Pilgrimsreisen Dag 33: Arca do Pino - Santiago de Compostella

Siste dag på min pilegrimsvandring. Når jeg kommer frem til Santiago de Compostella senere idag har jeg tilbakelagt omtrent 1.6 millioner skritt de siste 33 dagene, og to av disse dagene var jeg sengeliggende. Nå er "Caminoen" snart over for min del. Dagens etappe er en god del i en vakker skog, men det meste av veien er på asfalt. Det merkes at storbyen nærmer seg. Forstaden er veldig ok å vandre i. Veien går langs nokså utrafikkerte gater og følger ikke hovedveien. Mange oppstemte pilegrimer rundt meg som vinker og hilser. Jeg slår følge med to godt voksne menn en stund. De forteller at de er kommet fra Mexico. De er sterkt religiøst troende katolikker og det er interessant å høre hvorfor de av religiøse grunner har vandret på sin pilegrimsreise. De har som mange andre vandret i 100 km. Det er det som kreves for å få en pilegrimsdiplom når man kommer frem. En diplom undertegnet av en representant for den katolske kirke.

Så nærmer byen seg. Jeg passerer Labacolla, som er flyplassen jeg skal reise fra om noen dager. Deretter kommer jeg til Monte do Gozo hvor det er reist et kjempedigert minnemerke. Egentlig noe av det styggeste jeg har sett. Det ble reist i 1993 for å markere pave Paul II's besøk samme år. Det er laget av betong med en spiral i rustfritt stål på toppen. Hele kontruksjonen gir inntrykk av tyndge og vitner lite om om å være i bevegelse som kjennetegner en pilegrim. Hele tiden sette en fot foran den andre. Så kommer jeg til Puerta del Camino før jeg kommer går over hovedveien og ser skiltet som forteller meg at nå vandrer jeg inn i Santiago.

Etter en flott vandring i trange gater finner jeg frem til katedralen, pilegrimenes katedral. Et kjempebyggverk som jeg bruker god tid på å studere. Det er for stort til å få med på ett bilde, men bildet jeg tok gir ihvertfall et inntrykk. Jeg går inn med min sekk på ryggen og møter mange andre pilegrimer. Det er straks tid for gudstjeneste og jeg finner meg et sted å sitte med ryggsekken på gulvet foran meg. Det er en flott høytidstund, og litt show og underholdning blir det også når et stort røkelseskaret blir slengt frem og tilbake foran alteret. Etter gudstjenesten går jeg i kø bak alteret og får klemme på en statue av apostelen Jakob. Jeg takker ham for turen. Så går jeg ned under alteret og inn i et rom hvor levningene av apostelen Jakob skal befinne seg.

Etter kirkebesøket finner jeg pilegrimskontoret og viser frem mitt pilegrimspass med stempel fra hvert pensjonat jeg har overnattet på disse 33 dagene. Hun kontrollerer alle stemplene, og setter sitt stempel til sist og bekrefter med det at jeg har tilfredsstilt kravet som stilles for å få et pilegrimabevis. Hun tar frem et diplom som er skrevet på latin og skriver inn mitt navn på diplomet. Så får jeg det av henne med et håndtrykk og en liten "congratulations".

Så finner jeg et hotel og bestiller et rom for to netter. Jeg har nemlig gått såpass fort at jeg ikke bare rakk frem i tide, jeg har kommet frem to dager før planen. Så nå får jeg to flotte dager i Santiago før jeg må ta flyet hjem igjen. Angrer jeg på at jeg har lagt ut på denne lange reisen? Nei. Det gjør jeg ikke. Det har vært en fantastisk reise og jeg kan anbefale alle som ønsker seg en reise utenom det vanlige å gå i mine fotspor, som hundretusener har gjort før meg i hundrevis av år. Denne reisen tas ikke lenger bare av religiøse grunner. Idag går man "Caminoen" av kulturelle grunner, for spenningens skyld, for å ha en fysisk utfordring, eller rett og seltt bare for å oppleve "veien". Det er en reise jeg tenker på hver eneste dag og vil alltid være med meg. "Bon camino mi amigo".