Tvilen begynner med alvor

Kunsten å forstå en tradisjon, hellige bøker, rettstekster eller store litterære mesterverk, forutsetter ikke bare at man kjenner tekstene, men også at man fører dem videre på en produktiv måte. Bare det å få kontakt med og forstå en tradisjon er ingen enkel sak. Det kreves at man går tilbake til de opprinnelsige kildene, skape et historisk bilde av det som har vært og stille det på et nytt grunnlag. Dette er hermeneutikkens dypeste mening.

Bare å beskrive en indre struktur og sammenheng i en gitt tekst, eller bare å gjengi hva forfatteren selv sier, betyr ikke at teksten er forstått. Man må være fortrolig med det teksten handler om. Hovedproblemet i all forståelse handler om det saklige forholdet mellom hva teksten sier og hvordan vi forstår den. Dette kan gjøres "vitenskapelig" ved at man fjerner alle subjektive forutsetinger, skaper et verifikasjonsgrunnlag og anvende kontrollerbare måter å tolke teksten på. Det er skrevet opp gjennom århundrene mange og store bind om hvordan man skulle gjøre dette. Dette har vært og er fortsatt en viktig diskusjon når man for eksempel skal oversette Biblen til ulike språk. Skal teksten oversettes objektivt ord for ord fra arameisk til andre språk, eller skal man ta hensyn tiden og kulturen man lever i?  For inuittene på Grønland vil for eksempel offer-sel gi større mening enn det bibelske uttrykket offer-lam. Denne diskusjonen møter man også daglig i rettssalen når rettstekster skal forståes. Forsvarer og aktor i samme sak vil kunne tolke rettstekstene svært ulikt, og dommeren vil muligens kunne konkludere med en tredje forståelse. Dommerens forståelse vil kunne ankes til flere rettsinnstanser som vil kunne endre på forståelsen. Noen ganger vil denne tolkningsprosessen kunne komme helt til høyesterett. Her vil dommerne kunne gi en forståelse som anderledes ann det alle de tidligere dommerne har konkludert med, og være retningsgivende for fremtidige forståelser av rettsteksten for rettsvesenet. Allevel vil vil avgjørelser i høyesterett kunne skape store diskusjoner i samfunnet.

Først når hele vår kultur ble utsatt for tvil og radikal kritikk, fikk hermeneutikken en fornyet og universell betydning. Denne tvilen begynte med forståelsen av Alvor hos Nietzche, i siste halvdel av 1800-tallet, som mente at vi måtte tvile mye dypere enn hva Descartes anbefalte. Nietzche sa blant annet at vi måtte tvile på selvbevissthetens illusjoner og selvinnsiktens idoler. Dette Alvoret kjennetegner likeledes Dostojevskij, Kierkegaard og Ibsen som levde på samme tid som Nietzche. Forfatteren Dag Solstad skriver i boken Kierkegaard, Ibsen og det moderne, "Det som forbinder Kierkegaard og Ibsen er Alvor. Et helt særegent 1800-talls alvor, som maktet å sprenge seg ut av sin egen tid, og i hvert fall til oss som lever nå. Det er et særegent alvor knyttet til de ypperste åndsprestasjoner som ble begått på 1800-tallet, og som skiller seg ut fra de ypperste prestasjoner på 1700-tallet og 1900-tallet... Ja ta gjerne med Friedrich Nietzches alvor og Dostojevskijs alvor også. Jeg tror jeg slutter der" (s.35).