A few young people with ties to a violent and racist environment attempted to set a house, where an immigrant family lived, on fire. This happened in a neighboring municipality for a few years ago. The young people had little formal power, but tried to exert a serious act of violence. In such a situation it is good that someone intervenes. In addition to the police, a committed municipal mayor took action. What happened was that the mayor invited the population to open meeting outside City Hall. Hundreds of people showed up. The mayor explained what had happened and that he took responsibility for improving relations between residents in the municipalities. After that he let the word be free so that others could speak their mind so all could hear. A number of people spoke against racism and violence. The municipal council commited themselves after that to a plan for action against racism in the community.
The municipality made a decision about taking responsibility and created a sense of togetherness against rascism and violence, and lead a better community. The municipality showed here how to use their power in a positive way, without resorting to violence. Power becomes an end in itself. Power does not need not to be justified and the use of violence can never be legitimate.
It is important to remember that violence often springs from rage and can therefore be irrational. Rage is by no means an automatic reaction to all misery and suffering. In situations where there is reason to believe that conditions may change, but are not changed, rage often occurs. For this reason it is important that politicians be action-oriented and give priority to improving social conditions.
Tuesday, May 24, 2011
Vold som politisk prosjekt (4)
Noen få ungdommer med tilknytning til et voldelig og rasistisk miljø forsøkte å tenne på en bolig hvor en innvandrer familie bodde. Dette skjedde i en nabokommune for noen år siden. Ungdommene hadde liten formell makt men forsøkte å utøve en grov voldshandling. I en slik situasjon er det godt at noen griper inn. I tillegg til politiet, engasjerte kommunens ordfører seg. Det som skjedde var at ordføreren inviterte befolkningen til allmøte utenfor rådhuset. Hundrevis av mennesker møtte frem. Ordfører hold en innlegg hvor han forklarte hva som hadde skjedd og at han tok ansvar for å forbedre forholdene mellom innbyggerne i kommunene. Så lot han ordet være fritt slik at andre kunne komme til ordet. En rekke personer holdt innlegg mot rasisme og voldsbruk. Kommunestyret vedtok etter dette en egen handlingsplan mot rasisme i kommunen.
Å synliggjøre problemene, slik denne kommunen gjorde, ta en avgjørelse om å ta ansvar, skape en fellesskapsfølelse, førte til at borgerne frigjorde energi for å skape et bedre lokalsamfunn. Kommunen viste her hvordan de kunne bruke makten de forvalter for fellesskapet på en god måte, uten å ty til vold. Makten blir da et mål i seg selv. Makten trenger man ikke rettferdiggjøre. Voldsbruk kan aldrivære legitim.
Det er viktig å huske på at vold ofte springer ut av raseri og kan dermed være irrasjonell. Raseri er på ingen måte en automatisk reaksjon på elendighet og lidelse. I situasjoner hvor det finnes grunn til å tro at vilkårene kan endres, men ikke blir endret, oppstår raseri. Av den grunn er det viktig med handlingsorienterte politkere som prioriterer å bedre sosial forhold og ikke blir handlingslammet.
Å synliggjøre problemene, slik denne kommunen gjorde, ta en avgjørelse om å ta ansvar, skape en fellesskapsfølelse, førte til at borgerne frigjorde energi for å skape et bedre lokalsamfunn. Kommunen viste her hvordan de kunne bruke makten de forvalter for fellesskapet på en god måte, uten å ty til vold. Makten blir da et mål i seg selv. Makten trenger man ikke rettferdiggjøre. Voldsbruk kan aldrivære legitim.
Det er viktig å huske på at vold ofte springer ut av raseri og kan dermed være irrasjonell. Raseri er på ingen måte en automatisk reaksjon på elendighet og lidelse. I situasjoner hvor det finnes grunn til å tro at vilkårene kan endres, men ikke blir endret, oppstår raseri. Av den grunn er det viktig med handlingsorienterte politkere som prioriterer å bedre sosial forhold og ikke blir handlingslammet.
Saturday, May 21, 2011
Violence as a political project (3)
Violence plays a huge role in political and historical phenomena and at the same time -there is also a general reluctance to treat violence as a separate phenomena. Many would argue that violence is related to power and appears as an expression of power. Max Weber states that the government is characterized as a "dominion over the people based on legitimate violence - violence that is purporting to be legitimate. "
Power is our ability to conduct meaningful decisions, not only as individuals but also as a group. Power exists in a group just so long as the group stays together. Individuals possess power because they act under authority of a group of people and act in their name. We seem to have problems in differing between power and a host of other key concepts such as strength, force, vigour, energy, might, main, authority and violence. This often leads to a series of misunderstandings, some of which can be downright dangerous.
Strength refers to a powerful personality that shows much individual independence. Authority is a mark of being respected as person, profession or in office. It is an unconditional recognition from other, and where coercion is unnecessary. Violence is distinguished by its instrumental character. A clear distinction between power and violence is that power always has a need for a greater number of supporting people, while violence does well without abundant support, because it needs tools more than people. The extreme form of power is all against one, while the extreme form of violence is one against everyone else.
Power is our ability to conduct meaningful decisions, not only as individuals but also as a group. Power exists in a group just so long as the group stays together. Individuals possess power because they act under authority of a group of people and act in their name. We seem to have problems in differing between power and a host of other key concepts such as strength, force, vigour, energy, might, main, authority and violence. This often leads to a series of misunderstandings, some of which can be downright dangerous.
Strength refers to a powerful personality that shows much individual independence. Authority is a mark of being respected as person, profession or in office. It is an unconditional recognition from other, and where coercion is unnecessary. Violence is distinguished by its instrumental character. A clear distinction between power and violence is that power always has a need for a greater number of supporting people, while violence does well without abundant support, because it needs tools more than people. The extreme form of power is all against one, while the extreme form of violence is one against everyone else.
Vold som politisk prosjekt (3)
Vold spiller en enorm rolle i politisk og historiske fenomener og samtidig er det en alminnelig motvilje til å behandle vold som et eget fenonem. Mange vil hevde at vold er knyttet til makt og fremtrer som et uttrykksform for makten. Max Weber har blant annet staten som et "herredømme over mennesker basert på legitim vold - dvs vold som foregir å være legitim".
Makt er vår evne til å gjennomføre konsekvensrike avgjørelser, ikke bare som enkeltindivider, men også som gruppe. Makt eksisterer i en gruppe bare så lenge gruppen holder sammen. Enkeltpersoner sitter med makt fordi de handler med fullmakt fra en gruppe mennesker og handler i deres navn. Vi skiller i vår tid ofte ikke mellom makt og en rekke andre nøkkelbegreper som styrke, kraft, autoritet og vold. Dette fører ofte til en rekke misforståelser, hvorav enkelte kan være direkte farlige.
