Intuisjon

Jeg elsker å gå på sopptur. Det er ikke mange sopper jeg kan, men det er 5-6 stykker jeg klarer å holde fra hverandre. Hver høst bruker jeg mange ettermiddager etter jobb for å finne sopp. Mangfoldige kilo med sopp fryses ned slik at vinterens matretter kan krydres med skogens gull og gi minner om alle høstturene. Når jeg leter etter sopp, går jeg ikke vitenskapelig tilverks. Det ville innebære å samle inn data om området jeg skal vandre i, inndele området i seksjoner og utføre en grundig analyse av hvert felt. Min soppvandring preges av mer tilfeldig turgåing. Jeg kan gå rundt i skogen, jeg ser på trærene og skogbunnen, jeg bruker luktesansen, jeg kjenner med føttene hvordan jordmonnet er, og så plustelig vet jeg at her er det sopp. Da kan jeg se ned og oppdage masse traktkantarell. Jeg kaller dette for en intuisjon for sopp. En magefølelse jeg har som jeg ikke kan begrunne vitenskapelig. Over mange år med sopperfaring, vet jeg kjennetegnene på soppterreng. Jeg tenker ikke over kjennetegnene lenger. De er nærmest blitt en del av mine instinkter.

Foreldre har det ofte slik med sine barn også. En mor kan ha en magefølelse at en sønn eller datter som bor på hybel er syk og ringer for å spørre om alt står bra til. Så viser det seg at barnet er syk. "Hvordan viste du at jeg var syk" spør barnet. "Jeg bare kjente det på kroppen min at noe var galt og måtte ringe" sier moren. Dette har jeg opplevd mange ganger som foreldre. Det er like rart hver gang. Det er en kobling mellom foreldre og barn som blir forkroppsliggjort og kan ikke forklares på annen måte enn at det er en irrasjonell magefølelse.

Intuisjon (fra lat. intueri ’å vurdere’) er en umiddelbar fornemmelse man har i en situasjon. Den preges ikke av en vitenskapelig og analytisk, resonnerende testing av hypoteser. Det er rett og slett en magefølelse av hva som er rett, eller hva som bør gjøres, i en gitt situasjon. Og det er typisk at man ikke kan gi en god grunn for hvorfor det er slik.

Wilhelm Conrad Röntgen

Som forsker har jeg også en intiusjon. Jeg må bruke den med forsiktighet og ikke la den styre meg, ihvertfall ikke hele tiden. Intuisjonen kommer frem når jeg skal lete etter funn i et stort datamateriale. Jeg kjenner på meg at her er det noe spennende, noe viktig. Jeg vet hvor jeg skal lete i materialet, men kan ikke forklare hvorfor. Og så blir plustelig funnet synliggjort. Ureka! Se, jeg fant et funn! Jeg vet ikke hva jeg har funnet ennå, men jeg er sikker på at det er et viktig funn. Mange store vitenskapelige funn er blitt gjort på denne måten. Da den tyske vitenskapsmannen Wilhelm Conrad Röntgen oppdaget røntgenstrålene i 1895, skjønte han ikke hva det var, men han hadde en magefølelse av at det var noe viktig. Han eksperimenterte egentlig med elektrisitet og oppdaget ståler ingen hadde sett før. Siden han ikke viste hva han hadde funnet, kalte han dem for X-stråler. Han fikk til og med Nobelsprisen i fysikk for oppdagelsen selv om han selv følte at det var ufortjent og nekte å holde en Nobeltale under prisutdelingen i Stockholm. Han ville heller ikke ta ut patent for oppdagelsen, fordi han følte han bare hadde oppdaget noe som var der hele tiden og når han hadde oppdaget det kunne kan ikke redegjøre for hva han hadde funnet. Man han har likevel æren for å ha funnet det. Vitenskapsmannen Thomas Edison (han med lyspæra) var mer forretningsmann enn Röngen og tok ut patent på Röntgens oppdagelse og tjente seg rik på det. Edison hadde en intiusjon (magefølelse) for hvor det var penger å tjene og tok ut hele 2332 patenter (hvorav 1093 i USA) på vitenskapelig oppdagelser og oppfinnelser. Det å følge sin intuisjon i forretningslivet har for mange andre ført til konkurs og tragedier. Det sikreste man kan si om intuisjon handler om etterpåklokskap. "Var det ikke det jeg sa?" vil det alltid være noen som sier. Og de kaller det intuisjon.