Dag 14 på min pilegrimsreise begynner med tåke og lett regn. Lange øde strekninger. Det blir en lang reise idag på nesten 35 kilometer og jeg skal gjennom storbyen Burgos. Den første delen av veien går litt opp og så litt ned igjen. Mer spennende enn det er det ikke idag. Det er behagelig å gå her. Men ensomt. Jeg begynner å kjenne på noe nytt på reisen; ensomheten. Jeg kjenner med veldig alene på disse veiene. Landskapet virker inn på meg og får frem en litt ubehagelig følelse. Kanskje begynner jeg å bli sliten rent psykisk? Eller er det en del av pilegrimsvandingen, slik presten sa i Viana, at dette var først og fremst en reise innover og ikke utover.
Jeg vandrer gjennom små landsbyer som virker øde og forlatt: Cardeñulea, Orbaneja og Villafría. Så merker jeg at jeg nærmer meg storbyen Burgos. Det er en trafikkert asfaltvei, mye trafikk og industri. Dette var en veldig stor overgang. Jeg kjenner igjen byens gateliv og synes det er lite fascinerende. Så kommer jeg til Burgos katedralen. Himmel og hav for en bygning. Det er helt umulig å få tatt et bilde av den slik at jeg får alt med. Den er kjempe diger. Tror ikke det finnes noe lignende i hele verden. Et gotisk byggverk som ble påbegynt i 1221 og gjort ferdig på 1300 tallet en gang. Uendelig mange tårn strekker seg oppover. Det er et så fantastisk byggverk at jeg tviler på om slikt kunne vært bygd i dag. Det hadde kostet alt for mye. Dette er så svært at jeg blir litt kvalm. Jeg får ikke en eneste religiøs tanke i mitt lille hode. Jeg ser bare et resultat av menneskelig galskap. Jeg går inn en liten tur men snur relativt rask. Jeg vil bort. Jeg vil tilbake til pilegrimsveien og ut av byen. Jeg beklager kjære Spania, men Burgos var ikke noe for meg idag. Ikke engang katedralen.
Mange tar buss fra Burgos for å slippe å gå over den kastilianske høysletten som venter foran meg. Den ensomheten jeg har kjent litt på før jeg kom til Burgos sies å bli enda mer fremtredende i landskapet som kommer. Den første delen av veien etter Burgos er vakkert. Jeg kommer til Villalbilla og så til Tardajos. Jeg går over elven Ubierna. Frodig, grønt og vakkert. Men så endrer landskapet seg. Jeg er kommet til høyslettene. Dette er kraftig kost. Jeg kan kjenne en kraft i landskapet som gjør noe med meg. Jeg får ikke tak i et ord som kan beskrive denne kraften.
Det beste ordet jeg kan finne er stillheten. Stillheten hersker her i høyslettene. Hvordan skal det gå med meg her i stillhetens rike? Det er nesten ikke pilegrimer å se. Jeg kjenner på ensomheten og stillheten. Jeg går i tre timer med denne stillheten rundt meg før jeg kommer til Rabé de las Calzadas, som betyr stedet der to romerske veier møtes. Her tar jeg inn på Refugium Santa Marina y Santiago. Prisen er hele 12 euro her for en seng. Det er dyrt synes jeg. Stedet er privat drevet og det er plass til 6 overnattingsgjester. Vi er fire stykker her i natt, og det viser seg at de tre andre kommer fra min naboby i Norge, Larvik. De forteller at de går den samme veien som meg, men bruker fire år på de 800 kilometerne. De er venner som bruker en uke hvert år for å gå denne ruta. Dette er det tredje året de går pilegrimsvandringen. Vi har mye å snakke om, besøker den lokale kirken og spiser en enkel middag sammen. Nokså utslitte, legger vi oss tidlig for å komme tidlig avgårde i morgen.Imorgen venter en lang og ensom vei.
Mange tar buss fra Burgos for å slippe å gå over den kastilianske høysletten som venter foran meg. Den ensomheten jeg har kjent litt på før jeg kom til Burgos sies å bli enda mer fremtredende i landskapet som kommer. Den første delen av veien etter Burgos er vakkert. Jeg kommer til Villalbilla og så til Tardajos. Jeg går over elven Ubierna. Frodig, grønt og vakkert. Men så endrer landskapet seg. Jeg er kommet til høyslettene. Dette er kraftig kost. Jeg kan kjenne en kraft i landskapet som gjør noe med meg. Jeg får ikke tak i et ord som kan beskrive denne kraften.
Det beste ordet jeg kan finne er stillheten. Stillheten hersker her i høyslettene. Hvordan skal det gå med meg her i stillhetens rike? Det er nesten ikke pilegrimer å se. Jeg kjenner på ensomheten og stillheten. Jeg går i tre timer med denne stillheten rundt meg før jeg kommer til Rabé de las Calzadas, som betyr stedet der to romerske veier møtes. Her tar jeg inn på Refugium Santa Marina y Santiago. Prisen er hele 12 euro her for en seng. Det er dyrt synes jeg. Stedet er privat drevet og det er plass til 6 overnattingsgjester. Vi er fire stykker her i natt, og det viser seg at de tre andre kommer fra min naboby i Norge, Larvik. De forteller at de går den samme veien som meg, men bruker fire år på de 800 kilometerne. De er venner som bruker en uke hvert år for å gå denne ruta. Dette er det tredje året de går pilegrimsvandringen. Vi har mye å snakke om, besøker den lokale kirken og spiser en enkel middag sammen. Nokså utslitte, legger vi oss tidlig for å komme tidlig avgårde i morgen.Imorgen venter en lang og ensom vei.
No comments:
Post a Comment