Anerkjennelse - det etiske grunnlaget for alt hjelpearbeid

Axel Honneth er en interresant skikkelse som jeg kan anbefale flere å bli kjent med. Han er professor i filosofi ved Universitetet i Frankfurt og direktør for det verdenskjente Institut für Sozialforschung, Han overtok som direktør etter Jürgen Haberbas. Hans sosialfilosofiske hovedverk kom ut på norsk i 2008 og har fått navnet: Kamp om anerkjennelse: om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk. Oversettelsen fra tysk til norsk er etter min oppfatning tung, men ivaretar også Honneths noe tungvindte måte å uttrykke seg på. Jeg foretrekker selv den engelske oversettelsen fra 1996: The Struggle for Recognition. Cambridge: The Moral Grammar of Social Conflicts. Å lese boken på originale språket er likevel best, som det ofte er med gode bøker, og da heter den Kampf um Anerkennung: Zur moralischen Grammatik sozialer Konflikte. Dersom du synes boken er for krevende å lese, kan jeg anbefale boken som Peter Høilund, og Søren Juul skrev i 2005 og som har navnet Anerkendelse og dømmekraft i socialt arbeid. Her gir Høilund og Juul en utmerket tolkning av hovedverket på forstålig dansk. I tillegg viser de hvordan Honneths noe vanskelige tanker kan anvendes i praktisk sosialt arbeid og i forskning.


Honneth er blitt sterkt kritisert av den amerikanske filosofen Nancy Fraser for å redusere politisk filosofi til en politikk om anerkjennelse. Hennes kritikk skal jeg komme tilbake til i en senere blogg. Det som først og fremt interesserer meg med boken er hans enorme vektlegging på begrepet anerkjennelse og at Høilund og Juul tolker Honneths påstand til at anerkjennelse er det etiske grunnlaget for alt hjelpearbeid. De skriver ikke ett av flere etiske grunnlag, men DET etiske grunnlaget for alt hjelpearbeid. Det er sterkt. Anerkjennelse handler om mer enn det å se personen man forholder seg til. Anerkjennelse handler om å gi personen en anseelse, altså ikke bare se den andre men å gjøre vedkommende synlig. Det innebærer å ta den andre på alvor, å lytte, å forstå, å vise at man ser vedkommende når vedkommende er tilstede, å gjøre vedkommende "eksisterende" i en sosial betydning og å oppføre seg med en erkjennelse om at den andre er tilstede i samme rom som en selv. Det er så altfor ofte at man ser i hjelpeapparatet at det motsatte finner sted. At hjelperen ikke tar den hjelpetrengende på alvor, at man ikke lytter til hva den hjelpetrengende sier, at man verken forstår eller forsøker å forstå den hjelpetrengende, at man forholder seg til den hjelpetrengende som om vedkommende ikke er tilstede i samme rom som en selv, at man gjøre den hjelpetrengende "ikke-eksisterende" i sosial betydning, og oppfører seg om om den hjelpetrengende ikke er tilstede i samme rom som en selv (selv om vedkommene er fysisk tilstede). Alt dette kaller Honneth for krenkelser. Dette er et viktig budskap for hjelpeapparatet å ta inn over seg.
 
Hva er det som hindrer en person som er i kontakt med hjelpeapparatet å bli sett, hørt og forstått? Dette er et viktig spørsmål for institujoner som hjelper andre mennesker å svare på. Føler for eksempel pasienter på legevakten eller klienter på NAV at de blir sett, hørt og forstått?  Hvis man i slike forvaltningssystemer snakker og handler på en måte som oppleves som mangel på respekt av den hjelpetrengende, vil reaksjonen kunne være manglende samarbeidsvilje, indignasjon og sinne. Det sies at mange er redde for å jobbe i legevakt. Dette skal visst spesielt gjelde legene. Norma Scott skriver i en artikkel i tidsskriftet Clinical Journal of Oncology Nursing (2008) at det er på høy tid at man ser nærmere på de institusjonelle rammene som hjelparbeiderne jobber under for å hindre at ansatte utsettes for vold og forat leger og sykepleiere skal kunne føle seg trygge. Det er i aller høyeste grad et rettmessig krav. Men tiltak som vanligvis iverksettes er securitas vakt på venterommet, glassvegg mellom resepsjon og pasient/klient samt kølappsystem. Altså tiltak som øker avstanden mellom hjelper og den hjelpetrengende. Når man ser at slike tiltak fører til manglende samarbeid, indignasjon og sinne hos den hjelpetrengende, tror jeg det kan være på sin plass å vurdere om grunnen til at hjelperen føler seg utrygg på sin arbeidsplass er fordi brukeren føler seg krenket. Dersom anerkjennelse er det etiske grunnlaget for alt hjelpearbeid, burde tiltak på arbeidsplassen innføres gjøre den hjelpetrengende mer synlig, ikke mindre synlig. Det handler som nevnt om ikke bare å se den hjelpetrengende, men å gjøre vedkommende synlig og gi personen anseelse. Hvordan kan hjelpeinstitusjoner, som for eksempel legeveaktene og NAV, gi brukerne av deres tjenester anseelse? Dette er en stor utfordring for alt hjelpearbeid.