Pilegrimsreisen dag 5: Estella - Los Arcos

Estella er en skikkelig pilegrimslandby og ble grunnlagt nettopp for å hjelpe dem på deres vei til Santiago de Compostella så langt tilbake som i 1090. Noe som særpreger landsbyen er alle kirkene og monumentene. Jeg betalte 3 euro for å overnatte i Estella. Veldig rimelig overnatting i en landsby jeg har lyst til å besøke igjen. Jeg sakene mine sammen om morgenen og dro videre på min ferd. Min plan var å gå litt over 20 km denne dagen og gå litt saktere enn jeg har gjort til nå. Mitt hode har tydeligvis en litt annen fart enn kroppen min. Jeg må fokusere på å få hode på plass slik at farten er tilpasset kroppen, som hodet er en nødvendig del av (selv om hodet skulle tro og ønske noe annet av og til). Dagens etappe fører meg gjennom landsbyene Ayequi, Irache, Azquera, Villamayor de Monjardín før jeg kommer til dagens mål: Los Arcos.
Et helt spesielt innslag i landsbyen Irache, som jeg kommer til etter bare 5 km, innslag er, og som mange setter pris på, er en fontene hvor man kan tappe vin gratis. Bodegas Irache har produsert vin i Irache siden 1891 og som gest til pilegrimene har de plassert to kraner på utsiden av vinfabrikken, en for hvitvin og en for rødvin. Jeg smakte selvsagt på dem begge og synes vinen smakte fortreffelig. det at klokken bare var 07.00 førte til at jeg ikke orket mer enn å smake på vinen. Jeg har fortsatt en lang dagsreise foran meg.

Det ble på mange måter en litt ensom reise. Her møtte jeg ikke så mange pilegrimer og det var lite med folk å se. Jeg var overlatt mye til meg selv i et vakkert landskap. Kilometer etter kilometer på lange flate grusveier med åkerlandskap på alle sider. Landskapet er endret siden Pyreenene. Skogen er borte og det er et flatt landskap så langt øyet kan se. Dette gjør noe med meg. De første dagene var jeg så betatt av det ville landskapet at jeg glemte både tid og meg selv. Nå går jeg i et landskap som ikke endrer seg time for time. Jeg begynner å vandre litt innover, inn i meg selv. Kjenner på den vonde foten. Prøver å kjenne hvert skritt. Prover å gæ slik at jeg setter hælen ned først og ikke tåballen. Jeg fokuserer på å ta et skritt av gangen. Alt dette gjør noe med mine tanker. Hodet begynner så smått å falle på plass.  

 

 

I Villamayor de Monjardín går jeg inn i en vakker kirke, San Andrés kirke. Den er bygget i romersk stil. Det er en vakker landsby og jeg stopper opp her litt for å spise og hvile mine føtter. Jeg tar av skoene og sokkene og lar beina tørke og hvile i det nydelige været. Jeg kjenner at det gjør godt.
Etter noen timers vandring kommer jeg tilslutt til landsbyen Los Arcos, som gjerne blir kalt "byen med det gode vannet". Jeg er forsiktig med å drikke vann fra åpent spring i Spania. Det står som regel skilt ved vannposter som er godkjent som drikkevann. I Los Arcos vandrer jeg rundt litt før jeg finner et lite herberge som er drivet av en brasiliansk pilegrimorganisasjon. Jeg lærte her at pilegrimsvanding er meget populært i Brasil og mange brasilianere tar også turen til Portugal eller Spania for å vandre til Santiago de Compostella. Det var en meget hyggelig atmosfære her. Gjestfri, rent, flotte bad med dusj, felles kjøkken og et lite uteareal. Her betalte jeg 8 euro for å overnatte. Jeg merker meg at det er endel privat personer og organisasjoner som tilbyr overnatting, og de er som regel litt dyrere enn de kommunale og kirkelige herbergene. Men standarden ser ut til å være litt bedre også. Man betaler for det man får. Jeg lagde meg pasta til middag på kjøkkenet med brød fra det lokale bakeriet. I spisestua var det 5-6 andre som også spiste, og vi delte dagens opplevelser med hverandre. Ut på kvelden kjøpte jeg en mugge med lokal rødvin fra betjeningen på hergeret for 2 euro. Livet er godt.