Virkningshistorie

Et av poengene til Hans-Georg Gadamer i boken Sannhet og Metode (1960) er hvor lite fortolkerens personlige synspunkter betyr. For selv om fortolkeren bryter med tradisjoner  og nærmer seg teksten eller objektet uten forutbestemte meninger, så beholder tradisjonen sin normative kraft. Det som da er virksom kaller Gadamer for virkningshistorie eller på tysk Wirkungsgeshichte. Jeg oppfatter dette prinsippet hos Gadamer som en makt som tradisjonen utøver overfor dem som tilhører den. Makten er så sterk at den er virksom selv om man avviser den eller reagerer mot den. Fortolkeren kan ikke bryte med virkningshistoriens grep. Av den grunn kan ikke forståelse av noe oppfattes som subjektivitet, men snarer som et aspekt av virkningshistorien.

Gadamer (1960) sier at bevissthet om vår virkningshistorie er den viktigste form for bevissthet vi kan tilstrebe.
Lenge før vi i ettertanke forstår oss selv, forstår vi oss på en selvfølgelig måte som en del av en familie, et samfunn og en nasjon som vi lever i. Subjektivitetens fokus er et latterspeil. Individets selvnestemmelse er bare et lite blaff i det historiske livets evige vindkast (261).

For Gadamer angår dette ikke bare vår forståelse av tekster og kunstverk, men også vår forståelseav begrep som rasjonalitet og objektivitet. Våre forestillinger om hva som utgjør et objektiv bedømmelse eller rasjonell beslutning, inngår selv i en viss tradisjon. Det vi anser for å være en objektiv bestemmelse av et bestemt forskningsobjekt, er selv betinget av vår tradisjon. Eller sagt på en annen måte, den er betinget av det som i vår tradisjon som oppfyller kravene for objektivitet.

Gadamer mener Opplysningstidens store feilgrep var å utvikle en a-historisk forestilling om fornuft, og dermed stille fornuft og metode opp mot fordom og tradisjon som motsetninger. Det å innse at all forståelse av en sak, med nødvendighet er bestemt av fordommer er å innse at selve begrepet fornuft refererer til det som er oppfattet som fornuft innenfor en viss tradisjon. Vår forestilling om fornuft har sitt utgangspunkt i ulike tradisjoner derfor har det ingen mening å stille fornuft og tradisjon opp mot hverandre som motsetninger.

Det å si at fornuften er preget av fordommer, innebærer ikke at den er preget av rent sunbjektive synspunkter. Projeksjoner av meninger henviser snarer til en interesse og antagelse som er en del av samfunnets historiske erfaring.

I tredje del av boken Sannhet og Metode (1960) retter Gadamer oppmerksomheten mot forståelsens språkelige karakter for å vise at forståelse er mulig tiltross for vår situasjonsbundethet. Ettersom vi er preget av fordommer, eller rettere sagt, ettersom vi snakker et bestemt språk og anvender visse termer, kan det synes som om vi er avskåret fra andre språk, andre kulturer og til å med vårt eget fortid og kan dermed bare misforstå andre. En slik oppfatning krever at vi aksepterer en forestilling om en bestemt mening eller som bare har en bestemt mening i seg. Dette er imidlertid en forestilling som Gadamer forkaster. Han sier at forståelse er alltid fortolkning og at mening er alltid an sammensmeltning av horisonter. Dette betyr at den enkeltes historiske og språkelige situasjon ikke representerer en hindring for forståelsen, men i stedet en horisont eller perspektiv hvorfra forståelse blir muliggjort. Det språk man snakker, utgjør derfor ikke en begrensing av forståelsen, men i stedet den orientering som i det hele tatt gjør forståelse mulig.

Oppsummert kan man si at hermeneutikkens egentlige kritiske spørsmål, ifølge Gadamer, er å skille de sanne fordommene - som bidrar til forståelse, fra det falske fordommene - som bare bidrar til misforståelser.