Styrke brukes om en mektig eller maktfull personlighet som viser stor individuell uavhengighet. Kraft bør forbeholdes naturkrefter eller omstendigheter og som man ikke har herredømme over. Autoritet preges av respekt for en person eller embete. Det er en uforbeholden anerkjennelse fra de undergivenes side, uten at tvang er nødvendig. Vold skiller seg ut ved sitt instrumentelle karakter. Vold ligner på styrke siden voldens redskaper er laget med sikte på en mangedobling av en naturlige styrke. Et klart skille mellom makt og vold er at makten alltid har behov for et større antall mennesker som støtte, mens volden langt på vei kan klare seg uten tallrik støtte, fordi den betjener seg mer av redskaper enn mennesker. Den ekstreme form for makt er alle mot en, mens den ekstreme form for vold er en mot alle.
Makt er vår evne til å gjennomføre konsekvensrike avgjørelser, ikke bare som enkeltindivider, men også som gruppe. Makt eksisterer i en gruppe bare så lenge gruppen holder sammen. Enkeltpersoner sitter med makt fordi de handler med fullmakt fra en gruppe mennesker og handler i deres navn. Vi skiller i vår tid ofte ikke mellom makt og en rekke andre nøkkelbegreper som styrke, kraft, autoritet og vold. Dette fører ofte til en rekke misforståelser, hvorav enkelte kan være direkte farlige.
Styrke brukes om en mektig eller maktfull personlighet som viser stor individuell uavhengighet. Kraft bør forbeholdes naturkrefter eller omstendigheter og som man ikke har herredømme over. Autoritet preges av respekt for en person eller embete. Det er en uforbeholden anerkjennelse fra de undergivenes side, uten at tvang er nødvendig. Vold skiller seg ut ved sitt instrumentelle karakter. Vold ligner på styrke siden voldens redskaper er laget med sikte på en mangedobling av en naturlige styrke. Et klart skille mellom makt og vold er at makten alltid har behov for et større antall mennesker som støtte, mens volden langt på vei kan klare seg uten tallrik støtte, fordi den betjener seg mer av redskaper enn mennesker. Den ekstreme form for makt er alle mot en, mens den ekstreme form for vold er en mot alle.
Friday, May 20, 2011
Violence as a political project (2)
In the postwar years, Norway has had a prosperity unprecedented in history. Along with this development, lifestyle diseases has increased in almost the same pace. Such diseases include, among other things cardiovascular disease, cancer and accidents. What did the authorities about this? There were made political moves which led to a regulation of our way of living through a series of new laws and campaigns. Our lifestyle seems again to have changed, but this time for the better. But even if we now drive our car with seat belts on and we are smoking less than before, there is still a long way to go.
Today we see new dark clouds on the horizon. Lifestyle diseases have been replaced with social diseases. These seem to evolve in the same speed as lifestyle diseases did in the postwar years. Examples of such "diseases" are increasing suicide rates, homicide, and violence. In average, we expect that there are on an average 50 murders in Norway every year, yet Norway is regarded as one of the most peaceful country in the world. In comparison, there are about 25,000 murders in the U.S. each year. One could almost say that the US seems to be at war with itself. Other worrisome conditions in Norway is the fact that 20,000 children are exposed to abuse or neglect each year and 15-20% of all children in Norway live in families with alcohol problems and we see a large increase in the number of injuries due to violence. Common to these examples is that the causes, in my opinion, are be found in our society and can not alone be explained by Freud's theories of intrapsychological processes.
My contention is that much of the reason lies in a serious frustration in modern society which is related to a lack of the ability to take action. What makes us political beings is our ability to act. No other ability, apart from language, separates us from the animal kingdom. The paralysis that affects us today can be shown, in my opinion, through the fact that the power we have over our lives is slipping out of our hands and replaced with violence. A person (or society) who has the power to act does not need to use violence. A person (or society) who uses violence is often characterized by being in a powerless situation.
Today we see new dark clouds on the horizon. Lifestyle diseases have been replaced with social diseases. These seem to evolve in the same speed as lifestyle diseases did in the postwar years. Examples of such "diseases" are increasing suicide rates, homicide, and violence. In average, we expect that there are on an average 50 murders in Norway every year, yet Norway is regarded as one of the most peaceful country in the world. In comparison, there are about 25,000 murders in the U.S. each year. One could almost say that the US seems to be at war with itself. Other worrisome conditions in Norway is the fact that 20,000 children are exposed to abuse or neglect each year and 15-20% of all children in Norway live in families with alcohol problems and we see a large increase in the number of injuries due to violence. Common to these examples is that the causes, in my opinion, are be found in our society and can not alone be explained by Freud's theories of intrapsychological processes.
My contention is that much of the reason lies in a serious frustration in modern society which is related to a lack of the ability to take action. What makes us political beings is our ability to act. No other ability, apart from language, separates us from the animal kingdom. The paralysis that affects us today can be shown, in my opinion, through the fact that the power we have over our lives is slipping out of our hands and replaced with violence. A person (or society) who has the power to act does not need to use violence. A person (or society) who uses violence is often characterized by being in a powerless situation.
Vold som politisk prosjekt (2)
I etterkrigsårene har Norge hatt en velstandsøkning som savner sidestykke i historien. Sammen med denne utviklingen har livsstilsykdommer økt i nærmest samme tempo. Slike sykdommer inkluderer bl.a. hjerte- og karlidelser, kreft og ulykker. Hva gjorde myndighetene med dette? Jo, det ble foretatt et politisk grep som førte til en regulering av vår væremåte gjennom en rekke nye lover og holdningsskapende kampanjer. Vår livsstil ser igjen ut til å ha endret seg, men denne gangen til det bedre. Men selv om vi kjører bil med bilbelte og vi røker mindre enn før, er det fortsatt en lang vei å gå.
I dag ser vi nye mørke skyer i horisonten. livsstilssykdommer er blitt erstattet med samfunnssykdommer. Disser er iferd med å utvikle seg i like stor fart som livsstilsykdommene gjorde det i etterkrigsårene. Eksempler på slike "sykdommer" er økt selvmord, drap, og vold. I gjennomsnittet regner vi med at det skjer i gjennomsnitt 50 drap i Norge hvert år, og likevel regnes Norge som et av verdens fredeligste land i verden. Til sammenligning skjer det omkring 25000 drap i USA hvert år. Andre bekymringsfulle tilstander i Norge er det faktum at 20000 barn utsette for mishandling eller omsorgssvikt hvert år og hele 15-20% av barna i Norge lever i familier med alkoholproblemer og vi ser en stor økning i antall skader pga grov vold. Felles for slike eksempler er at årsakene er å finne i vår samfunnsutvikling og kan ikke alene forklares med Freuds individualistiske teorier om intrapsyiske prosesser.
