Angst

Boken Begrepet Angest  kom ut i 1844 og var skrevet av Vigilius Haufniensis (Den Glade Københavner). Navnet er en av de mange pseudonymene som Søren Kierkegaard benyttet i sin rikholdige forfaterskap. Boken regnes som et hovedverk hos Kierkegaard for den foregriper tema som utfoldes i hele forfatterskapet. Dersom du ikke har lest Kierkegaard før, er dette en god bok å begynne med. Men husk: Les langsomt - så langsomt som mulig.

De sentrale bestemmelsene i Kierkegaards menneskesyn  er syntese, selvet, eksistens, frihet og ufrihet. Angst fører direkte til bestemmelsen om frihet. Det er i angsten at frihetens mulighet viser seg, men det er også i angsten at et menneske blir ufritt. Angsten er en utvetydig makt i mennesket. Angst er ikke et enkeltstående tema hos Kierkegaard, men åpner likevel for spørsmål om hva det vil si å være et menneske. Menneskesyn er det som forbinder de forskellige tema sammen. Det dreier seg om hvordan man ser på seg selv og hvordan man ser på andre.

Begrepet Angest er en bok om angstens betydning. Mange forveksler frykt med angst. Forskjellen ligger i at mens frykt retter seg mot noe bestemt, retter angsten seg mot Intet. Angsten er rettet mot fremtiden. Kierkegaard sammenligner angsten med en svimmelhet. I angst trer man utenfor seg selv. Man blir skilt ut av den verden man lever i fordi man mister sin fortrolighet med den. Angsten gir et manneske muligheten for å erfare seg selv som en annen.

Et menneske blir seg selv ved å vokse sammen med seg selv. Det er ånden som binder et menneske sammen. Først sier Kierkegaard at et menneske er en syntese av det sjelelige og det kroppslige, og som bæres av ånden (s.137 og 142). Deretter sier han at mennesket er en syntese av det timelige og det evige (173). Og tilslutt konkluderer han med at når ånden er satt, da er man i øyeblikket (s.176). Å vokse sammen med seg selv handler altså om at mennesket er en syntese av det sjel, kropp, tid og evighet. Misforholdet i et menneskets liv kommer når man fremhever de ene uten de andre. Da kommer angsten snikende. Og veien ut av angsten er å være konkret. Det latinske ordet for konkret er con-crescere, som betyr å vokse sammen. Oppgaven er alst å vokse sammen og bli hel.

Mennesket er spent ut i forhold til sin fremtid og fortid. Oppgaven er å få livet man lever i øyeblikket og som er skilt mellom fremtid og fortid, til å henge sammen. Syntese er altså en syntese i tid. Ens fortid kan være så tung å bære pga traumatiske hendelser at fremtiden lukker seg. Vår oppgave som menneske er likevel å få det uensartede, som man selv er en del av, til å henge sammen. Det som angsten viser er muligheten for enselv å kunne forholde seg til seg selv. Angsten er frihetens mulighet. Det er individets mulighet til selv å være fri.