Dialog er viktig i hjelpekunsten

En av mine favoritt forfattere er Martin Buber. Han snakker om at en person kan ikke forstås som en enhet adskilt fra alle andre personer og om de motsetningsfulle sfærene for menneskelig eksistens ved å bruke  enkle og forståelige kategorier som Jeg-Det og Jeg-Du. Kategoriene kan brukes til å vise betydningen av ekte møter i hjelpekunsten. En person som lider kan velge å flykte inn i en verden full av distansering fra andre, manipulasjon, og objektivisering, ved å opptre på en dysfunksjonell måte med andre. Hjelpekunsten krever et radikal skifte eller bevegelse, et øyeblikk med overraskelse. Den lidende må bli overrasket av den friheten man erfarer i det å være et autentisk subjekt i nærvær av den andre, snarere enn rester av et objekt som lever i fortiden. Omfanget av hjelpen man kan gi vil avhenge av hjelperens kapasitet til å opprettholde det uventede i relation til den lidende.
 
Buber skriver i sin bok The Knowledge of Man (1965) at: Den innerste vekst av selvet er ikke oppnådd, som folk liker å tro i dag, i forhold til enselv, men i forholdet mellom den ene og den andre. Hemmelighetsfullt og med blyghet leter personen for et JA som tillater en å Være og som man bare kan få fra ett menneske til et annet. Det er fra en person til en annen at det himmelske brødet om å være-seg-selv er skapt (s.71).
 
Denne uttalelsen uttrykker essensen av Buber's relasjonelle syn på personen. Han fortsetter med å vurdere det dialogiske rommet som åpnes når mennesker forholder seg til hverandre i Jeg-Du forholdene: Meningen er å finne verken i den ene av de to partnerne eller i begge sammen, men i selve dialogen, i dette ` mellom "som de har sammen (s.75).
 
Buber definerer "mellom" som den inter-subjektive sfære, stedet hvor to individer møtes. Selvet er bygget i denne inter-subjektive sfæren, og det er her at hjelpekunsten også finner sted. Bubers filosofi om dialogen utgjør et radikalt endring fra den individualistiske forestillingen om personen ved å se på individer i relasjonelle og dialogiske betingelser.
 
Dagens praksis i hjelpekunsten ligger ofte i Jeg-Det forholdet, det fokuserer på objektivitet, løsrivelse, abstraksjon, og erfaring. Buber beskriver muligheten for et terapeutisk forhold som kommer svært nær Jeg-Du møter. Bubers tanker medfører tre endringer i utviklingen av hjelpekunsten og har implikasjoner for utdanning av helse og sosialarbeidere:
1.Fra sykdom-senteret til person-sentrert praksis
2.Fra krisearbeid til dagliglivets virkelighet
3.Fra prinsipper og kontrakter til relasjoner.
 
Dialog er viktig i hjelpekunsten. Hjelperen kan ikke helbrede, i bred forstand av begrepet, og personen som lider kan ikke bli helbredet, uten dialogen. Dialog går utover den rene verbale utvekslingen av ord, fordi det innebærer virkelig å lytte til hverandre og selv ha ønske om å lytte.