Min påstand er at mye av årsaken ligger i en alvorlig frustrasjon i vårt moderne samfunn som knyttes til en manglende handlingsevne. Det som gjør oss til politiske samfunnsborgere er vår evne til å handle. Ingen annen evne, bortsett fra språket, skiller oss fra dyreriket. Handlingslammelsen som preger oss idag, fører etter min mening til at den makten vi skal ha over livene våre glipper ut av hendene vår og erstattes med bl.a. vold. En person (eller et samfunn) som har makt trenger ikke å bruke vold. En person (eller et samfunn) som bruker vold er ofte i en avmaktssituasjon.
I dag ser vi nye mørke skyer i horisonten. livsstilssykdommer er blitt erstattet med samfunnssykdommer. Disser er iferd med å utvikle seg i like stor fart som livsstilsykdommene gjorde det i etterkrigsårene. Eksempler på slike "sykdommer" er økt selvmord, drap, og vold. I gjennomsnittet regner vi med at det skjer i gjennomsnitt 50 drap i Norge hvert år, og likevel regnes Norge som et av verdens fredeligste land i verden. Til sammenligning skjer det omkring 25000 drap i USA hvert år. Andre bekymringsfulle tilstander i Norge er det faktum at 20000 barn utsette for mishandling eller omsorgssvikt hvert år og hele 15-20% av barna i Norge lever i familier med alkoholproblemer og vi ser en stor økning i antall skader pga grov vold. Felles for slike eksempler er at årsakene er å finne i vår samfunnsutvikling og kan ikke alene forklares med Freuds individualistiske teorier om intrapsyiske prosesser.
Min påstand er at mye av årsaken ligger i en alvorlig frustrasjon i vårt moderne samfunn som knyttes til en manglende handlingsevne. Det som gjør oss til politiske samfunnsborgere er vår evne til å handle. Ingen annen evne, bortsett fra språket, skiller oss fra dyreriket. Handlingslammelsen som preger oss idag, fører etter min mening til at den makten vi skal ha over livene våre glipper ut av hendene vår og erstattes med bl.a. vold. En person (eller et samfunn) som har makt trenger ikke å bruke vold. En person (eller et samfunn) som bruker vold er ofte i en avmaktssituasjon.
Thursday, May 19, 2011
Violence as a political project (1)
The frame for my toughts here is the doctoral thesis of John Lundstøl called The authoritative man and the book Violence in our time of Hannah Arendt. My purpose is to politicize the violence that is increasingly prevalent in our society and try to inspire political action against violence. I have also taken advantage of the book Human Destructiveness by Anthony Storr and Violent images in everyday life by Kristin Skjørten.
In 1996, there were a number of cinemas in Norway that would not set up David Cronenbergs film Crash because of the film's violent nature. The film is about traffic death that allegedly provides a sexual arousal. According to several newspaper reports on this time, film critics meant the film was really deeply critical of society and portrays the "death of reason" and the "chaotic postmodernity". The film and the debate surrounding it seems shows that violent depictions of this type of entertainment is nihilism in its hoteste fashion. Even though the film Crash was described by many cinema managers as too poor quality wise to be set up at the cinema, it was claimed by many that the film had to be set up. As it became. Some argue that the film is a groundbreaking critique of modern society where the car has become the unifying icon, others are afraid that the movie is disruptive to our social norms. The film caused much debate and made it difficult for politicians and movie officials to choose between the demands for freedom of expression and cultural littering.
We live in an era of violence. The last 150 years has been called the war and revolution era. It has been estimated that between 1820 and 1945 around 59 million people have been killed because of war, murder, or other lethal activities. During World War 2 about 5000 died people every day in Auschwitz. A systematic extermination of people for only 50 years ago. At least 5 million Jews were exterminated by the Nazis in 30 concentration camps during the war. Most of those who were employed in these camps were ordinary citizens. Historically, we can claim that it is only our imagination which prevents us from understanding the extent of man's violent actions. Violence has haunted us from generation to generation.
In 1996, there were a number of cinemas in Norway that would not set up David Cronenbergs film Crash because of the film's violent nature. The film is about traffic death that allegedly provides a sexual arousal. According to several newspaper reports on this time, film critics meant the film was really deeply critical of society and portrays the "death of reason" and the "chaotic postmodernity". The film and the debate surrounding it seems shows that violent depictions of this type of entertainment is nihilism in its hoteste fashion. Even though the film Crash was described by many cinema managers as too poor quality wise to be set up at the cinema, it was claimed by many that the film had to be set up. As it became. Some argue that the film is a groundbreaking critique of modern society where the car has become the unifying icon, others are afraid that the movie is disruptive to our social norms. The film caused much debate and made it difficult for politicians and movie officials to choose between the demands for freedom of expression and cultural littering.
We live in an era of violence. The last 150 years has been called the war and revolution era. It has been estimated that between 1820 and 1945 around 59 million people have been killed because of war, murder, or other lethal activities. During World War 2 about 5000 died people every day in Auschwitz. A systematic extermination of people for only 50 years ago. At least 5 million Jews were exterminated by the Nazis in 30 concentration camps during the war. Most of those who were employed in these camps were ordinary citizens. Historically, we can claim that it is only our imagination which prevents us from understanding the extent of man's violent actions. Violence has haunted us from generation to generation.
Vold som politisk prosjekt (1)
Rammen for mine tanker her er magistergradsavhandlingen til John Lundstøl som heter Det myndige menneske og boken Vold i vår tid av Hannah Arendt. Min hensikt er å politisere volden som er stadig mer fremtredende i vårt samfunn og forsøke å inspirere til politisk handling mot volden. Jeg har også benyttet meg av boken Human Destructiveness skrevet av Anthony Storr og Voldsbilder i hverdagen av Kristin Skjørten.
I 1996 var det en rekke kinoer i Norge som ikke ville sette opp David Cronenbergs film Crash pga av filmens voldelige karakter. Filmen handler om trafikkdød som angivelig gir seksuell opphisselse. I følge mange avisoppslag på denne tiden hevder filmkritikkere at filmen er dypt samfunnskritisk og skildrer "fornuftens død" og "den kaotiske postmoderniteten". Filmen og debatten omkring den synes å vise at voldsfremstillinger av denne type er underholdningen hvor nihilisme er hoteste moteretning. Selev om filmen Crash blir betegnet av kinosjefen i Sandefjord som for dårlig kvalitetsmessig for å bli satt opp på kino, ble det krevd av mange at filmen måtte settes opp. Noe den også ble etterhvert. Enkelte hevder at filmen er en grensesprengende kritikk av det moderne samfunn hvor bilen er blitt det samlende ikon, andre er redd for at filmen er nedbrytende på våre samfunnsnormer. Filmen skapte stor debatt og gjorde det vanskelig for politikker og filmbyråkrater å velge mellom krav til ytringsfrihet og bekyttelse mot kulturforsøpling.
