Intermezzo: Å leve etisk er å velge seg selv

Å leve etisk er å velge seg selv

v/Kaare Torgny Pettersen

Dette innlegget er opprinnelig skrivet som et kapittel i: Lundstøl, John (red) 2002, I dannelsens tegn. Profesjonell selvforståelse i arbeid med mennesker. Oslo: Gyldendal Akademisk s.35-46

Innledning

For noen år siden leste jeg Twenty Years at Hull-House skrevet av Jane Addams (1860-1935) i 1920. Det var en bok som gjorde inntrykk på meg. Denne kvinnen, som var sosialarbeider/sosiolog og som fikk Nobels Fredspris i 1931, fikk utrettet så utrolig mye i løpet av sitt liv. Jeg hadde trodd at en forbilledlig skikkelse som Jane Addams alltid var sikker i sine avgjørelser og alltid visst hva hun skulle gjøre. Det var en stor trøst å lese at hun også strevde med å velge det rette. Hun var jo et helt alminnelig menneske som strevde både med tvil og fortvilelse. Det forbilledlige med henne er først og fremst hennes utholdenhet, at hun klarte å være i vanskelige valgsituasjoner over tid. Å være nærværende i det nærværende som hun valgte å gjøre, førte ofte til at hun måtte kjenne på sin egen fortvilelse. Addams stilte spørsmål om hva hun skulle gjøre med livet sitt for alvor i 1880, men ble fortvilet av spørsmålet og sier:

Mesteparten av denne tiden var jeg langt ute til havs hva gjaldt moralske hensikter. Jeg hang kun fast ved ønsket om å leve i den virkelige verden og nektet å være tilfreds med en intellektuell skygge eller estetisk refleksjon av den (1920, s.64, min oversettelse).

Noe senere fikk hun en langvarig sykdom som førte til en psykisk utmattelse som varte i mange år. Hun slet ofte med manglende overskudd og perioder med depresjoner. Under hennes første besøk i London i 1883 begynte en overbevisning å danne seg hos henne. Hun skriver bl.a. at det gikk gradvis opp for henne mens hun reiste rundt og besøkte Europas fattige at dagens dannelse av unge kvinner var utviklet kun for at de skulle tilegne seg prestisje og at et eller annet sted i denne dannelsen, hadde de mistet den enkle og naturlige reaksjonen som fører til handling når man står overfor lidelse eller hjelpeløshet (s.71). Hun følte at hun ikke fikk tilfredsstillende svar på sitt spørsmål om hva hun skulle gjøre gjennom å lese hva andre hadde skrevet, eller lytte til hva andre sa. Hun måtte danne sine egne erkjennelser gjennom personlige observasjoner og erfaringer. Dette synes for meg å være veldig likt hva Goethe gikk gjennom da han skrev hundre år tidligere (1786), under en reise i Italia:

Man kan si hva man vil til fordel for en skriftlig eller muntlig overlevering, i de færreste tilfeller er de tilstrekkelige, for en gjenstands egentlige karakter kan de jo ikke meddele oss, selv ikke når det gjelder åndelige gjenstander. Men først når man har gransket selve gjenstanden nøye, kan man gjerne lese og høre om den, for dette slutter seg da til det levende inntrykket; nå kan man tenke og bedømme (1999, s.132).

Jane Addams slet fortsatt med spørsmål om hva hun skulle gjøre i ytterligere fem år. Dette var år fylt med depresjoner og dype følelser av mistilpasning. Hun skriver om dette:

Det var utvilsomt sant at jeg var:

'Trøtt av meg selv og syk av å spørre

hva jeg er og hva jeg burde være' (1920, s.78, min oversettelse).

Under hennes andre besøk i Europa gikk det plutselig opp for henne at hun ville skaffe seg et hus i hjembyen, i en del av byen hvor mange grunnleggende og faktiske behov var synlige. Hun ville skape et sted hvor kvinner kunne «lære om livet fra livet selv». Etter å ha besøkt Toynbee Hall i London i 1888 var idéen om hvordan prosjektet skulle være klart for henne, og hun besluttet at «tiden med forberedelse» var ferdig. Hun tok nå en beslutning og året etterpå var Hull-House en realitet. Men det tok altså åtte år fra hun stilte spørsmålet første gang til hun tok avgjørelsen. Man kan trygt si at disse årene var en tid for dannelse eller modning av sjelen. Veien hun gikk førte gjennom fortvilelsen. Det hun oppdaget underveis var først og fremst seg selv, deretter valgte hun seg selv. Det å velge seg selv er å ta ansvar for seg selv og sitt liv. Å leve etisk er nettopp dette. Å se innover i seg selv og utover seg selv. Jane Addams er et godt eksempel på hva jeg mener med å leve etisk. Å leve estetisk er å leve i et utall av muligheter hvor det kan være litt tilfeldig hva man velger. Å leve etisk medfører kun et valg, nemlig å velge seg selv. Valget er på en måte mye enklere, men veien frem til valget kan være både tornefull og vanskelig, som eksemplet med Jane Addams viser.

