To former for forståelse

Max Weber, som levde fra 1864 til 1920, er kjent som både historiker, økonom og sosiolog, Hans generelle syn er mest kjent under navnet "Verstehende Soziologie". I boken Wirtschaft und Gesellshaft, som utkom posthumant i 1921 uten å være helt ferdig, definerer Weber sosiologi på denne interessante måten:
"Sosiologi...er en vitenskap som prøver å gi en interpretiv forståelse av sosial handling for på denne måten å kunne komme til en klausal forklaring av den sosiale handlingens forløp og virkninger. I handling er inkludert all menneskelig adferd...som det handlende menneske knytter en subjektiv mening til. Handling kan i denne betydning enten være ytre eller rent indre eller subjektivt. Den kan bestå i positiv intervensjon i en situasjon, eller i at en med vilje avstår fra slik intervensjon, eller i at en passiv aksepterer situasjonen."

Det som er interessant her er menneske- og samfunnssynet som ligger til grunn for denne definisjonen. Weber definerer sosiologi som en vitenskap som er primært opptatt av meningsfulle fenomen, menneskelig handling, og som bare tar hensyn til ikke-meningsfulle fenomen i den grad de er vilkår for meningsfulle handlinger.

Weber skiller mellom to former for forståelse. Disse er observasjonsforståelse og motivasjonsforståelse. Umiddelbar observasjonsforståelse av mening handler om talte og skrevne setninger, ansiktsutrykk, emosjonelle utrykke, osv. Mening hører til det som er "gitt". Motivasjonsfortåelse gir aktøren et motiv for å forstå og forklare hvorfor han/hun handler som han/hun gjør. Men først må vi forstå hva som blir gjort. Motivasjonsforståelse er med andre ord basert på observasjonsforståelse.

Observasjoner som en trenger for å teste ut en hypotese faller inn under det Weber kaller for en observasjonsforståelse. De fleste "objektive" sosiale fakta har vært funnet, ifølge Weber, gjennom observasjonsforståelse.

Weber sier videre at handling må undersøkes ut fra dens subjektive mening. Subjektiv betyr her meninger som ikke er allment tilgjengelige. At meningsfull handling er subjektiv, trenger ikke bety annet enn at aktøren eller subjektet er den meningsfulle handlingens "forfatter".