Nok en tidlig start på dagen med en nydelig soloppgang bak meg mens jeg går i dette øde landsskapet. Jeg går alene i hele dag. Vil kjenne på det naturen og omgivelsene her er så kjent for: ensomheten og stillheten. Dagens strekning er på 30 km og hele veien blir det stekende sol uten skygge. Det finnes nesten ikke trær her på høyslettene. Her er kornåkre så langt øye kan se. Ensformig.Jeg vet ikke hvor jeg skal feste blikket mens jeg går. Jeg får ikke angst, men jeg kjenner litt på en svimmelhet som stillheten fører med seg.
Jeg går med skyggen foran meg hele dagen. Begynner å bli fortrolig med skikkelsen. Vi snakker sammen ofte. Vi snakker ikke så mye om barndomsminner lenger som vi gjorde den første uka på reisen. Nå snakker vi mest om hvordan vi har det akkurat nå. Min skygge og jeg er enige om at livet er strevsomt av og til. Ikke uutholdelig, bare strevsomt, komplisert, og noen ganger kaotisk.Vi utveksler mange eksempler på det kaotiske i hverdagen. Men idag er livet ikke slik. Idag er det bare å sette den ene foten foran den andre i time etter time, passe på å drikke så mye vann jeg orker, hvile føttene med jevne mellomrom, og ta det som kommer som en ekte pilegrim. Jeg blir glad av å være akkurat her akkurat nå med hele meg, det Heidegger kaller Dasein. Jeg tenker litt på Dasein, men jeg forsøker først å fremt å kjenne på det å være-i-verden-akkurat-nå.
Landsbyene jeg går forbi idag virker øde og forlatt. Ser nesten ikke mennesker i dem. Men jeg ser klær som henger ute til tørk, tynne og langbeinte hunder som løper rundt på leting etter skygge. Menneskene ser jeg ikke. Ikke en bil, ikke en tv antenne, ikke søppel engang. Jeg vandrer inn i landsbyer og føler at jeg lever for 2000 år siden. Gamle romerske murer er på begge sider av meg når jeg går ned trange gater. Første landsby heter Hornillos de Caminio. Dette er en landsby som faktisk fikk sitt første sykehus for pilegrimer i 1156. Jeg går forbi sykehuset som det heldigvis ikke er bruk for idag lenger. Det var faktisk ikke bare et sykehus, men et spesialsykehus for spedalske pilegrimer. Det er vanvittige tanker som kommer inn i hodet mitt. Jeg ser at jeg vandrer blant spedalske i dette øde og gudsforlatte landskapet. Jeg føler meg priviligert som vandrer på denne stien sammen med dem. De er bare i hodet mitt, men jeg kan se dem og kjenne at vi er sammen. Det er her jeg hører hjemme akkurat nå. Jeg blir ikke kvalm som jeg gjorde i Burgos katedralen når jeg så resultatet av menneskelig galskap. Her jeg står nå, utenfor et sykehus for spedalske pilegrimer fra 1156 føler jeg meg hjemme. Jeg finner meg selv, hvor jeg hører til, og vet hvor jeg er i ensomhet og stillhet som preger omgivelsene mine nå.
Neste landsby som dukker opp etterhvert er Hontanas. Landsbyen virker fattig og øde, men det er faktisk her de rike bøndene i distriktet bor. Det sies at de heller setter rikdommen sin i banken enn å leve i store og vakre hus her i ødemarken. De lever som de har gjort i hundrevis av år her og har tydeligvis ikke tenkt å forandre på noe her.
Jeg kommer deretter til Convento de San Anton. Antonitterordenen ble opprettet så tidlig som i 1095. Munkene drev over 400 hundre sykehus over hele Europa. Munkene skal ha vært spesialister på å behandle koldbrand, og de utviklet en behandlingsmetode som ble kalt "San Antons ild". Siden man trodde koldbrand var smittsomt tidligere, ble disse sykehusene ofte lagt utenfor byene. Jeg går innom klosteret og ser hvor det hele startet. Et fantastisk behagelig sted å være. Ordenen ble nedlagt i 1791, så klosteret har stått tomt i over 300 år.
Jeg vandrer bare litt videre før jeg kommer til et skilt som viser vei til Castrojeriz. Jeg er snart ferdig med dagens etappe. Det er et imponerende syn som møter meg. I det fjerne ser jeg på toppen av en høyde, en diger romersk borg. Denne byen, som opprinnelig hadde det romerske navnet Castrum Sigerici, ble grunnlagt allerede i året 760. På disse slettene jeg går over nå skal det ha vært utkjempet utallige kamper mellom kristne og maurene.
Mens jeg går gjennom gatene her får jeg nesten inntrykk av at det er flere kirker enn det er bolighus. Det er kirker overalt og de er gamle, over 1000 år gamle. Det er en fornøyelse å vandre rundt i denne fredelige byen og se mennesker etter dagens ensomme vandring. Jeg trives her. Her er butikker hvor jeg kjøper det jeg trenger av mat til vandringen i morgen, jeg setter meg på en benk med en kald brus og en ispinne, og ser på folk. Blir lykkelig av å ha folk rundt meg. 
Så finner jeg en kommunalt drevet herberge med plass til 50 personer. Her får jeg vite at pilegrimene kan betale etter evne. Det er ikke noen fast pris for overnattingen. Det man ønsker å betale, legger man i en boks ved utgangen. Det er et stort felles kjøkken her, romslige og rene bad med dusj og vaskerom for å vaske klær. Det er benker utenfor hvor jeg kan sitte i skyggen og spise mitt nyinnkjøpte brød med deilige tomater på, drikke en flaske rødvin -mens jeg ser på utsiken og snakker med nye pilegrimsvenner utover kvelden. Jeg kjenner at dagens ensomme vandring har gjort meg godt. Jeg har mange nye inntrykk som jeg trenger å bearbeide og sover utrolig godt i den store sovesalen som faktisk er fullt i natt med 50 snorkende pilegrimer fra alle verdens hjørner.
No comments:
Post a Comment