Kunstens kunnskap

På 1980 tallet var jeg veldig aktiv i forhold til videovold. Det var den gang ikke noen lovregulering vedrørende hva man kunne leie ut og selge av voldsfilmer. Det var ulovlig å omsette visse former for pornografi, men det var liten eller ingen oppfølging av loven. I 1981 ble jeg engasjert av Sandefjord kommune for å undersøke hva som fantes i videohyllene i alle kommunens videoforretninger. Det ble en rapport på 100 sider til kommunen. Resultatet ble at 10 av kommunens 15 utsalgssteder ble anmeldt til politiet for ulovlig salg av video. Barnevernet var bekymret for hvordan volds- og pornofilmer kunne påvirke barn og ungdom og krevde strengere aldersgrenser på videofilm og at det måtte innføres en kommunal konsesjonsordning. Jeg foretok mange slike undersøkelser i landets kommuner i årene etter dette, deriblant også for Oslo kommune. I ett år syklet jeg på kryss og tverrs i alle gatene i Oslo for å finne både registrerte og uregistrerte utsalgssteder for videofilmer. Det resulterte i en egen sak om en kommunal konsesjonsordning for Oslo kommune. Foreldre rundt om i landet var bekymret for hva deres barn så på og jeg ble engasjert av omkring 500 skoler i landet på 80-tallet for å forelese på foreldremøter. Hvor hadde jeg lært det jeg hadde å fortelle?

Jeg hadde kontakt med mange ungdomsgrupper dette ti-året som så på disse voldsfilmene som kunst. Det var for dem vakre bilder som de satte veldig pris på. I de årene jeg holdt på med en kamp mot videovold, traff jeg mange ungdommer som lærte meg fantastisk mye. Det jeg vet om film har jeg stort sett lært av dem. Dette var ofte engasjerte ungdommer som satt i små grupper og så på film, ofte i mange timer i strekk, hver dag over flere måneder. De tok ofte kontakt med meg etter å ha lest om meg i en avis og spurte om jeg ville besøke dem. Noe jeg ofte gjorde. Jeg kunne si at jeg forstod ikke hvordan de kunne se på denne volden, og de svarte at de så på filmen anderledes. Du må lære deg filmens språk, sa en 15 åring til meg en gang tidlig på 80-tallet. Filmene handler ikke bare om vold; de handler om kameravinkel, linser, lys, setting, skuespillere, mm. Plutselig gikk det opp for meg at disse ungdommene så noe annet enn det jeg gjorde fordi de hadde en kunnskap jeg ikke hadde. Jeg spurte om de kunne lære meg filmens språk, og det gjorde de mer enn villig. De fortalte meg om hvordan kameralinse og kameravinkel kunne fortelle en historie om perspektiv. Noen ganger kunne kameraføringen gi seeren inntrykk av å være tilstede i filmen. Jeg kunne da fortelle om Charles Cooleys teorier om The Looking Glass Self. De lyttet spent på hva jeg fortalte og de syntes Charles var en all-right fyr som hadde skjønt noe og de ville gjerne vil bli bedre kjent med ham. Jeg hadde kontakt med enkelte av disse ungdommsgruppene i flere år. De var flotte og veldig inkluderende overfor meg. Men jeg møtte også ungdomsgrupper som ikke forstod filmens språk og jeg syntes de tok skade av hva de så. De ble tause, apatiske, likegyldige, og enkelte ble aggressive. Slike møter gjorde meg skremt over hva utsette våre barn og ungdommer for. Jeg har i årene etterpå vært ivrig tilhenger at film og media må bli obligatoriske fag på skolen.

Det finnes mange former for kunst. Bildekunst, filmkunst, byggekunst, skrivekunst, musikk-kunst, tale- og overtalelseskunst, mm. Det er det samme med alle kunstformer. Man må lære seg kunstens språk for å forstå dens kunnskap. Musikkens språk er ikke masse prikker på et noteark. En som kan musikkens språk kan lese et noteark og se en fargesprakende symfoni hvor årstidene forandrer seg, som i årstidene av Anonio Vivaldi.  Bildets språk er ikke masse farger plassert mer eller mindre tilfeldig på et lerret. Bildekunst kan være en komposisjon som som kan få den som forstår kunstens språk til å falle ned på kne og gråte, som det å stå foran Michelangelos veggmalerier i Det sixtinske kapell i Vatikanet.

Kunnskap krever et språk. Et språkløst levende menneske finnes etter mitt syn ikke. Jeg har ihvertfall aldri møtt et slikt menneske. Man kommer selvsagt til vanskelig grenser for hva som er et levende menneske når legene forteller at vedkommende som ligger i koma ikke lenger har noen hjerneaktivitet. Men alle levende mennesker jeg har møtt har hatt et språk, enten det har vært et nyfødt spebarn som har livet foran seg eller et gammelt menneske som ligger i en søvnligende tilstand og venter på døden. Det handler bare å finne personens språk og lære seg det. Når det skjer, da opplever man et underverk. Man finner et annet menneske. Man får da mulighet til å forstå hverandre. Man kan sette seg i den andres perspektiv. Dette er helt avgjørdende i hjelpekunsten. Å hjelpe et annet menneske kan for noen være å å tilfredsstille personens fysiske, psykiske og emosjonelle behov. Men hjelpekunsten handler om lytte til den andre, se den andre, gjøre den andre synlig, gi vedkommende en anseelse og tilslutt forstå den andres språk. Det er  først når man har funnet den andre og lært hans/hennes språk at hjelpen kan begynne. Da ser man ikke lenger en uteligger, en narkoman, et offer, en språkløs autist, et dement gammelt menneske. Nei, da ser man et menneske som er større enn deg selv og som kan få deg til å falle ned på kne og gråte. Søren Kirekegaard har skrevet veldig vakkert og innsiktsfullt om dette i Hjelpekunstens hemmelighet:

"At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der.

Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han - men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke. Vil jeg alligevel gjøre min Mere-Forstaaen gjældende, saa er det, fordi jeg er forfængelig eller stolt, saa jeg i Grunden istedetfor at gavne ham egentligen vil beundres af ham. Men al sand Hjælpen begynder med en Ydmygelse; Hjælperen maa først ydmyge sig under Den, han vil hjælpe, og herved forstaae, at det at hjælpe er ikke det at herske, men det at tjene, at det at hjælpe ikke er at være den Herskesygeste men den Taalmodigste, at det at hjælpe er Villighed til indtil videre at finde sig i at have Uret, og i ikke at forstaae hvad den Anden forstaaer."

(Kilde: Søren Kierkegaard, [1855] 1962. Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. København: Gyldendal, s.96-97)