Frokost kl.06.30 idag, og jeg var klar for dagen. Dagen var imidlertid ikke klar. Ute var det morgentåke, som det ofte er her om morgenen. En spenningsfull fryd fyllte meg idag. Hvor ville veien føre meg. Jeg følte meg uthvilt og beina hadde tålt godt vandringen over fjellet. På vei ut av Roncesvalles møter jeg flere andre pilegrimer som skal legge avgårde. Uten at noen har sagt et ord til hverandre blir vi et lite fellesskapå som finner de første gule pilene sammen og så løser gruppen seg opp etter en times tid. Jeg legger merke til at fok går i ulik hastighet. Noen går med lange skritt, andre i små hurtige skritt, mens noen går meget seint og stopper opp hele tiden for å ta bilder. Jeg tenker at mennesker har ulik fart inne i seg og jeg må forsøke å finne min fart. Jeg kan ikke gå pilegrimsvandingen etter samme fart som alle andre. Hva er min fart?
Jeg passerer landsbyene Burguete/Aurtiz, Espinal/Aurizberri,
Biscarreta/Gurendian, Lintzoain og kommer frem til Zibiri. Dette var
lett terreng og jeg hadde i løpet av 4 timer tilbakelagt nesten 22 km.
Det gir en fart på litt over 5 km/t. Jeg vet ikke om det er fort eller seint egentlig. Tror det var akkurat passe fart for meg idag. Tåka ble borte i løpet av en time og jeg oppdaget en storslått natur. Jeg drakk fra min vannflaske mens jeg gikk og spiste noen nøtter. Min plan for dagen var å spise og overnatte i Zubiri. Navnet betyr den baskiske byen med broen. Jeg gikk over broen og oppdager at landsbyen er rett og slett stengt. Hvordan går det an å stenge en landsby? Jeg så ikke et menneske. Jeg fant rådhuset og der var det slått opp en stor og fargerik plakat som jeg klarte å tolke på et vis. Byen var stengt fordi det idag var Kirsebærdagen. Landsbyen hadde kirsebærfestival idag og alt var stengt. Jeg nedover tomme gater og fant pilegrimsherberget som var stengt. Jeg måtte le høyt. Dette var dagens uventede høydepunkt. En stengt landsby pga kirsebærfestivalen som landsbyen feirer hvert år. Hvor de feirer den fant jeg ikke ut. Det kunne ha vært morsomt å fått den med seg, men det var jo ingen å se. På vei ut av byen hørte jeg noen som sang spanske folkeviser i en bar. Eneste sted som tydeligvis var åpnet idag. Jeg stakk hodet inn og så mine to spanske soldatvenner som satt, nokså beruset, alene ved bardisken og sang. De vinket men var veldig opptatt av sine ølkrus. De hadde kommet frem til sitt mål for reisen og hadde ikke tenkt å ett skritt lenger. Jeg sa Bon Camino (God Reise) til dem og gikk ut av byen igjen, fant stien og begynte å gå videre. Det var et godt stykke til neste landsby Zuriain, men når jeg først var kommet dit gikk jeg likegodt videre til Arre. Da hadde jeg tilbakelagt nesten 40 km og gått dobbelt så langt som jeg hadde tenkt. Jeg ble så oppslukt av blomster, bekker, og sommerfugler at jeg hadde mistet begrep på tid. Jeg bare gikk og var i øyeblikket. Det ble en dag med mange sanseinntrykk for både syn, hørsel og lukt.
I Arre fant jeg nok et kloster, men dette var et ordentlig kloster. Munkene holdt til i 2. og 3. etg og pilegrimene overnattet i et sidehus ute i klosterhagen. Her var det plass til 10 personer i en sovesal. Pris: 3 euro. Enkelt, men veldig stemningsfullt. Her var det dusj, tørkerom for våte klær, og kokeplate. Ute var det en nydelig hage hvor man kunne vaske tøy og henge tøyet til tørk mellom epletrærene. Noen stoler og bord var det også i hagen. Jeg vasket sokkene mine og undertøyet og hang det til tørk. Jeg hadde to skift med sokker og undertøy med meg, noe som betydde at jeg vasket dem hver dag. Dette ble etterhvert en god og kjærkommen rutine på dagen. Og en rutine jeg så at de fleste også gjorde.
Jeg ble kjent med tre stykker rundt et bord i hagen og vi bestemte oss for å spise middag sammen. Vi fant et spisested for pilegrimer som
kommunen drev i en nedlagt skole. Det var allerede samlet flere ti-talls pilegrimer her. Vi fikk suppe til forrett,
kylling med pommes frittes til hovedrett og is til dessert, og en hel
flaske av landsbyens vin. Pris? 5 euro. Det ble en fin avslutning på en
lang vandredag. 
No comments:
Post a Comment