Å leve estetisk

Materielt sett har vi antakelig aldri hatt det så bra som i dag. Det kan vi konstatere bare ved å se rundt oss; gode klær, varme boliger og rikelig med mat er selvfølgeligheter for oss. I tillegg har de fleste av oss en rekke "ting" som vi strengt tatt ikke trenger som for eksempel TV, video, musikkanlegg, mobiltelefon og datamaskin i våre hjem. Våre barn går på gode skoler i et land hvor ti års skolegang er en selvfølge. Vi har en lang rekke velferdsordninger som mange land i verden misunner oss. Allikevel synes de fleste at mye kan bli bedre. Ytringsfriheten står sterkt i vår kultur. Vi kan stort sett si hva vi mener i vårt land, uten å føle frykt for represalier.

I oppdragelsen legger vi vekt på at våre barn skal ha selvtillit og mot til å være seg selv  tiltross for gruppepress. Vi lærer dem at medfølelse for andre mennesker er en god egenskap. En vanskelig oppgave, men allikevel svært viktig, er å lære dem selvkontroll i en materiell verden og hvor viktig rettferdighet er i en ofte urettferdig verden. Dette kaller vi de fire kardinaldydene, selvkontroll, medfølelse, mot og rettferdighet. De er egenskaper vi verdsetter høyt i vårt samfunn. De er så høyt verdsatt at vi lærer dem til våre barn, bevisst eller ubevisst, så tidlig som mulig. I storverket Staten, sier Platon at rettferdighet er den viktigste av dydene, ja så viktig er den at alle de andre dydene faller inn under den. Uten rettferdighet ville de andre dydene miste sin betydning. Aristoteles sier i sitt etiske hovedverk, Den Nikomachiske etikk at en dyd som også står over rettferdighet er vennskap. Alle dydene må bygge på vennskap, dersom de skal ha noen mening.

Av og til kan vi møte mennesker som besitter for lite av disse egenskapene. Eller kanskje vi opplever oss selv litt mistilpassede av samme grunn. Overmot, feighet, selv-utslettelse, selvkontroll, følelseskulde, urettferdighet, er begreper vi kjenner igjen i hverdagen. Livskunsten er nemlig å finne balansepunktet mellom for lite og for mye. Vi har lært av erfaring at har vi for lite eller for mye av noe, blir vi preget av det. Det gjelder også dydene våre. Det er først når vi har «akkurat passe», og vet at vi har det at livet kan nytes.

Skal det ikke være lov å nyte livet? Er det "galt" å leve estetisk? Nei, tvertimot, så mener jeg det er viktig for oss å tilstrebe "det gode liv". Vi skal ikke behøve å ha dårlig samvittighet når vi føler at vi har det godt. Det handler om å nyte livet, om å leve et alminnelig godt liv med "akkurat passe", og om å kunne velge blant alle livets mange gode muligheter uten å få dårlig samvittighet. Dette kaller jeg å leve estetisk. Problemene oppstår når vi kun lever estetisk. Å leve estetisk betyr å stadig måtte velge mellom et utall av muligheter, uten en rettesnor i livet for å velge rett. Uten en slik rettesnor er det ikke mulig å velge mellom alle mulighetene. Livet blir, tiltross for alle mulighetene, preget av rastløshet, fortvilelse og mangel på kontinuitet. I tillegg til å leve estetisk, må vi også leve etisk.

Å leve etisk

Å leve etisk er ingen medfødt egenskap. Det må, som så mye annet i livet, læres og oppnås over tid gjennom erfaringer og handlinger i det levde liv. Å leve etisk betyr ganske enkelt å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. Når barna er små er det vi foreldre som har hundre prosent ansvar for dem. Uten at noen tok ansvar for dem, ville de ikke overleve. Dette ansvarsforholdet forskyves med årene. Gradvis lærer vi barna å ta mer ansvar for seg selv og eget liv. Så enkelt er det, men allikevel er dette noe de fleste av oss sliter med resten av livet. Å leve etisk er et livslangt prosjekt. Å leve estetisk er problematisk fordi det er umulig å velge mellom svært mange muligheter i forsøket på å leve "det gode liv". Men å leve etisk innebærer egentlig bare en mulighet. Man må velge å ta ansvar for seg selv og eget liv. Det er et valg man ikke kan være likegyldig til. Å leve etisk innebærer å være bekymret, engasjert og ikke likegyldig.

