Hermeneutikk forbindes gjerne med fortolkingslære. Stadig flere forsker velger å benytte denne retningen, ofte i kombinasjon med fenomenologi. Jeg synes selv det var vanskelig å få tak på hermeneutikken, det var noe ved den som var uhåndgripelig og uforståelig, men samtidig svært tiltalende. Min måte å tilnærme meg hermeneutikken på var å gjøre meg kjen med den greske guden Hermes. Jeg synes Hermes har mye til felles med hermeneutikken og her følger en liten hermeneutisk analyse jeg har gjort av Hermes.
Hermes er mest kjent som sendebud blant gudene og han var dermed ukrenkelig. Skulle en beskjed gis fra den ene guden til den andre, fikk de Hermes til å gjøre dette. Han var på en måte postmannen blant gudene. Dette satte Hermes i en utrolig maktfull posisjon blant gudene. Skulle han gjengi budskapet han fikk ordrett til mottakeren? Eller kunne han tolke budskapet litt og endre litt på innholdet? Hermes var kjent som en skøyer og tok faktisk og endret på budskapet nokså ofte, noe som kunne føre til krigstilstander mellom gudene. Dette moret Hermes og han ble sett på som upålitelig. Så hvorfor fikk han lov til å være postbud blant gudene? Jo, -fordi han var sønn til "the big boss" som bodde på Olympias høye fjell, selveste Zeus.
Zeus fikk Hermes med en av sine elskerinner, Maia, som bodde langt nede i en mørk hule. Zeus sin kone, Hera, var selvsagt ikke særlig glad for dette forholdet og spesielt var hun misfornøyd med at Maia fødte Hermes. Hera ville ikke ha noe å gjøre med Hermes og han vokste derfor opp oss Maia, dypt nede i en hule. Denne dobbeltheten i Hermes sitt liv, preger hvordan vi ser på ham. Han er hjemme i Olympias høye fjell sammen med sin far, og i hulens dypeste mørke sammen med sin mor.
Det første Hermes gjorde etter at han var født var å stå opp av krybben, ta et skillpaddeskall, tarmer fra en geit og lage en lyre. Denne gav han senere videre til sin bror Apollon, som igjen gav den videre til sin beste venn Orfeus. Orfeus ble forresten drept på en nokså grusom måte. Kroppen ble revet fra hverandre og delene kastet i havet. Det sies at hodet til Orfeus ble skyllet opp på en strand på den greske øya Levsos, hvor den fortsatt ligger begravet. Etter døden til Orfeus ble han hedret av gudene med stjernebildet Lyra.
Hermes oppfattes som gavmild, sjenerøs, en fødselshjelper, oppfinnsom, humoristisk, den speidende. På den annen side oppfattes han som løgnaktig, en tyv og en spilloppmaker. Det var Hermes som gjorde men til griser gjennom et tryllemiddel. Det var bare trollkvinnen Kirke som kunnegjøre dem til mennesker igjen. Den doble rollen - at Hermes kjenner både himmelens lys og hulens mørke -, gjorde Hermes til en av de mest populære gudene i gresk mytologi. Særlig blant den allemenne befolkningen.
Han ble kalt tyvenes gud. En gud som kunne gjøre seg usynlig når som helst ved å ta på seg en usynlighetshatt. Hermes tok det han trengte av hvem som helst, og gjorde det uhemmet til sitt eget. Hermes var også gjeternes gud, som fordi han kjente landskapet bedre enn alle andre. Han kjente krokveier, snarveier, og omveier. Gjeterne satte alltid sin lit til Hermes når de var i ukjent terreng, i nattemørket, eller i uvær.
Hermes var den av gudene som fulgte menneskene på den siste reisen til Hades. Kroppen til menneskene ble igjen på jorden, mens psyken (sjelen) reisten sammen med Hermes til Hades. Hermes ble derfor kalt for sjelens ledsager (greske: psykopompos). Hermes var oppfattet som en kjærlig og trofast følgesvenn.
På gresk betyr hermes idag en steinrøys eller en varde som er plassert på jordene, ved veikanten, ved stiene, for å vise gjeterne hvor grensene går når de er ute med kveg på beite. Hermes betyr også en grav som det er lagt stein opp på- Å herme, eller hermesbilder, stammer fra en firkantet stople av tre som gjerne stod plassert utenfor huset til en familie. Stolpen hadde hode på toppen, fallos midt på og med to armer. Til dette hermesbildet kunne man be som Elektra gjorde: "Å, Hermes, høy guddom, du som går med bud fra lysets verden ned i dypet, stå meg bi så underverdenes guder vil lytte til min bønn!". Hermes var de dødes representant blant de levende. En hermesstople var familiens måte å holde kontakt med med levende og døde familiemedlemmer på. Det var også mulig for Hermes å besøke Hades - dødsriket - og bringe de døde tilbake til livet. Det var bare Hermes blant gudene som kunne dette.
Hermes fikk selv to barn. Den første var en datter som het Eros. Kjærlighetens gudinne, men mer i betydning av en lengsel, hovedsakelig etter noe seksuelt. Eros representerer en urkraft som setter skapelsesprosessen i gang, Det andre barnet var en sønn. Det var et underlig barn i følge han mor Drypos. Det sies at hun faktisk ble litt redd da hun så barnet etter fødselen. Kanskje ikke så rart siden gutten hadde bukkefjes, horn i pannen, hale og hover som en hest. Hermes synes imidlertid at sønnen var vakker og tok han med til Olympia for å vise ham frem til de andre gudene der. Deres reaksjon over Hermes sin sønn var latter og at han satte gudene i meget godt humør. Derfor gav gudene i Olympia han navnet Pan, som betyr "alt" eller "helhet". Den greske befolkningen, særlig på landet, følte at Hermes og Pan var deres guder. De var gudene som hold utkikk, speidende guder, og til å stole på nettopp fordi de var "lavere guder".
Hermes på latin er Merkurius, og man har valgt å kalle planeten som er nærmest sola opp etter Hermes, altså Merkur. Hermes skal ha sagt engang at gud er "den som ingen kjenner". Altså den sanne gud er den ukjente gud. Denne erkjennelsen heter gnosis på gresk, og de som tilhører denne troen kalles kathari på gresk, eller kjettere på norsk. Kristendommen legger vekt på en gud som har åpenbart seg for menneskene. Hermes mente at den som ser det usynlige - har en ganske presis oppfattelse av hva han/hun ser. At han/hun har et problem med å sette ord på det usynlige, er en annen sak.
No comments:
Post a Comment