Pilgrimsreisen Dag 21: León - Villadangos del Páramo

León var vakker igår og er enda mer vakker i den tidlige morgenstunden mens jeg finner min vei ut av byen. Her er så stille, nesten ikke mennesker og biler så tidlig om morgenen. Dessverre er det ikke så vakkert når jeg kommer ut av byen og kommer inn i forstaden. Her må jeg vandre i 2 timer før jeg endelig er i det fri igjen. Forstaden er skitten og meget støyfull. Det var en liten nedtur på en reise som ellers er preget av alt som er vakkert. Dessto mer setter jeg pris på grusveien igjen når den dukker opp. Det er først når jeg kommer til La Virgen del Camino at byen slipper sitt grep på omgivelsene. Midt i landsbyen er det en yndig liten kapell reist i 1505 av an mannsom het Alvar Simóm som hevdet at han så jomfru Marie her.

Nå står jeg overfor et valg. Skal jeg følge den asfalterte hovedveien (som er den opprinnelsige pilegrimsveien) og som de fleste pilegrimer velger å gå? Eller skal jeg følge en ny sti som ble anlagt for 10 år siden og som slynger seg inn i et langstrakt vakkert skogsområde? Jeg velger hovedveien. Men angrer etterhvert for dette er ikke en vakkert i det hele tatt. Jeg går dels vedsiden av og dels på den asfalterte bilveien N-120.

Det er stekende varmt å gå 20 km på asfalt. Det er bare å gå og gå. Sette den ene foten foran den andre slik jeg har gjort i 3 uker nå. Jeg tvinger meg selv til å løfte hodet å skifte fokus, slik jeg har måttet gjøre tidligere også. Jeg må endre min holdning til veien. Ok, det er ikke vakkert med asfalt. Men dagen er mer enn det. Jeg ser for eksempel resten av en gammel kirke. Det er bare en vegg som står oppreist. Men det morsomme er at storkene har beleiret det som står igjen. Jeg stopper opp og ser på storkene som holder til her. Jeg legger også merke til alle korsene som er satt opp langs veien og ofte midt ute på åkeren.

Jeg ankommer Villadangos del Páramo etter 5 timer. Ikke en landsby ble passert på dagens vandring etter La Virgen del Camino. En lang asfaltvei hvor jeg måtte virkelig jobbe med å bryte min ensformige holdning til veien. Det var faktisk litt å få med seg idag også. Herberget her i Villadangos del Páramo viste seg å være veldig bra. Verten gir meg faktisk et glass rødvin som velkomsthilsen når jeg kom. Han stempler mitt pilegrimspass og jeg betaler 3 euro for et rom med 4 senger, men som jeg er alene i inatt. Han sier han forsøker å gi eldre mennesker enerom og lar de unge sove i den stor sovesalen. Eldre mennesker du liksom. Jeg er bare 57 år gammel og ikke et eldre mennesker, -trodde jeg. Men hvorfor ikke... kanskje det å bli et eldre mennesker har sine fordeler også? Jeg tror jeg likte tanken når jeg fikk tenkt meg om, -jeg begynner å eldes og kan nyte det hvis jeg vil. Jeg lager pasta til middag, spiser den ute på plenen og kjenner at det er lenge siden jeg har følt meg så ung og sprek. Det er på tide at jeg la meg selv bli eldre, men likevel være ung og sprek. Er det så galt å ønske det da? Jeg spiser mitt måltid sammen med en spansk far som går pilegrimsferden sammen med sin 10 år gamle sønn. De starter sin reise i dag og den unge gutten ønsker å vite mer om min reise fra Norge og vendringen jeg har foretatt fra Frankrike. Det er litt rart å tenke på at jeg nå sitter i Spania og gir råd til andre pilgrimer, ja til og med til spanjoler. Hehe. Faren sier at det å ha vandret på pilegrimsferd er noe som man skrever om i ens CV som et tegn på utholdenhet og tålmodighet. Han ønsker å hjelpe sønnen til å få dette på CV'en sin. Arbeidsledigheten for unge mennesker er høy i Spania og dette kan være til hjelp for sønnen hans senere i livet, sier en stolt spansk far. Vi sitter en stund på plenen og snakker sammen,