Den franske filosofen Jean-Paul Sartre har et eksempel som etterhvert er blitt nokså mye brukt. Han forteller om en ung mann på landsbygda i Frankrike som bor sammen med sin syke mor. Jeg ser for meg at den unge mannen steller gården, hjelper med husarbeidet og steller for sin syke mor. Så kommer krigen, og landet trenger unge menn for å kjempe mot fienden, nazistene. Hva skal han gjøre? Bli hos sin syke mor eller bli med i frigjøringstyrkene? Det finnes gode argumenter for begge alternativene. Jeg har inntrykk av at for Sartre er det viktigste å velge, hva man velger er likegyldig. Dette er jeg uenig i. Den danske filosofen Søren Kierkegaard sier at løsningen på spørsmålet Sartre stiller, er å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. Det handler om å velge og om å velge det rette. Det er ikke snakk om å leve et egotrippliv uten hensyn til andre. Tvertimot. Det er å forene hensynet til seg selv med hensynet til andre. Dette er ikke lett og det er her våre unge sliter idag. De sliter med å finne seg selv i et samfunn som verdsetter det materielle meget høyt. Når de blir stilt overfor etiske valg, forsøker de å løse problemet på samme måte som ved materielle valg. De følger sine lyster som ofte vil være egosentriske eller likegyldige. Men å velge det rette, er som sagt å velge seg selv og sitt eget liv.

Det etiske spørsmål begynner alltid med: «hva skal jeg gjøre?». Vi sliter alle med spørsmålet og blir stilt overfor det hele livet. Vi kan gjerne gi hverandre gode råd, men den enkelte må alltid finne svaret og foreta valget. Hvordan finne svaret? Vi må lære oss å tenke over og reflektere grundig gjennom hva vi vil gjøre, støtte hverandre på de beslutninger som tas og deretter hjelpe hverandre til å gjennomføre det man har bestemt seg for å gjøre. Det at vi gang på gang velger feil, er et karakteristisk menneskelig trekk. Vi tar ofte feil. Mange ganger vil vi kunne rette opp våre feil, mens andre ganger må vi leve med de feilene vi har gjort.

Å leve religiøst

Hva innebærer det å leve religiøst? Har vi ikke kommet så langt i vår teknologisk-vitenskapelige tidsalder at vi har løsrevet oss fra det religiøse liv? Det religiøse liv for meg, handler om å åpne seg for mysteriet livet hele tiden viser oss. Martin Heidegger har i sitt filosofiske hovedverk, Væren og Tid, skrevet at å være-i-verden-for-andre er en  betingelse for den menneskelige væremåte (Dasein). Dette har Hannah Arendt i sitt hovedverk, Vita Aktiva, tolket på en fortreffelige måte under de grunnleggende kategoriene fødsel, mangfold og handling. Hver av disse kategoriene åpner for livets mysterier.

Den beste måten å klargjøre dette på, er ved å løfte mine egne erfaringer inn i dette filosofiske uttrykket. La meg derfor komme med et eksempel fra egen praksis som sosialarbeider. I en sen og mørk nattetime fikk jeg for noen år siden telefon fra en kvinne. Vanligvis pleier jeg å henvise folk som ringer sent på natten til andre instanser eller de bes om å ringe tilbake i arbeidstiden. Men jeg hørte fort fortvilelsen i stemmen, og jeg valgte derfor å lytte til det hun hadde å fortelle. Hun hadde mistet både sin ektemann og sin sønn i en ulykke på Nordsjøen noen år tidligere. En tragedie som hun hadde store problemer med å leve med etterpå. Å miste våre nærmeste er noe vi alle kommer til å oppleve før eller senere. Det er ufattelig tungt. Livet blir meningsløst, tiden står stille. Denne kvinnen fant livet fortsatt verdt å leve fordi sønnen hadde en kone og to små barn. Den eneste familien hun hadde igjen var en svigerdatter og to barnebarn. Dette holdt liv i henne.

Grunnen til at hun ringte meg denne natten, var at politiet nettopp hadde ringt og meddelt at hennes svigerdatter og begge barnebarn var drept i en bilulykke. Det er jo ikke slik et dødsbudskap skal overbringes, men slik ble det for henne. Nå ville ikke kvinnen leve lenger. Ord blir fattige i en slik situasjon, men vi snakket allikevel sammen hele natten. Spørsmålet hennes var: "hva skal jeg gjøre?" og i tillegg "er livet verdt å leve?". Jeg forstår ikke hvordan jeg selv maktet denne samtalen. Det hun fortalte meg gjorde meg ordløs. Jeg hadde ingen "faglig" gode råd å gi henne. Det hun fortalte gjorde meg ydmyk, og det eneste jeg kunne gjøre var å lytte og være et medmenneske (være-i-verden-for-andre).