Vi lever i en tid preget av vold. De siste 150 årene er blitt kalt krigenes og revolusjonens tidsalder. Det er blitt beregnet at mellom 1820 og 1945 er 59 millioner mennesker blitt drept på grunn av krig, drap, eller andre dødelige aktiviteter. Under 2.verdenskrig døde omlag 5000 mennesker hver dag i Auschwitz. Dette er snakk om en systematisk utryddelse av mennesker for bare vel 50 år siden. Minst 5 millioner jøder ble utryddet av nazistene i 30 konsentrasjonsleirer i løpet av krigen. Det fleste av dem som var ansatt i disse leirene var vanlige samfunnsborgere. Historisk sett kan vi hevde at kun vår fantasi hindrer oss i å forstå omfanget av menneskets voldelige handlinger. Volden har forfulgt oss fra generasjon til generasjon.
I 1996 var det en rekke kinoer i Norge som ikke ville sette opp David Cronenbergs film Crash pga av filmens voldelige karakter. Filmen handler om trafikkdød som angivelig gir seksuell opphisselse. I følge mange avisoppslag på denne tiden hevder filmkritikkere at filmen er dypt samfunnskritisk og skildrer "fornuftens død" og "den kaotiske postmoderniteten". Filmen og debatten omkring den synes å vise at voldsfremstillinger av denne type er underholdningen hvor nihilisme er hoteste moteretning. Selev om filmen Crash blir betegnet av kinosjefen i Sandefjord som for dårlig kvalitetsmessig for å bli satt opp på kino, ble det krevd av mange at filmen måtte settes opp. Noe den også ble etterhvert. Enkelte hevder at filmen er en grensesprengende kritikk av det moderne samfunn hvor bilen er blitt det samlende ikon, andre er redd for at filmen er nedbrytende på våre samfunnsnormer. Filmen skapte stor debatt og gjorde det vanskelig for politikker og filmbyråkrater å velge mellom krav til ytringsfrihet og bekyttelse mot kulturforsøpling.
Vi lever i en tid preget av vold. De siste 150 årene er blitt kalt krigenes og revolusjonens tidsalder. Det er blitt beregnet at mellom 1820 og 1945 er 59 millioner mennesker blitt drept på grunn av krig, drap, eller andre dødelige aktiviteter. Under 2.verdenskrig døde omlag 5000 mennesker hver dag i Auschwitz. Dette er snakk om en systematisk utryddelse av mennesker for bare vel 50 år siden. Minst 5 millioner jøder ble utryddet av nazistene i 30 konsentrasjonsleirer i løpet av krigen. Det fleste av dem som var ansatt i disse leirene var vanlige samfunnsborgere. Historisk sett kan vi hevde at kun vår fantasi hindrer oss i å forstå omfanget av menneskets voldelige handlinger. Volden har forfulgt oss fra generasjon til generasjon.
Wednesday, May 18, 2011
Understanding is always a daring adventure
Philosophical hermeneutics is more concerned with questions than answers. It is particularly important to go back to the underlying issues. When we wish to answer a question and do not quite understand the question, or not really know what the other wants to know, then we obviously try to understand the issue better. We can then ask. "Why do you ask this?". Only when I know the underlying items in question, can I at all begin to search for an answer. We must ponder over the conditions that hides behind the questions. Hermeneutics first goal is to understand what may lie hidden in the questions. To clarify the hermeneutical situation means to realize that we will never get full transparency and clarity about the intentions behind the questions.
Understanding, just as action, is always a daring adventure and never allows a single application of a set of rules to understand the specific statements or texts. Understanding is in many ways like a fairy tale, and just as dangerous and just as many opportunities. Hermeneutics has much less security than in other scientific methods, not least because it is not satisfied with answers, or with what is written, but will return to the interests and questions that control us or influence us. Hans-Georg Gadamer's theory of the fusion of horizons, as he explains in his book Truth and Method (1960), is not only useful in conversation situations, but also very much in the interpretation of a text, which we are on speaking terms with by asking questions.
In this way, Gadamer believes that practical philosophy lives on in hermeneutics. Hermeneutics is about a theoretical approach within an interpretive practice, but also of the experience and about having different perspectives. The relationship between a general willingness to acquire knowledge and specific practical wisdom is an interaction. Thus Gadamer considers that the theoretical awareness in relation to the experience of understanding and of philosophical hermeneutics, can not be separated from each other. Practice and theory go together in practical philosophy.
Understanding, just as action, is always a daring adventure and never allows a single application of a set of rules to understand the specific statements or texts. Understanding is in many ways like a fairy tale, and just as dangerous and just as many opportunities. Hermeneutics has much less security than in other scientific methods, not least because it is not satisfied with answers, or with what is written, but will return to the interests and questions that control us or influence us. Hans-Georg Gadamer's theory of the fusion of horizons, as he explains in his book Truth and Method (1960), is not only useful in conversation situations, but also very much in the interpretation of a text, which we are on speaking terms with by asking questions.
In this way, Gadamer believes that practical philosophy lives on in hermeneutics. Hermeneutics is about a theoretical approach within an interpretive practice, but also of the experience and about having different perspectives. The relationship between a general willingness to acquire knowledge and specific practical wisdom is an interaction. Thus Gadamer considers that the theoretical awareness in relation to the experience of understanding and of philosophical hermeneutics, can not be separated from each other. Practice and theory go together in practical philosophy.
Forståelse er alltid et vågestykke
Den filosofiske hermeneutikken er mer opptatt av spørsmålene enn svarene. Spesielt er det viktig å gå tilbake til de bakenforliggende spørsmålene. Når vi skal svare på et spørsmål og ikke helt forstår spørsmålet, det vil si ikke helt vet hva den andre ønsker å vite, da må vi åpenbart forsøke å forstå spørsmålet bedre. Vi kan da spørre. "Hvorfor spør du om dette?". Først når jeg kjenner de tilbakeforliggende elementene i spørsmålet, kan jeg i det hele tatt begynne å søke etter et svare. Vi må fundere over hvilke forutsetninger som gjemmer seg bak spørsmålene. Hermeneutikkens første mål er nettopp å forstå hva som kan ligge skjult i spørsmålene. Å klargjøre den hermeneutiske situasjonen betyr å innse at vi aldri vil få full oversikt og klarhet om hensiktene bak spørsmålene.
