Pilegrimsreisen Dag 4: Puente de la Reina - Estella

Landsbyen Puente de la Reina er fra tidlig middelalder og det er her alle de ulike pilegrimsveien fra Frankrike møtes. Her er alle gatene steinbelagte og vakre. De fleste av husene er også bygget av stein. For en jobb å bygge alt dette. Jeg hadde god tid da jeg kom til Puente de la Reina til å vandre rundt å se meg om. Godt å ha god tid. Det er så mye å se omkring seg. Det er fremmede land og jeg er som pilegrim pr definisjon en fremmed. Men på en eller annen måte føler jeg meg hjemme. Dersom jeg levd et tidligere liv, må et av de livene vært i Spania.

Broen over elven Arga i byen er fra romertiden. Rart å tenke på når jeg vandrer over den at den ble bygget for 2000 år siden. Hva er det vi bygger idag enten i Norge eller andre steder i verden som vil bestå i 2000 år? Over denne broen har utrolig mange mennesker vandret, gjennom krig, pest, hungersnød, handelsreisende, ovs. Jeg er imponert. Jeg sitter lenge ved broen o filosoferer over tid og evighet, over stein og vann, over krig og fred.
Overnattingen på pilegrims hospist. En stor sal med plass til 50 personer. Jeg fikk en overkøye ved et vindu og hadde en fin utsikt når jeg våknet.

 Etter frokost begyner dagens vandring på gamle romerske veier. Dette er restene av en vei bygget av romerne og i daglig bruk den dag idag. Sola steker og det blir en varm dag. Jeg har to flaske med vann med meg og forsøker å drikke mye. Det som bekymrer meg mest er at fotene begynner å verke. Smerte har ikke gitt seg. Jeg tenker at jeg har bare gått i 3 dager, dette er min 4 dag. Jeg har 30 dager igjen å gå. Disse smertene må jeg bare venne meg til. Jeg vender mer oppmerksomhet til min følgesvenn. Min skygge. På pilegrimsvandringen går jeg mot vest hele tiden og har sola derfor i ryggen. På solrike dager som idag, har jeg skyggen foran meg hele tiden. Jeg funderer over skikkelsen en stund, irriterer meg litt over den, ler litt av den, og når ingen er i nærheten, snakker jeg litt til den. Det er en merkelig skygge. Det får meg ihvertfall til å føle meg lang, bred nederst og meget tynn øverst.

Den gamle romerske veien fører meg forbi lange strekninger med vinranker. Et uvant syn for en nordmann. Jeg vandrer gjennom vakre landsbyer: Maneru, Cirauqui, Lorca og Villetureta. Det er mange som er ute og går denne veien. Kanskje dagsreisende, kanskje fordi denne strekningen har slik hiskorisk betydning, eller fordi det er så vakkert her. Jeg vet ikke. Jeg møter flere munker på veien som er ute å går sammen med en flokk med ungdommer. De har de muntrert sammen. Så ankommer jeg Landsbyen Estella. Turen idag har vært på omkring 23 km langs en historisk romersk vei. Estella er like vakkert som navnet. Jeg finner meg raskt et sted å overnatte på en pilgrimsherberge. Nok en landsby med stenbelagte gater og hvor tiden synes å stå stille. Jeg skal overnatte på en stor sovesal. Jeg får igjen en overkøye. Ved siden av meg ligger et dansk ektepar på 70. De er blide som alle dansker er. Han er er stor, ja minst tre ganger større enn hans lille kone. Hun er rask til bens og ordner alt, mens han sitter på sengekanten og smiler. De har god tid på sin reise og går så lenge de har lyst. Deres mål er det samme som meg, Santiago de Compeostella. Men om de bruker 2 eller 3 måneder på reisen, betydde ikke noe for dem. Jeg håper jeg kan ha hans gode humør når jeg er 70. Han sier selv at det er livsviktig med godt humør, for ellers blir man sur. Det var dagens filosofiske gullkorn for meg. Jeg går på badet og steller meg og ser for første gang at jeg har fått en diger vannblemme.

Dette er noe alle pilegrimer får. Jeg steller den så godt jeg kan. Punkterer den og får ut væsken og setter en stor plaster. Dette er første gang jeg ser på føttene mine på turen. Det er føttene som gjør jobben her, hvorfor har jeg ikke sett på dem før nå. Jeg tar det bare som en selvfølge at de er der. Jeg har vært opptatt av omgivelsene og tankene mine og ikke tenkt på kroppen min. Jeg hadde litt smerter igår i anklene, men valgte bort de tankene. Kanskje jeg må fokusere litt mer på kroppen min? Hvis jeg spør meg selv: Har du det bra? Så må jeg kjenne litt etter nestegang og ikke la hodet dominere hele tiden. Det er ikke sikkert at mitt litt hode og min store kropp er enige med hverandre. Jeg kjenner litt på anklene og den ene anklen er litt varmere enn den andre. Den er øm. Det kan tyde på en betennelse tenker jeg. Det er en pilegrims mareritt. Ankelbetennelse kan betyr slutten på pilegrimsreisen. Selv om man har lyst til å gå videre med en ankelbetennelse, sier kroppen bare nei. Jeg får følge litt bedre med. Håper bare ikke det er for seint. Ut på kvelden går jeg ut og handler. Jeg kjøper meg en gåstav for å avlaste beina. Det jeg sa ved reisens start at gåstaver er for pyser? Glem det. Gåstaver er av stor verdi. Min danske venn i senga ved siden av har 2 gåstaver, kona også. Han sier at gåstaver kan redusere belastningen på beina med 40 prosent. Han ser på min vannblemme, ler høyt og utbryter: "Du vil være velkommen i klubben for dem med ømme ben".