Hun valgte faktiskt å leve videre. Da hun la på røret klokken seks om morgenen, trodde jeg hun ville ta sitt liv. Men hun ringte en time senere og sa hun hadde bestemt seg for å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. For henne innebar dette å slutte i sin jobb. Den trygge jobben hun hadde hatt i mange år var plutselig blitt meningsløs og hun orket ikke gå tilbake til den. Hun ville selge alt hun hadde, for det hadde ikke noe verdi for henne lenger. Det hun hadde gjort den siste timen, var å ringe til en venninne hun hadde i India for å spørre om det var muligheter for henne å jobbe på en skole for gatebarn der venninnen jobbet. Det var jobb å få. Og kvinnen besluttet å jobbe med gatebarn. Hun kunne ha valgt mange andre ting, men dette var hennes valg. Hun var redd, men sikker på at dette var det rette for henne.

Å leve religiøst handler om dette. Å være åpen for mysteriet i livet. Eksempelet er dramatisk, men valgt for å tydeliggjøre poenget. Hverdagen er full av mysterier og det er viktig å holde øynene åpne for denne dimensjonen av livet: Barnet som fødes, en uventet klem fra en sønn eller datter, en hånd å holde i når dagen er tung, naturen som begynner å spire når vinteren slipper taket, osv.

Vi lever i dag gode liv, og mitt eksempel var ikke ment for å skremme noen. Men mysteriene er utfordringer for oss, ikke minst i sosialarbeiderens samfunnsvitenskapelige sammenheng, hvor vi tilstreber visse faglige mål for vårt arbeid. Men før eller siden havner vi alle i situasjoner hvor fornuften ikke strekker til. Det kan være i sorg, fortvilelse, smerte, angst. Da trenger vi å være-i-verden-for-andre. Vi trenger å snakke sammen om egne erfaringer for å komme videre etter å ha vært ved livets grensesituasjoner.

Å leve religiøst innebærer å søke den andre der hvor han/hun er og begynne der. Det innebærer en ydmykhet hos den som skal hjelpe den andre. Det innebærer ikke alltid å kunne forstå den andre, men noen ganger er bare å være der så lenge situasjonen krever det, nettopp den beste hjelpen. Det er dette som understrekes i det kjente sitatet fra boken, Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed, som mange helse- og sosialarbeidere har hengt opp som plakat på kontorveggen. Den kalles også for "hemmeligheten ved all hjelpekunst":

At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der.

Dette er Hemmeligheden i al Hjelpekunst. Enhver, der ikke kan det,han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe an Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han - men dog vel først og fremmst forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, sa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gjøre min Mere-Forstaaen gjældende, saa er det, fordi jeg er forfængelig eller stolt, saa jeg i Grunden istedet at gavne ham egentligen vil beundres af ham. Men al sand Hjælpen begynder med en Ydmygelse; Hjælperen maa først ydmyge sig under Den, han vil hjælpe, og herved forstaae, at det at hjælpe er ikke det at herske, men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den Herskesygeste men den Taalmodigste, at det at hjælpe er Villighed til indtil videre at finde sig i at have Uret, og i ikke at forstaae hvad den Anden forstaaer. (s.96-97)

Å velge seg selv

Å velge seg selv betyr å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv. Men dette valget er egentlig ikke et valg, fordi valget står mellom det meningsløse og det meningsfylte. Kvinnen jeg nevnte ovenfor kunne valgt å ta sitt liv fordi alt var meningsløst, eller å velge seg selv og fylle livet med mening. Å velge det meningsløse er å velge intethet, og er pr definisjon intet alternativ til det meningsfylte. Men i en slik situasjon må noe gjøres, det må velges og dette valget skjer ikke av seg selv. Man skal både velge og velge det rette. Hva man velger er ikke likegyldig. Å velge det riktige betyr å velge seg selv.

Det første som må gjøres i forhold til valget, som ikke er et valg, er å fortvile. Det er gjennom fortvilelsen den enkelte finner seg selv. Hva er egentlig "seg selv" som man leter etter? Dette er et spørsmål Søren Kierkegaard også var opptatt av, og skriver:

Det er det abstrakteste af alt, der dog tillige er det konkreteste af alt: det er friheden (Enten-Eller, bind 2, s. 199).

Å finne seg selv er å finne friheten. Hva mener Kierkegaard med frihet?

Dette er en bestemmelse af tanken; men det er fremkommet ved et valg og er bevidstheden om dette bestemte frie væsen, der er sig selv og ingen anden. Dette selv indeholder i sig en rig konkretion, en mangfoldighed af bestemmelser, at egenskaber, kort, er hele det æstetiske selv, der er valgt etisk (Enten-Eller, bind 2, s.206).

