Den nest siste dagen på pilegrimsvandringen og det kjennes veldig rart. Jeg våkner og tenker på at imorgen er jeg fremme i Santiago de Compostella. Imorgen har jeg gått 800 km over 33 dager. Jeg kjenner meg i god form og kunne har gått mye lenger. Om noen dager setter jeg meg på et fly og kommer meg hjem på en rask og effektiv måte. Tidligere var det jo slik at når man først hadde gått noen år helt frem til Santiago de Compostelle, så matte man ta beina fatt og gå hele veien tilbake igjen også. Jeg har møtt enkelte som går fra Astorga og går tilbake igjen etterpå. Men det er skjeldent at man møter noen på denne reisen som kommer mot deg og skal hjem igjen. De jeg har møtt som er på vei hjem igjen sier det er en fin måte å komme hjem på. Ikke minst fordi de nå har sola i ansiktet og de slipper å se skyggen sin hele tiden. Nå vandrer de med skyggen bak seg, ser fremover i livet og hilser på utallige forventningsfulle pilegrimer som kommer mot dem. Idag skal jeg ha nok en dag i skogen. Og dette er virkelig vakkert. Jeg gleder meg til dagens vandring. Det blir heller ikke så mange landsbyer. Kanskje 3-4 stykker. Lyset i skogen er fascierende. Det endre seg hele tiden, noe som gjør at skogen ikke er grønn. Fargene endrer seg med lyset.
Etter noen kilometer kommer jeg til Arzua. Jeg stopper på en liten veikro her og kjøper meg ferdig frokost. Her sitter jeg og slapper av og hilser på mange pilegrimer som vandrer forbi meg. "Bon Camino" sier vi til hverandre. Det er mange på veien nå. Antall pilegrimer jeg har møtt på veien har økt for hver dag jeg har nærmet meg Santiago de Compostella. 
Jeg følger asfaltveien litt og så tilbake til skogen. Det er 12 km til neste landsby, Salceda. Det er en litt større landsby. Ikke så mye å se på her. En stor samling med hus. Folk ser ut til å leve vanlige liv her. Litt ok å se det også etter mange dager med følelsen av å være i middelalderen. Jeg kommer til en minnetavle i skogen hvor det står at en pilegrim som het Guillermo Watts fikk hjerteinfart akkurat her i 1993 og døde. Skoene hans er plasert i en monter vedsiden av minnetavlen. Jeg går forbi flere små samlinger med hus. Ikke landsbyer akkurat. Bare noen klynger med hus. Kanskje en slekt som bor sammen og har bodd sammen her i flere generasjoner. Det kan jo ikke være enkelt å selge et slik hus midt inne i skogen og uten veiforbindelse. Disse stedene jeg går forbi har navn som Xen, Ras, Brea og Alto de Santa Irene. Etter å ha vandret 20 km idag kommer jeg til landsbyen Santa Irene. Her er det et koselig pensjonat som jeg vurdere å overnatte på. Men det står en lapp på døren at de åpner ikke før senere på ettermiddagen. Så jeg bestemmer meg for å vandre videre 1 kilometer til slik at jeg kommer til Arca do Pino. Her finner jeg et privatdrevet pensjonat som er åpent og jeg får en seng for natten. Mens jeg finner meg til rette her, ser jeg at det er et TV team som vandrer rundt i lokalene og tar opp bilder. De sier de opp film til et morgenprogram for spansk TV. Antagelig er det blitt visst et snitt av meg på spansk TV mens jeg ligger og hviler i senga etter dagens etappe. Jeg går ut på kvelden og spanderer en bedre middag på meg selv og tenker på morgendagens etappe inn mot Santiago de Compostella. Jeg er lettet over at såret jeg hadde under venstre folk er borte og ankelbetennelsen gikk over slik at jeg kunne fullføre denne reisen. Jeg tenker tilbake på alle opplevelsene. Jeg legger meg senere på kvelden og deler rom med fire ungdommer fra Japan. Ser ut som to kjæreste par. Dessverre virker det som om det ene paret er blitt uvenner. De krangler høylytt utover kvelden før de går fra hverandre og legger seg uten å si godnatt. Jeg tenker at det er så unødvendig å krangle. Make Love not War. Jeg sover godt med gode forventninger om morgendagen.
No comments:
Post a Comment