Hva er et menneske?

 Søren Kierkegaard skriver, gjennom sin pseudonyme forfatter Johannes Climacus, i boken Philosophiske Smuler  "Dog lad oss nu, for at komme til at begynde, gjøre en dristig Proposition; la os antage, at vi veed, hvad et menneske er" (s.39). Forslaget til Kierkegaard har en dobbelbunn, vi vet jo ikke hva et menneske er. Vi må ihvertfall anta det. Han viser her, som så mange andre steder, sin tilknytning til Sokrates. Hva et menneske er henger nemlig nøye sammen med spørsmålet om sannhet kan læres.

Når Kierkegaard gjør sitt dristig forslag om at vi antar at vi vet hva et menneske er, så er det på bakgrunn av polemikken som Sokrates har mot sin samtid, en samtid som mener å vite hva et menneske er. Sokrates sier at vår utgangspunkt er uvitehet om hva er menneske er. Vi må begynne med å innrømme det og stille spørsmål. Det er i den innrømmende uvitenheten at vi kan stille spørsmålet om hva et menneske er. Og Kirekehaard svarer i samme bok at "Et menneske er jo eksisterende!" (s. 103). Men hva vil det si å eksisterer? Underforstått som et mennesker. Spørsmålet gjelder ikke hva det vil si å være et menneske generelt, men "hvad det er, at Du og Jeg og Hen er som Mennesker hver for sig!" (Efterskrift, s.103).

Tiden har glemt hva det vil si å være et menneske. Det tiden har glemt må jo være noe bestemt. Men Kierkegaard gir ikke noe svar på hva dette konkrete er. Glemselen består imidlertid i at man gjemmer å spørre. Det er svært uheldig at vi som samfunn mener å vite hva et menneske er og dermed har sluttet å stille spørsmålet. Spørsmålet om hva et menneske er har dessverre mistet sin betydning.

Normalt er et problem noe som skal løses eller ryddes av veien så man kan komme videre med et svar. Problemet vedrørende hva et menneske er forsvinner imidlertid ikke. Det skal den heller ikke. Vi begynner med spørsmålet om hva et menneske er og med uvitenhet, en uvitenhet som gir rom for spørsmålet. Svaret på hva det vil si å eksistere, gis kun ved selv å forstå problemet eller vanskeligheten i det å eksistere. Hva det vil si å eksistere vet kun den enkelte med seg selv.

Å velge seg selv betyr ikke å skape seg selv. Et menneske er gitt oppgaven å bli seg selv. Det skjer kun ved å miste seg selv. Frihetens mulighet (angsten) viser seg som et selv som kan forholde seg til seg selv. I boken Sygdommen til Døden beskriver Kierkegaard mennesket som en syntese eller et forhold: "Et Forhold, der, om end deriveret, forholder sig til sig selv, hvilket er Frihed. Selvet er frihed" (s.87). Frihet er her muligheten for å forholde seg anderledes enn man har gjort før eller slik man mener andre forventer. Sygdommen til Døden er en fortvilelse, en fotvilelse hvor man ikke er seg selv. En slik fortvilelse er ikke en tilstand man havner i, men noe man pådrar seg.

Mennesket er et selv som er gitt oppgaven å bli seg selv. Det grunnleggende valget ethvert menneske har er å velge seg selv og det vil si å bli seg selv. Angsten vi alle kan oppleve fra tid til annen, gir mulighet for å oppdage seg som et selv, men også at man er ufri i angsten fordi man ikke er seg selv.

Det første spørsmålet som stilles i boken Sygdommen til Døden er "hva er et menneske". Svaret utfolder at et menneske er et selv. Selvet er et forhold som forholder seg til seg selv som sammenhengen man er i. "Selvet er den bevidste Syntese af Uendelighed og Endelighed, der forholder sig til sig selv, hvis Opgave er at vorde sig selv" (s.87). Utviklingen består av en dobbelbevgelse, som med variasjoner gjebntar blant annet formuleringer fra Kierkegaards bok Enten-Eller. Å bli seg selv krever en adskillelse fra seg selv og da vil man kunne komme tilbake til seg selv - i betydningen å finne seg selv eller å ta seg selv tilbake. "Selvet må brydes for å blive selv... man må ha Mod at tabe sig selv for at vinde sig selv" (Sygdommen til Døden s.120-122). Å bli seg selv krever at man våger å motta seg selv. Men først må man lære seg å kjenne, om igjen og om igjen.