Å foreta et valg er å anse seg selv som grunnleggende verdifull. Hvorfor skal et menneske innta denne grunnholdningen til seg selv og sitt liv? Fordi ansvaret ligger hos den enkelte. Ansvaret ligger i kraften av det å være seg selv. Å ha ansvaret ligger uløselig knyttet til oppfattelsen av seg selv. Å leve etisk springer ut av at mennesket er et selv. Menneskelivet er et liv i ansvar. Å ha et liv er å ha et ansvar. Dette ansvaret er en oppgave vi må forsøke å utføre så godt som mulig ut fra de egenskaper og omstendigheter vi har. Å gjøre det så godt som mulig er noe hver enkelt må finne ut av. Det finnes ikke fasitsvar her. Den enkelte er sin egen dommer og skal felle dommen: "Jeg har levd mitt liv så godt som mulig". Den enkelte må selv finne ut av hva det er verdt å være og verdt å gjøre i dette liv. Oppgaven er å skape en mening med livet.

Å velge seg selv vil si å ta denne oppgaven på seg selv som sitt ansvar. Dette innebærer både å ta i mot oppgaven og utføre den. Å velge seg selv i betydning å ta denne oppgaven på seg, kaller Kierkegaard for selvovertakelse og at den må være betingelsesløs. Det enkelte menneskeliv er et liv i ansvar. Dette ansvaret er det grunnleggende vilkår. Når ansvaret rettes fremover, kaller vi det frihet og det fordrer et valg av oss. Når ansvaret rettes bakover, i fortiden, viser det seg som skyld  og fordrer anger av oss. Å angre betyr ganske enkelt:

Å velge seg selv som skyldig (Enten-Eller, del 2, s.201).

Anger er en del av selvovertakelsen. Den andre delen er å utføre oppgaven. En del av valget er altså allerede tilstede gjennom den enkeltes historie, evner og omstendigheter, og en annen del av valget er ennå ikke tilstede, men blir til først ved valget. Dette kaller Kierkegaard for valgets to dialektiske bevegelser. Han skriver:

Dersom nemlig det, jeg valgte, ikke var til, men blev absolutt til ved valget, så

valgte jeg ikke, så skapte jeg; men jeg skaper ikke meg selv, jeg velger mig selv…Han oppdager nu, at det selv, han vælger, har en mangfoldighed i sig, for så vidt det har en historie, i hvilken han vedkjender sig identiteten med sig selv. Denne historie er af forskjellig art, thi i denne historie står han i forhold til andre individer i slægten og til hele slægten, og denne historie indeholder noget smerteligt, og dog er han kun den, han er, ved denne historie. Derfor hører der mod til at vælge sig selv; thi på samme tid, som det synes, han isolerer sig allermest, på samme tid fordyber han sig i den rod, ved hvilken han hænger sammen med det hele. Det ængster ham, og dog må det være så; thi når frihedens lidenskab er vågnet i ham - og den er vågnet i valget, ligesom den forudsætter sig selv i valget - så vælger han sig selv og kæmper for denne besiddelse som for sin salighed, og det er hans salighed. Han kan intet opgive af det alt sammen, ikke det smerteligste, ikke det tungeste, og dog er udtrykket for denne kamp, denne erhverven - anger. Han angrer sig tilbage til seg selv, tilbage i familien, tilbage i slægten indtil han finder sig selv i Gud. Kun på dette vilkår kan han vælge sig selv, og dette er det eneste vilkår, han vil, thi kun således kan han absolutt vælge sig selv (Enten-Eller, bind 2, s.200-201).

Litt senere i samme bok skriver han:

Den der etisk vælger sig selv, har sig selv som sin oppgave, ikke som en mulighed, ikke som et legetøj for sin vilkårligheds spil. Etisk kan han kun vælge sig selv, når han vælger sig selv i kontinuitet, og han har saaledes sig selv som en mangfoldigt bestemmet opgave. Denne mangfoldighed søger han ikke at udslette eller forflygtige, tværtimod angrer han sig fast i den, fordi denne mangfoldighed er ham selv, og kun ved angrende at fordybe sig i den, kan han komme til sig selv, da han ikke antager, at verden begynder med ham, eller at han skaber sig selv; det sidste har sproget selv stemplet med foragt, og man siger alltid foragtelig om et menneske: han skaber sig. Men idet han angrende vælger sig selv, er han handlende, ikke i retning af isolastionen, men i retning af kontinuitet (s.238).

Å velge seg selv i betydning å overta seg selv vil si å ta oppgaven på seg, nemlig den som ligger i selve utfordringen med å virkeliggjøre den. Gjør man så godt man kan, er det ingen som kan gjøre det bedre, hva angår det å leve godt. Noen har mange evner og får mange muligheter, andre har færre evner og møter få muligheter i livet, men hver har sin gjerning, sin oppgave i livet.