Forståelse, akkurat som handling, er alltid et vågestykke og tillater aldri en enkel anvendelse av et regelsett for å forstå bestemte utsagn eller tekster. Forståelse er på mange måter som et eventyr, og like farlig og med like mange muligheter. Hermeneutikk har mye mindre sikkerhet i seg enn naturvitenskapelige metoder, ikke minst fordi den ikke nøyer seg med svar, eller med hva som står skrevet, men vil gå tilbake til de interesser og spørsmål som styrer oss. Hans-Georg Gadamers teori om horisontsammensmeltning, som han gjør rede for i boken Sannhet og Metode (1960) er ikke bare anvendbar i samtalesituasjoner, men også i høyeste grad i tolkning av en tekst, som vi kommer på talefot med ved å stille spørsmål.
På denne måten mener Gadamer at den praktiske filosofien lever videre i hermeneutikken. Hermeneutikk handler om en teoretisk holdning innenfor en fortolkende praksis, men også av de erfaringer som kommer frem og om de perspektivene som kommuniseres. Sammenhengen mellom en allmenn vilje til å tilegne seg kunnskap og konkret praktisk klokskap er en vekselvirkning. Derfor anser Gadamer at teoretisk bevissthet i forhold til forståelsens erfaring og filosofisk hermeneutikk ikke kan skilles fra hverandre. Praksis og teori hører sammen i praktisk filosofi.
Forståelse, akkurat som handling, er alltid et vågestykke og tillater aldri en enkel anvendelse av et regelsett for å forstå bestemte utsagn eller tekster. Forståelse er på mange måter som et eventyr, og like farlig og med like mange muligheter. Hermeneutikk har mye mindre sikkerhet i seg enn naturvitenskapelige metoder, ikke minst fordi den ikke nøyer seg med svar, eller med hva som står skrevet, men vil gå tilbake til de interesser og spørsmål som styrer oss. Hans-Georg Gadamers teori om horisontsammensmeltning, som han gjør rede for i boken Sannhet og Metode (1960) er ikke bare anvendbar i samtalesituasjoner, men også i høyeste grad i tolkning av en tekst, som vi kommer på talefot med ved å stille spørsmål.
På denne måten mener Gadamer at den praktiske filosofien lever videre i hermeneutikken. Hermeneutikk handler om en teoretisk holdning innenfor en fortolkende praksis, men også av de erfaringer som kommer frem og om de perspektivene som kommuniseres. Sammenhengen mellom en allmenn vilje til å tilegne seg kunnskap og konkret praktisk klokskap er en vekselvirkning. Derfor anser Gadamer at teoretisk bevissthet i forhold til forståelsens erfaring og filosofisk hermeneutikk ikke kan skilles fra hverandre. Praksis og teori hører sammen i praktisk filosofi.
Monday, May 16, 2011
Interpretation demands self-awareness
Interpreting does not explain the "real" meaning of a text, but goes behind the obvious phenomena that can be observed. Hermeneutics is not primarily concerned about answering a research question, but seeks to go behind the question. This requires having a relationship with ourselves. We must be conscious of ourselves when we interpret because who we are affect our interpretations. This in turn requires a new understanding of the self because self-understanding means everything and nothing in today's society.
Although understanding is in many ways a popular word used in politics, literature, and social debate. It was Fichte who gave the term a renewed understanding in his great work about science in the 1700s. He believed that one must demand consequences of the thinker/researcher. It is only through radical consequences that they develop their thoughts, and to reach a true sense of self, one must use philosophy, The Philosophy of Science. In Fichte's view it is neccesarry to be in accordance with his own thinking, in spontaneity with ones self-awareness. Fichte's work on science is about understanding everything in the world based on one's own self-consciousness.
The new insights we have gained through science in recent centuries, gives no or little opportunity to apply this principle, because we need a revision of our self-understanding. Understanding may no longer be linked to a complete X-ray of who we are, understood as a complete presence for ourselves. Although comprehension is something that's "always already" on the way, it is in a way impossible to understand the self completely. This fundamental doubt about who we are, the legitimacy of ones self, is important to bear in mind in order to understand the task and the limits of hermeneutics.
A complete final interpretation is a contradiction in itself. Interpretation is, as self-awareness, always on the road - in movement. Hermeneutics was formerly a more scientific and artistic (Greek: TECHNE) subjects, a special area where you could use a technic to overcome difficult texts. One could understand hermeneutics as an art of interpretation - but this is no longer so.
Although understanding is in many ways a popular word used in politics, literature, and social debate. It was Fichte who gave the term a renewed understanding in his great work about science in the 1700s. He believed that one must demand consequences of the thinker/researcher. It is only through radical consequences that they develop their thoughts, and to reach a true sense of self, one must use philosophy, The Philosophy of Science. In Fichte's view it is neccesarry to be in accordance with his own thinking, in spontaneity with ones self-awareness. Fichte's work on science is about understanding everything in the world based on one's own self-consciousness.
The new insights we have gained through science in recent centuries, gives no or little opportunity to apply this principle, because we need a revision of our self-understanding. Understanding may no longer be linked to a complete X-ray of who we are, understood as a complete presence for ourselves. Although comprehension is something that's "always already" on the way, it is in a way impossible to understand the self completely. This fundamental doubt about who we are, the legitimacy of ones self, is important to bear in mind in order to understand the task and the limits of hermeneutics.
A complete final interpretation is a contradiction in itself. Interpretation is, as self-awareness, always on the road - in movement. Hermeneutics was formerly a more scientific and artistic (Greek: TECHNE) subjects, a special area where you could use a technic to overcome difficult texts. One could understand hermeneutics as an art of interpretation - but this is no longer so.
Tolkning krever selvbevissthet
Tolkning betyr ikke å forklare den "egentlige" meningen av en tekst, men at man går bak de åpenbare fenomenene som kan observeres. Hermeneutkk handler ikke først og fremst å svare på en problemstilling eller forskningsspørsmål, men å gå bak spørsmålet. Dette krever at vi har et forhold til oss selv som tenkende vesener. Vi må være bevisst oss selv når vi skal tolke fordi hvem vi er preger vår tolkning. Dette igjen krever en ny forståelse av selvet fordi selvforståelse har brutt sammen i dagens samfunn.
Selvforståelse er på mange måter et moteord som brukes i politikk, romaner, og samfunnsdiskusjoner. Det var Fichte som gav begrepet tygnde i sitt store verk om vitenskapsteori på 1700-tallet. Han mente at man må kreve konsekvenser av en som tenker. Det er bare gjennom radikale konsekvenser at man utvikler sine tanker, og det å nå frem til en ekte selvforståelse, krever filosofering. I Fichtes øyne er det bare en mulighet for å være i full og motsigelsesfri overenstemmelse med sitt eget tenkende, og det er i selvbevissthetens spontanitet. Fichtes verk om vitenskapsteori handler om å forstå alt i verden ut i fra ens egen selvbevissthet.
