Pilegrimsreisen Dag 28: Tricastela - Sarria

Idag har jeg bestemt meg for å gå til Sarria som ligger bare 17 km unna. Det blir nærmest en hvile etappe. Utenfor pensjonatet møter jeg en japaner tidlig på morgenkvisten. Han spør om vi kan gå sammen den første delen gjennom et skogområde, noe jeg selvsagt sier ja til. Han sier han er redd for alle de hjemløse hundene som han har sett. Det kan være litt plagsomt med vill hundene, og det er også en god grunn til å ha en spaserstokk med seg. Hundene er som regel ufarlige, men de kan bli litt nærgående noen ganger. Veien går inn i skogen og det er litt eventyraktig. Vi går sammen i 2 timer og han forteller at han er mastergradsstudent i økonomi ved Universitetet i Madrid. Familien hans i Japan er fattige og han er den første i slekten som har forlatt landsbyen han kommer fra og fått høyere utdannelse. Hans far vil at han skal overta en liten landhandel som familien har drevet i flere generasjoner. Min nye japanske venn synes dette er vanskelig. Han har stor respekt for sin far og kommer nok til å overta butikken, men kunne tenkt seg andre mål i livet.

Skogen forsvinner og landskapet blir mer åpent. Vi sier farvel til hverandre og han går avgårde foran meg. Dette åpne landskapet fører meg nokså raskt inn til Sarria. Ingen landsbyer idag. Bare en tur i skogen. For meg ble det en hyggelig tur på under 4 timer. Etter at min japanske venn forlot meg tenkte jeg mye på vanskelighetene som ligger i å ha for mye respekt for sine foreldre og hva vi foreldre formidler av forventninger til våre barn. Barn ser ofte opp til sine foreldre og vil så gjerne gjøre dem til lags. Jeg ser på min skygge og sier at vi må skjerpe oss. Våre barn er ikke våre barn, de er bare til låns en periode i livet. De må finne sine egne veier å gå gjennom livet, hvem de vil gå sammen med og bestemme deres eget tempo. Sånn er det.

Sarria viste seg å være en veldig vakker by. Flotte smale gater med mange gatekafeer. Her finner jeg raskt en aldeles nydelig privat drevet pensjonat. Ved siden av inngangen er det en flott statue av Alfonso den 7. som jeg har hørt snakk om lenge på pilegrimsvandringen.

Jeg får her en seng på ett 6 mannsrom, dvs 3 køyesenger i rommet. Tilfeldigvis møter jeg igjen mine nederlandske venner fra Tríacastela her. Kona er nå så utslitt at hun sitter på soverommet og gråter. Datteren forsøker å trøste henne. Hun sier at hun og datteren tar denne reisen fordi mannen har ønsket dette så sterkt i over 10 år. Hun synes hele reisen er bare slitsomt. Mannen hennes er godt trent og legger inn altfor lange etapper for sin kone og datter. Han sitter på kjøkkenet og drikker kaffe og jeg går og tar en prat med ham. Han sier at han trenger et råd fra meg om hva jeg synes han skal gjøre. Mitt råd er å la kone og datter bestemme både fart og avstand for hver dag. Eventuelt ta noen hvile dager. Hvorfor ikke være en dag ekstra i denne vakre byen? Dersom de ikke rekker frem til Santiago de Compostella i år, kan de heller ta den aller siste biten til neste år. Denne enkle løsningen hadde han ikke tenkt på. Han har sett mer på målet enn på veien. Jeg ber han tenke på at det er veien som er målet. Han går inn til kona og datteren og de blir svært glade for farens løsning. Jeg tar en kopp kaffe med meg ut i den vakre hagen bak pensjonatet og nyter hagen.

Deretter tar jeg en rusletur rundt i byens gater og parker. Her er mye å se og utrolig vakkert. Det er lurt å ha god tid for å kunne nyte disse flotte spanske landsbyene underveis.

Jeg finner en flott park hvor det er mye skygge. Jeg ser 4 pensjonister som sitter foran meg. En mann og 3 kvinner. Kvinnene prater i ett sett og mannen sitter taus. Jeg smiler og tenker at snart sitter jeg også på en benk som pensjonist. Det er jo bare 10 år til. Kanskje ikke så lenge engang. Jeg begynner å tenke på hvordan jeg vil at årene fremover skal være. De skal være gode sier jeg til skyggen min. Og så bestiller jeg en flaske vin på en kafe i parken. Her blir jeg sittende til utover kvelden og bare nyter stemningen, lydene, menneskene og smiler. Veien er virkelig målet.