Ethvert menneske kan udrette noget, han kan udrette sin gerning. Gerningen kan være såre forskjellig, men dette bliver alltid at fastholde, at ethvert menneske har sin gerning, og alle saaledes forliges i det udtryk, at hver gør sin gerning. Min gernings forhold til andet, eller hvad jeg skal udrette står ikke i min magt (Enten-Eller, del 2, s.272).

Å danne seg

Å velge seg selv innebærer to aspekter. Det ene er å ta ansvar for seg selv og sitt liv, noe som innebærer å innta en bestemt grunnholdning, dette kan kalles å overta seg selv. Det andre aspektet er å handle og kan kalles selvbestemmelse. Selvbestemmelse er altså noe man gjør, at man gjør seg selv og sitt liv til noe bestemt. Det er en form for bearbeidelse av personligheten, en form for selvutvikling. En oppgave som varer livet ut.

Jean-Paul Sartre hevdet:

Mennesket er ikke annet, enn hva det gjør seg selv til. Dette er eksistensialismens første prinsipp (Eksistensialisme og humanisme, s.15, min oversettelse).

Og videre i samme bok:

Mennesket er - uten støtte og hjelp - henvist til hvert øyeblikk å skape mennesket (s.26).

Han mener altså at mennesket er og blir hva det er blitt og blir gjort til. Sartre får det til å virke som om den enkelte skal begynne som en Robinson Crusoe og i sin forlatthet skape seg selv ut av intet. Kierkegaard stiller samme spørsmål som Sartre, men gir et annet svar. Han skriver:

Hans opgave er ikke her at danne sig selv, men at virke, og dog danner han på samme tid seg selv…Har individet ikke oprindeligt opfattet sig selv som en konkret personlighed i kontinuitet, så vil han heller ej vinde denne senere kontinuitet. Mener han, at kunsten er at begynde som en Robinson, så bliver han en eventyrer hele sit liv. Indser han derimod, at når han ikke begynder konkret, så kommer han aldrig til at begynde, og når han ikke kommer til at begynde, kommer han aldrig til at ende, så vil han på én gang være i kontinuitet med det forbigangne og det tilkommende (Enten-Eller, del 2, s. 242-243).

Kierkegaard ville mene at den unge mannen i eksempelet til Sartre, som står i valget mellom å bli hos sin syke mor eller gå i krig mot nazistene, må bestemme seg og ved sin beslutning gjøre noe bestemt ut av seg selv og sitt liv. Han må ta sitt valg på alvor, ta det opp som sin oppgave og overta det under sitt ansvar. Den unge mannen må velge seg selv og sitt eget liv, noe som krever evnen til selvbestemmelse. Dette er evnen til å forholde seg kritisk ettertenkende og vurderende til gitte ønsker, meninger, holdninger, preferanser, motiver m.m., altså evnen til å danne seg holdninger til sine holdninger, meninger om sine meninger, ønsker om sine ønsker. Dette innebærer å ta noen av sine ønsker og gjøre dem til sine egne ved å støtte opp bak dem og strebe etter å handle ut fra dem, ta avstand fra andre ønsker og forsøke, av og til med hell, å sørge for at disse ikke kommer til å bli bestemmende for handlingslivet.

Det dreier seg om mennesket som på samme tid kjenner seg selv som et produkt og et selv. Derfor kan det, hvis det vil, ta ansvaret for det gitte. Gjennom selvbestemmelsen kan alt dette gjøres til et bestemt menneske og et bestemt liv. Et produkt som hører friheten til.

Det kritiske valget

Å foreta et valg betegner et engasjement. Når valget er kritisk for oss, innebærer valget ikke bare en avgjørelse, men også en binding. Uten engasjement får vi ikke nye handlingsgrunner, plikter og verdier i livet. Så selv om det kritiske valg innebærer en avgjørelse, hjelper det ikke den enkelte å bli seg selv uten lidenskap og engasjement. Søren Kierkegaard mente at engasjement var et avgjørende trekk ved handlinger, og sier:

Handlingen uden en Idees Interesse er som Dialectik uden Videns Interesse -- Sophistik -- Derfor er det ret interessant, at samtidigt med de største Sophister (paa Erkjendelsens Gebeet) levede ogsaa de største Sophister paa Handlingens Gebeet nemlig de, som øvede dem selv i Afholdenhed, ved Selvpiinsler (Journaler IA 206, 16.juli 1836).

Handlinger uten engasjement er som en samtale uten kunnskap, resultatet er tomhet og likegyldighet. I kritiske livssituasjoner ser vi tydeligst hvordan valg tas med overbevisning i forhold til hva som velges. Det som velges må ha en selvstendig verdi, en verdi i seg selv. Først da blir det bæredyktig.