Den nye innsikten vi har fått gjennom vitenskapen de siste hundreårene, gir ikke anledning til å anvende dette prinsippet i særlig grad, samtidig som vi trenger en revidering av vår selvforståelse. Selvforståelse kan ikke lenger knyttes til en fullstendig røntgenfotografering av hvem vi er, det vil si en fullstendig nærvær for oss selv. Selvforståelse er alltid allerede noe som er på vei, samtidig er det en vei som er umulig å tilbakelegge helt. Denne grunnleggende tvilen på hvem vi er, på selvbevissthetens legitimitet, er viktig å ha i minne for å forstå oppgaven for og grensene for hermeneutikken.
En fullstendig avsluttende tolkning er en selvmotsigelse i seg selv. Fortolkning er som selvbevisstheten alltid på vei. Hermeneutikk var tidligere et vitenskapelig og kunstnerisk (gresk: techne) fag, et spesielt område hvor man kunne anvende en teknkk for å overvinne vanskelige tekster. Man kunne forstå hermeneutikk som en kunstlære - men slik er det ikke lenger.
Selvforståelse er på mange måter et moteord som brukes i politikk, romaner, og samfunnsdiskusjoner. Det var Fichte som gav begrepet tygnde i sitt store verk om vitenskapsteori på 1700-tallet. Han mente at man må kreve konsekvenser av en som tenker. Det er bare gjennom radikale konsekvenser at man utvikler sine tanker, og det å nå frem til en ekte selvforståelse, krever filosofering. I Fichtes øyne er det bare en mulighet for å være i full og motsigelsesfri overenstemmelse med sitt eget tenkende, og det er i selvbevissthetens spontanitet. Fichtes verk om vitenskapsteori handler om å forstå alt i verden ut i fra ens egen selvbevissthet.
Den nye innsikten vi har fått gjennom vitenskapen de siste hundreårene, gir ikke anledning til å anvende dette prinsippet i særlig grad, samtidig som vi trenger en revidering av vår selvforståelse. Selvforståelse kan ikke lenger knyttes til en fullstendig røntgenfotografering av hvem vi er, det vil si en fullstendig nærvær for oss selv. Selvforståelse er alltid allerede noe som er på vei, samtidig er det en vei som er umulig å tilbakelegge helt. Denne grunnleggende tvilen på hvem vi er, på selvbevissthetens legitimitet, er viktig å ha i minne for å forstå oppgaven for og grensene for hermeneutikken.
En fullstendig avsluttende tolkning er en selvmotsigelse i seg selv. Fortolkning er som selvbevisstheten alltid på vei. Hermeneutikk var tidligere et vitenskapelig og kunstnerisk (gresk: techne) fag, et spesielt område hvor man kunne anvende en teknkk for å overvinne vanskelige tekster. Man kunne forstå hermeneutikk som en kunstlære - men slik er det ikke lenger.
Sunday, May 15, 2011
Tvilen begynner med alvor
Kunsten å forstå en tradisjon, hellige bøker, rettstekster eller store litterære mesterverk, forutsetter ikke bare at man kjenner tekstene, men også at man fører dem videre på en produktiv måte. Bare det å få kontakt med og forstå en tradisjon er ingen enkel sak. Det kreves at man går tilbake til de opprinnelsige kildene, skape et historisk bilde av det som har vært og stille det på et nytt grunnlag. Dette er hermeneutikkens dypeste mening.
Bare å beskrive en indre struktur og sammenheng i en gitt tekst, eller bare å gjengi hva forfatteren selv sier, betyr ikke at teksten er forstått. Man må være fortrolig med det teksten handler om. Hovedproblemet i all forståelse handler om det saklige forholdet mellom hva teksten sier og hvordan vi forstår den. Dette kan gjøres "vitenskapelig" ved at man fjerner alle subjektive forutsetinger, skaper et verifikasjonsgrunnlag og anvende kontrollerbare måter å tolke teksten på. Det er skrevet opp gjennom århundrene mange og store bind om hvordan man skulle gjøre dette. Dette har vært og er fortsatt en viktig diskusjon når man for eksempel skal oversette Biblen til ulike språk. Skal teksten oversettes objektivt ord for ord fra arameisk til andre språk, eller skal man ta hensyn tiden og kulturen man lever i? For inuittene på Grønland vil for eksempel offer-sel gi større mening enn det bibelske uttrykket offer-lam. Denne diskusjonen møter man også daglig i rettssalen når rettstekster skal forståes. Forsvarer og aktor i samme sak vil kunne tolke rettstekstene svært ulikt, og dommeren vil muligens kunne konkludere med en tredje forståelse. Dommerens forståelse vil kunne ankes til flere rettsinnstanser som vil kunne endre på forståelsen. Noen ganger vil denne tolkningsprosessen kunne komme helt til høyesterett. Her vil dommerne kunne gi en forståelse som anderledes ann det alle de tidligere dommerne har konkludert med, og være retningsgivende for fremtidige forståelser av rettsteksten for rettsvesenet. Allevel vil vil avgjørelser i høyesterett kunne skape store diskusjoner i samfunnet.
Først når hele vår kultur ble utsatt for tvil og radikal kritikk, fikk hermeneutikken en fornyet og universell betydning. Denne tvilen begynte med forståelsen av Alvor hos Nietzche, i siste halvdel av 1800-tallet, som mente at vi måtte tvile mye dypere enn hva Descartes anbefalte. Nietzche sa blant annet at vi måtte tvile på selvbevissthetens illusjoner og selvinnsiktens idoler. Dette Alvoret kjennetegner likeledes Dostojevskij, Kierkegaard og Ibsen som levde på samme tid som Nietzche. Forfatteren Dag Solstad skriver i boken Kierkegaard, Ibsen og det moderne, "Det som forbinder Kierkegaard og Ibsen er Alvor. Et helt særegent 1800-talls alvor, som maktet å sprenge seg ut av sin egen tid, og i hvert fall til oss som lever nå. Det er et særegent alvor knyttet til de ypperste åndsprestasjoner som ble begått på 1800-tallet, og som skiller seg ut fra de ypperste prestasjoner på 1700-tallet og 1900-tallet... Ja ta gjerne med Friedrich Nietzches alvor og Dostojevskijs alvor også. Jeg tror jeg slutter der" (s.35).
