I det andre steget støtter Hans-Georg Gadamer seg til Martin Heidegger i stedet for Husserl. Han hevder her at fortolkende projeksjoner av mening har sin rot i fortolkerens situasjon. Hvis jeg for eksempel forstår Henrik Ibsens bok Peer Gynt ut fra et spørsmål om rasestereotypier, da er dette ikke et spørsmål som er objektivt forbundet til boken eller på annen måte forbundet med bokens mening. Den er i stedet et utgangspunkt som jeg forstår bokens mening ut i fra, selv om andre kan forstå den på andre måter.
Denne situasjonsbundne bestemmelse av forståelse er det Heidegger i boken Væren og Tid (1926/1977) kaller forståelsens før-struktur. Hans poeng (kapittel 5, §32) mener jeg er at allerede før jeg bevisst begynner å fortolke en tekst, så har jeg plassert den i en bestemt kontekst (Vorhabe), nærmet meg den fra et bestemt perspektiv (Vorsicht) og oppfattet den på en bestemt måte (Vorgriff). Det finnes, sier Heidegger, ingen nøytralt standpunkt hvor man kan undersøke en teksts eller gjenstands virkelige mening. Dette gjelder også for den vitenskapelige metode. Gadamer skriver i Sannhet og Metode (1950) at den vitenskapelige måten å nærme seg et objekt på krever at man plasserer det i en viss kontekst og inntar en bestemt holdning til det (s.265).
Gadamer hevder at all forståelse griper inn i en projeksjon av mening som stammer fra ens egen situasjon og går utover observerbar fakta. Heidegger kaller dette for å bli kastet-inn-i-verden. Men hvor går da skillet mellom personlige fordommer og individuelle synspunkter? Dersom jeg forstår en tekst på en fordomsfull måte, eller med andre ord, om jeg med nødvendighet overfører en mening på en tekst som går langt utover det som kan belegges med tilgjengelig fakta, men kun ut i fra min egen situasjon. Hva skiller da forståelse fra rent subjektiv fortolkning? Dette spørsmålet om subjektivisme fører Gadamer til det tredje steget i hans forsøk for å gjenopprette anseelsen til fordommer og tradisjoner.
No comments:
Post a Comment