Hva betyr så egentlig det at noe er kritisk? Ordet kommer av det greske ordet krinein (krinein) og brukes på to ulike måter. Å felle en dom eller å skjelne. Platon bruker ordet i betydning å dømme i dialogen Ion. Her snakker han om at man skal:

undersøke og dømme (gr: skopein kai krinein, 539 d2-3).

Martin Heidegger, derimot, bruker ordet i betydning å skille og sier:

Bare ved å foreta dette skille - krinein på gresk - ikke mellom en Værende og en annen Værende men mellom Væren og det Værende, kommer vi inn i området for det filosofiske problem (Die Grundprobleme der Phänomenologie, Gesamausgabe, bind 24, s.23, min oversettelse).

Randi Davenport ved idéhistorisk institutt, UiO, sier i et intervju til Morgenbladet:

På idéhistoriefaget får man oppøving i kritisk lesning. Man får evnen til å skjelne - kritikk i ordets opprinnelige betydning - krinein på gresk: å skjelne (Morgenbladet 06.12.96).

Hos Søren Kierkegaard faller disse ulike betydningene sammen og gir mening i det å leve etisk. Han sier:

Du har Din store Glæde af at "trøste" Folk, naar de henvendte sig til dig i kritiske Tilfælde; Du hører paa deres Udvikling og nu siger Du: ja jeg indseer det nu fuldelig, der er to Tilfælde mulige, man kan enten gjøre det eller det; min oprigtige Mening og mit venskabelige Raad er som følger: gjør det eller gjør det ikke, Du vil fortryde begge Dele (Enten-Eller, bind 2, side 150).

Hva skal man da gjøre dersom man vil komme til å angre (dansk: fortryde) det man gjør uansett hva man velger? Situasjonen virker håpløs. Men svaret finner Kierkegaard i sjelens dannelse (gresk: paideia). Han sier nesten triumferende:

Jeg kan smile ad en saadan lille Purk paa fem Aar, der griber en Sag an med den Lidenskabelighed, og dog forsikkrer jeg Dig, jeg har intet høiere Ønske, end at jeg i enhver Livets Alder maa gribe min Gjerning an med den Energi, med det ethiske Alvor, som dengang. At man i sit senere Liv faaer mere Forestilling om, hvad Ens Gjerning er, er sandt, men Energien er dog Hovedsagen. At denne Begivenhed gjorde det Indtryk paa mig, skylder jeg min Faders Alvor, og om jeg ikke skyldte ham Andet, saa var dette nok til at bringe mig i en evig Gjeld til ham. Det er det, det kommer an paa ved Opdragelsen, ikke at Barnet lærer Dit og Dat, men at Aanden modnes, at Energien vækkes. Du taler ofte nok om den Herlighed at være et godt Hoved, hvo vil negte, at det har Betydning? og dog troer jeg næsten, man gjør sig selv dertil, naar man vil det. Giv et Menneske Energi, Lidenskab, og han er Alt (Enten-Eller, bind 2, s.247).

Den personlige dannelse som Kierkegaard her taler om er avgjørende for at et menneske skal kunne utvikle sitt liv til å kunne leve etisk. John Lundstøl sier at det har å gjøre med å ta sine egne erfaringer på alvor og ta innover seg de forutsetninger man får med seg ved å vokse opp et bestemt sted, i et bestemt miljø. Det er et livslangt prosjekt, sier han, som krever en blanding av kontinuitet og brudd. Han sier:

Selve beredskapen til å lære, å danne seg stadig på nytt, innebærer også viljen til å stå i smertefulle og motsigelsesfulle situasjoner uten å flykte fra dem. Men der må man utvikle praktisk klokskap, som gjør at man ikke setter seg i situasjoner som overgår det man kan bære. Man må også ha tillit til at det å stå i sin egen kultur, i sin egen tradisjon, hører med til dannelsens forutsetninger (Å gjøre andre gode, foredrag, Høgskolen i Oslo, 20.05.1999).

Det handler om å ha evnen til å skille rett fra galt, det meningsfylte fra det meningsløse. Valget står etisk sett egentlig mellom å velge det rette eller å la være, hvor det å la være er det samme som likegyldighet. Å leve etisk er å felle en dom over seg selv, å være selvreflekterende, selvkritisk, bedømme egne ressurser, evner, livssituasjon, forholde seg til sin fortid med ansvar og føle anger, ta ansvar for sin fremtid og føle frihet. Frihet blir i en slik sammenheng veldig konkret. Man dømmer seg selv til frihet, helt konkret. Vi er dømt til å være frie. Vi er dømt til å ha ansvar for oss selv og våre liv. Det ligger "alltid allerede" (som Heidegger uttrykker det), i det å være et selv.