Bare å beskrive en indre struktur og sammenheng i en gitt tekst, eller bare å gjengi hva forfatteren selv sier, betyr ikke at teksten er forstått. Man må være fortrolig med det teksten handler om. Hovedproblemet i all forståelse handler om det saklige forholdet mellom hva teksten sier og hvordan vi forstår den. Dette kan gjøres "vitenskapelig" ved at man fjerner alle subjektive forutsetinger, skaper et verifikasjonsgrunnlag og anvende kontrollerbare måter å tolke teksten på. Det er skrevet opp gjennom århundrene mange og store bind om hvordan man skulle gjøre dette. Dette har vært og er fortsatt en viktig diskusjon når man for eksempel skal oversette Biblen til ulike språk. Skal teksten oversettes objektivt ord for ord fra arameisk til andre språk, eller skal man ta hensyn tiden og kulturen man lever i? For inuittene på Grønland vil for eksempel offer-sel gi større mening enn det bibelske uttrykket offer-lam. Denne diskusjonen møter man også daglig i rettssalen når rettstekster skal forståes. Forsvarer og aktor i samme sak vil kunne tolke rettstekstene svært ulikt, og dommeren vil muligens kunne konkludere med en tredje forståelse. Dommerens forståelse vil kunne ankes til flere rettsinnstanser som vil kunne endre på forståelsen. Noen ganger vil denne tolkningsprosessen kunne komme helt til høyesterett. Her vil dommerne kunne gi en forståelse som anderledes ann det alle de tidligere dommerne har konkludert med, og være retningsgivende for fremtidige forståelser av rettsteksten for rettsvesenet. Allevel vil vil avgjørelser i høyesterett kunne skape store diskusjoner i samfunnet.
Først når hele vår kultur ble utsatt for tvil og radikal kritikk, fikk hermeneutikken en fornyet og universell betydning. Denne tvilen begynte med forståelsen av Alvor hos Nietzche, i siste halvdel av 1800-tallet, som mente at vi måtte tvile mye dypere enn hva Descartes anbefalte. Nietzche sa blant annet at vi måtte tvile på selvbevissthetens illusjoner og selvinnsiktens idoler. Dette Alvoret kjennetegner likeledes Dostojevskij, Kierkegaard og Ibsen som levde på samme tid som Nietzche. Forfatteren Dag Solstad skriver i boken Kierkegaard, Ibsen og det moderne, "Det som forbinder Kierkegaard og Ibsen er Alvor. Et helt særegent 1800-talls alvor, som maktet å sprenge seg ut av sin egen tid, og i hvert fall til oss som lever nå. Det er et særegent alvor knyttet til de ypperste åndsprestasjoner som ble begått på 1800-tallet, og som skiller seg ut fra de ypperste prestasjoner på 1700-tallet og 1900-tallet... Ja ta gjerne med Friedrich Nietzches alvor og Dostojevskijs alvor også. Jeg tror jeg slutter der" (s.35).
Doubt starts with seriousness
The art of understanding a tradition, holy books, or great literary masterpieces, requires not only that you know the sentences, but also to take them further in a productive way. To connect with and understand a tradition is no easy matter. It is required that you go back to the primary source, create a historical picture of what has been and set it on a new basis. This isthe deepest meaning of hermeneutics .
Just to describe an internal structure and coherence of a given text, or just to duplicate what the author says, does not mean that the text is understood. One must be familiar with what the text is about. The main problem is understanding about the substantive relationship between what the text says and how we understand it. This can be done "scientifically" by that removing all subjectivity, creating a basis for verification, and having full control over the interpretation process and outcome. There was been written over the centuries many large volumes on how to do this. This has been and remains an important discussion when, for example, how to translate The Bible into different languages. Is the text to be translated objectively, word for word, from Aramaic into other languages, or should it be taken into account the time and culture we live in? For the Inuit in Greenland, for example, offering seals provide greater meaning than the biblical phrase offering lamb. This discussion about understand a text is also a daily matter in the courtroom. Defender and prosecutor in the same case will be able to interpret legal texts very differently, and the judge would probably conclude with a third understanding. The judge's understanding can be appealed to several higher courts who light change the understanding. Sometimes, this interpretation process could be the way to the Supreme Court. Here, the judges could give a different understanding than all the previous judges have concluded with, and provide guidance for future understandings of the legal text of the judiciary. The decisions of the Supreme Court will still be able to create great discussions in the community.
Only when our whole culture was subjected to radical doubt and criticism, did hermeneutics have a renewed and universal significance. This doubt began with Nietzsche in the latter half of the 1800s, and his understand of Seriousness, and meant that we need to doubt a lot deeper than what Descartes recommended. Nietzsche said, among other things, that we must doubt the illusions our selfconscienceness ane idols of selfknowledge. This seriousness characterizes also Dostoevsky, Kierkegaard and Ibsen, who lived at the same time as Nietzsche. The Norwegian author Dag Solstad writes in the book Kierkegaard, Ibsen and the modern, "That which connects Kierkegaard and Ibsen is Seriousness. A very special seriousness, which managed to break out of its own time, and at least to us who live now. A seriousness which is associated with the highest intellectual achievements that were committed in the 1800s, and which differs from the ultimate achievements in the 1700s and 1900s, ... And yes, please include the seriousness in Friedrich Nietzsche and Dostoevsky's writings also . I think I'll stop there "(p.35).
Just to describe an internal structure and coherence of a given text, or just to duplicate what the author says, does not mean that the text is understood. One must be familiar with what the text is about. The main problem is understanding about the substantive relationship between what the text says and how we understand it. This can be done "scientifically" by that removing all subjectivity, creating a basis for verification, and having full control over the interpretation process and outcome. There was been written over the centuries many large volumes on how to do this. This has been and remains an important discussion when, for example, how to translate The Bible into different languages. Is the text to be translated objectively, word for word, from Aramaic into other languages, or should it be taken into account the time and culture we live in? For the Inuit in Greenland, for example, offering seals provide greater meaning than the biblical phrase offering lamb. This discussion about understand a text is also a daily matter in the courtroom. Defender and prosecutor in the same case will be able to interpret legal texts very differently, and the judge would probably conclude with a third understanding. The judge's understanding can be appealed to several higher courts who light change the understanding. Sometimes, this interpretation process could be the way to the Supreme Court. Here, the judges could give a different understanding than all the previous judges have concluded with, and provide guidance for future understandings of the legal text of the judiciary. The decisions of the Supreme Court will still be able to create great discussions in the community.
