk. Resultatene som fenomenologien avdekker går foran studiet av bevisstheten. Som prosess er de a priori. Dette betyr at meningsproblemet går foran psykologien. Det er ikke et problem engang for psykologien. Meningsproblemet trenger ikke en teori. Vi vet alle hva mening er på en eller annen måte. Den fenomenologiske deskripsjonen går ut på å gjøre denne kunnskapen mer eksplisitt og detaljert. Husserl ser faktisk naturalismen som den største faren, som en skal tilbakevise og alltid være på vakt mot. Med naturalisme og psykologisme mente Husserl all naturvitenskap som pretenderer å være en filosofi.

Objektivismen aksepterer ikke fenomenologiens forklaring av meningsproblemet av metodiske grunner. Fenomenologien bygger ikke på eb hypotetisk-deduktiv metode basert på sanseerfaring eller observasjon av et mangfold av seperate individuelle fakta. Alternativet til de fenomenologiske eller subjektive meningsforklaringer er en kasual meningsteori. Mening skal håndteres med de begrep en bruker for å beskrive relasjoner, mellom observererte hendelser, ting eller fakta. Semiotikk legger tilrette for en objektiv vitenskapelig tilnærmingsmåte for det som er blitt kalt "mening". Som vitenskap hører semiotikken, terminologisk og metodisk til den samme vitenskapelige strukturen som fysikk og biologi.