Avslutning

I denne artikkelen har jeg vist til to eksempler på det å leve etisk. Først Jane Addams og så kvinnen som vurderte å ta sitt eget liv. Begge var i kritiske livssituasjoner. De var kommet til en situasjon i livet hvor de måtte stille seg selv spørsmålet, "hva skal jeg gjøre?" Begge fant svaret i handlingen. Forut for handlingen brukte begge tid på å reflektere over egen situasjon, ressurser, evner, ønsker osv, og deretter tok de en beslutning. Etter å ha tatt beslutningen, gjorde de det de hadde besluttet. Hva de gjorde er ikke det primære, heller ikke at Jane Addams brukte åtte år og den andre kvinnen en natt på å fatte beslutningen. Det som er av betydning for den som lever etisk, er hvordan man handler. At man handler med alvor, energi, lidenskap og interesse, som om det stod om livet. For det å leve etisk betyr at man velger å ta ansvar for seg selv og sitt liv, og da står det om livet. Dette krever av den enkelte: dannelse, evne til å skjelne, til å være selvreflekterende, selvkritisk, og evne til å kombinere det individuelle med det almene. Å finne svaret på "hva jeg skal gjøre?" i subjektiviteten, betyr ikke å leve et Robinson Crusoe-liv adskilt fra alle andre. Tvertimot betyr det å være et ansvarsfullt medlem av et fellesskap med andre individer. Det sier seg selv at dette er et omfattende prosjekt, og ingen er «utlært» i det å leve etisk. Egentlig står vi alltid ved begynnelsen og derfor er det å leve etisk et prosjekt som varer livet ut. Enten man er lærer eller elev, terapeut eller pasient, kurator eller klient, står alle ved begynnelsen når det gjelder å leve etisk.

Friedrich Hölderlin har grepet dette i sitt lyriske spill om Hyperions sang til skjebnen som jeg siterer nedfor som avslutning på denne artikkelen om å leve etisk. I boken Hyperion, eller Eremitten fra Grekenland (1993) beskriver Hölderlin hvordan den greske helten Hyperion gradvis blir klar over hva han skal gjøre i livet, som innebærer blant annet å danne sitt folk gjennom et dikterkall. Men før Hyperion blir klar over hva han skal gjøre, må han selv dannes. Denne dannelsen frem til det å leve etisk beskriver han slik i Sverre Dahls gjendiktning (s.186-187):

Dere vandrer der oppe i lys

på myke marker, salige genier!

Glitrende gudeduft

streifer dere lett,

som lyrespillerskens fingre

de hellige strenger.

Skjebneløst, som det sovende

spebarn, ånder de himmelske;

kysk bevart

i ydmyke knopper

blomstrer ånden

evig hos dem,

og de salige øyne

skuer i stille,

evig klarhet.

Men oss er ingen

hvile forunt.

De svimler, de faller,

de lidende mennesker,

blindt gjennom timenes

bunnløse mørke,

kastes som vannet

fra klippe til klippe

år etter år mot ukjente dyp.

(Hölderlin, 1797/1799)

Litteratur

Addams, Jane, 1920. Twenty Years at Hull-House with autobiological notes. New

York: Macmillian.

Goethe, Johann Wolfgang von, (1816-1817, 1829), 1999. Italiensk reise.1786-1787.

Oslo: PAX.

Heidegger, Martin, 1975. Die Grundprobleme der Phänomenologie. Marburger fore-

lesning fra sommeren 1927. Gesamtausgabe, Bind 24. Frankfurt am Main:

Vittorio Klostermann.

Husted, Jørgen, 1999. Wilhelms brev. Det etiske ifølge Kierkegaard. København: Gyl-

dendal.

Hölderlin, Freidrich, (1797/1799), 1993. Hyperion eller Erimitten i Grekenland. Oslo:

Bokvennen forlag.

Kierkegaard, Søren, (1883), 1962. Enten-Eller. Bind 2. Samlede Verker bind 3. Kø-

benhavn: Gyldendal. (Verket er utgitt under pseudonymet Victor Eremita).

Kierkegaard, Søren, 1967, Journals and Papers. Bind 1. Hong og Hong (red.), Bloo-

mington: Indiana University Press.

Lundstøl, John, 20.05.99. Foredrag «Om å gjøre andre gode», Høyskolen i Oslo.

Morgenbladet, 06.12.1996. Idéhistorie gjennom 50 år.

Pettersen, Kåre Torgny, 2001. Veier til selvforståelse. Noen grunnlagsproblemer i so-

sialt arbeid. HiO-hovedfagsrapport nr.4. Oslo: Høgskolen i Oslo

Platon, Ion. I Cooper, John M. (red), 1997. Plato. Complete Works. Indianapolis:

Hackett.

Sartre, Jean-Paul, (1948), 1973. Existentialism and Humanism. London: Methuen.