Only when our whole culture was subjected to radical doubt and criticism, did hermeneutics have a renewed and universal significance. This doubt began with Nietzsche in the latter half of the 1800s, and his understand of Seriousness, and meant that we need to doubt a lot deeper than what Descartes recommended. Nietzsche said, among other things, that we must doubt the illusions our selfconscienceness ane idols of selfknowledge. This seriousness characterizes also Dostoevsky, Kierkegaard and Ibsen, who lived at the same time as Nietzsche. The Norwegian author Dag Solstad writes in the book Kierkegaard, Ibsen and the modern, "That which connects Kierkegaard and Ibsen is Seriousness. A very special seriousness, which managed to break out of its own time, and at least to us who live now. A seriousness which is associated with the highest intellectual achievements that were committed in the 1800s, and which differs from the ultimate achievements in the 1700s and 1900s, ... And yes, please include the seriousness in Friedrich Nietzsche and Dostoevsky's writings also . I think I'll stop there "(p.35).
Saturday, May 14, 2011
Can philosophy be practical?
Hermeneutics is a very old term that gained new relevance in 1960 with the book Truth and Method by Hans-Georg Gadamer. Hermeneutics usually refers to the art of interpretation. In the 1700s, this artform was placed along with subjects such as grammar, rhetoric and dialectic. As an art form (Greek: TECHNE) hermeneutics goes back to another institution that has started to become more alive again, the Aristotelian philosophy. Here we find something called "practical philosophy". These were subjects who were alive in the educational system from about 350 BC all the up to about the 1700s. Practical philosophy created a systematic framework for all forms of art if they were seen as useful to society.
What does practical philosophy mean? Philosophy was once a part of science, or rather, it was science. It had such a role until the 1700s. The modern dichotomy between theory and practice is different from the classical dichotomy, which had a dicotomy within knowledge itself. That knowledge in itself could be contradictory. Aristotle says in the book Politics that "theory is itself a form of practice"(1325b21). Today this may sound like a contradiction because we understand the practical as application of theory or scientific knowledge.
Practice (Greek: Praxis) is how we live our lives, a way of life, as lived in a certain way. The term was also used by Aristotle to define the status of the free citizens in the polis (city). Practical philosophy is not about a craft or skill, but the pursuits of creating an awareness of the characteristics of man, namely to make choices and take responsibility for the good.
What does practical philosophy mean? Philosophy was once a part of science, or rather, it was science. It had such a role until the 1700s. The modern dichotomy between theory and practice is different from the classical dichotomy, which had a dicotomy within knowledge itself. That knowledge in itself could be contradictory. Aristotle says in the book Politics that "theory is itself a form of practice"(1325b21). Today this may sound like a contradiction because we understand the practical as application of theory or scientific knowledge.
Practice (Greek: Praxis) is how we live our lives, a way of life, as lived in a certain way. The term was also used by Aristotle to define the status of the free citizens in the polis (city). Practical philosophy is not about a craft or skill, but the pursuits of creating an awareness of the characteristics of man, namely to make choices and take responsibility for the good.
Kan filosofi være praktisk?
Hermeneutikk er et svært gammelt begrep som fikk ny aktualitet i 1960 med boken Sannhet og Metode av Hans-Georg Gadamer. Men hermeneutikk mener man vanligvis tolkningslære/-kunst. På 1700-tallet plasserte man denne kunstformen sammen med fag som grammatikk, retorikk og dialektikk. Som en kunstform (gresk: techne) går hermeneutikken tilbake til en annen utdanningsinstitusjon som har begynte å bli mer levende igjen; den aristoteliske filosofien. Her hadde man noe som ble kalt "praktisk filosofi". Dette var fag som var levende i utdanningen fra omkring 350 f.kr. til omkring 1700-tallet. Praktisk filosofi skapte en systematisk ramme for alle slags former for kunst dersom de ble sett på som nyttige for samfunnet.
Hva betyr så praktisk filosofi? Filosofi var tidligere en del av vitenskapen, eller rettere sagt, det var vitenskapen. Den hadde en slik rolle frem til 1700-tallet. Det moderne motsetningsforholdet mellom teori og praksis er annerledes enn den klassiske motsetningen, som var innenfor selve kunnskapen. Det vil si at kunnskap i seg selv kunne være motsetningsfullt. Aristotles sier i boken Politikken at "teori er selv en form for praksis" (1325b21). Idag kan dette høres ut som en selvmotsigelse fordi vi forstår praksis som anvendelse av teori eller vitenskap.
Praksis er hvordan vi lever våre liv, et levesett, som leves på en bestemt måte. Begrepet ble anvendt av Aristotles også som den status som den frie medborgeren har i polis. Praktisk filosofi handler ikke om et håndverk eller om ferdigheter, men sysler med å skape en bevissthet om hva som kjennetegner mennesket, nemlig å foreta valg og ta ansvar for det gode.
Hva betyr så praktisk filosofi? Filosofi var tidligere en del av vitenskapen, eller rettere sagt, det var vitenskapen. Den hadde en slik rolle frem til 1700-tallet. Det moderne motsetningsforholdet mellom teori og praksis er annerledes enn den klassiske motsetningen, som var innenfor selve kunnskapen. Det vil si at kunnskap i seg selv kunne være motsetningsfullt. Aristotles sier i boken Politikken at "teori er selv en form for praksis" (1325b21). Idag kan dette høres ut som en selvmotsigelse fordi vi forstår praksis som anvendelse av teori eller vitenskap.
Praksis er hvordan vi lever våre liv, et levesett, som leves på en bestemt måte. Begrepet ble anvendt av Aristotles også som den status som den frie medborgeren har i polis. Praktisk filosofi handler ikke om et håndverk eller om ferdigheter, men sysler med å skape en bevissthet om hva som kjennetegner mennesket, nemlig å foreta valg og ta ansvar for det gode.
Thursday, May 12, 2011
Practice is always concrete
Practical is often understood as a contradiction to theory. We often say that some people know thinks with their hands while others can do things in their head. But I say that when you don not have it in your head, you do not have it at all. Theory has become an instrumental concept in a scientific framework. Education is today research based. Practice, to the extent that we at all know what it means, is often today about how we use science / knowledge. The ideal in our society today is having control through social sensible measures. Experts take the role of practical and social experience. All of the new social media and communication technology in general helps to achieve this. Our expert society means that fewer and fewer people make decisions and an increasing number of people help the experts. Being practical today is rduced to techniques and procedures.
Practice is characterized, however, of work, and the product of one's work does not belong to the individual, but to the community. Another characteristic of practice is the language. It is language that makes it possible for us to interact and create our community. Practice is also characterized by taking an option. To commit to something and against something. When I want something, I begin to reflect, whether I want it or not, but finally I must make a choice. Making the choice is practice. Practice is always concrete.
Practice is characterized, however, of work, and the product of one's work does not belong to the individual, but to the community. Another characteristic of practice is the language. It is language that makes it possible for us to interact and create our community. Practice is also characterized by taking an option. To commit to something and against something. When I want something, I begin to reflect, whether I want it or not, but finally I must make a choice. Making the choice is practice. Practice is always concrete.
Subscribe to:
Posts (Atom)