Hegel: Å leve i virkeligheten

Erfaringsvitenskapen fikk sitt gjennombrudd på 1600-tallet, ikke minst på grunn av mekanikkens inntog. Hegel blir av mange sett på som den siste som i sin tankeverden våget å forsvare filosofiens stolte forsøk på å være rammen for all menneskelig kunnskap. Han drøftet spesielt tre problemer i sin filosofi: det religiøse, den objektive historien, og enheten mellom natur og historie.

Det først problemet, det religiøse problemet, handler om forholdet mellom tro og viten. Hegel definerte filosofien som den uendelige tenkende, som en forestilling om en uendelig Gud, nærmest en Gud som forstår skapelsen av alt som er og som tror på dødens overvinnelse gjennom den guddommelige kjærlighetens nådegave.

Det andre problemet, Hegels lære om den objektive og absolutte andre, ligger dypt i hans filosofi. Han kritiserte Kants moralfilosofi, som mente at den praktiske fornuft er i stand til, gjennom sin egen autonomi, å forsvare alle etiske problemer. Hegel argumenterer i Åndens Fenomenologi og i Rettsfilosofi, at det moralske anslaget må være den konkrete andre som vi møter. Selvbevissthet eksisterer bare når den får sin bekreftelse fra andre. Enhver binding til andre, som gjennom vennskap, gir en slik substansiell fellesskep. Familie, samfunn, og stat, har en og samme utgangspunkt, nemlig overvinnelse av den subjektive andre. Den andre er alltid objektiv og på den måten en del av fellesskapets bevissthet.

Det tredje problemet som Hegel reiser er om den begrepsmessige enhet mellom natur og historie. Hegels dialektiske hemmelighet ligger i forsoningens hemmelighet. Hemmeligheten er syntesen. Hegel forsøkte ikke bare å se fornuften i naturen, slik grekerne gjorde, men også i historien. Han spurte: "Hva er fornuftig?" og svarte "Virkeligheten". Virkeligheten er fornuftig ifølge Hegel, og det som ikke er virkelig er ufornuftig. Å leve i virkeligheten er en oppgave for hvert enkelt individ. Selv om virkeligheten er vond og urettferdig, mener Hegel at det er fornuftig å forsone seg med at virkeligheten er slik. Det betyr ikke nødvendigvis å tilgi urett som er begått, men å godta at virkeligheten er slik den er. Det å ikke godta virkeligheten, mener Hegel er ufornuftig.