Thinking for Ourselves in an Age of Ready-Made Answers

Obtaining an answer has become easy. The difficulty lies in knowing whether that answer deserves our trust, and whether we understand it ourselves. This distinction is central to Helen Pearson’s article on critical thinking in the 24 September 2026 issue of Nature. She describes how artificial intelligence (AI) can take over tasks that previously required students to investigate, compare and reason for themselves (Pearson, 2026).

Critical thinking is a form of judgement: the ability and willingness to assess what we have reason to believe and how we ought to act. AI makes this capacity particularly important because readily available answers can tempt us to bypass the inquiry that responsible judgement requires. We must still assess the reasons supporting those answers and the consequences of using them. From the perspective of practical philosophy, this concerns both knowledge and our relationships with other people.

Discerning and Judging

The word “critical” can be traced to the Greek κριτικός (kritikós), meaning capable of judging or discerning. It is related to the verb κρίνειν (krínein): to separate, distinguish, judge and decide (American Heritage Dictionary, n.d.). The history of the word offers a point of entry into the subject: critical thinking involves distinguishing between claims and their justifications, knowledge and assumptions, strong and weak arguments.

In everyday language, “critical” is often associated with finding fault. Yet someone who rejects everything does not necessarily think more carefully than someone who accepts everything. Both may avoid the work of assessing each particular claim. I therefore understand a critical stance as open to both justified doubt and justified trust. Inquiry must allow us to change our minds, including when this means acknowledging that someone else is right.

Practical philosophy sharpens this inquiry by distinguishing between empirical and normative questions. Whether an intervention works must be investigated through experience and relevant evidence. Whether it is just also requires consideration of values, interests and consequences. Even an effective intervention may be unfair or violate someone’s dignity. The transition from “this works” to “we ought to do this” therefore requires ethical justification.

In Aristotle, we encounter the concept of phronesis, commonly translated as practical wisdom. It concerns deliberation about how we ought to act in particular situations, with a view to a good human life (Aristotle, 2009, Book VI). Critical thinking and practical wisdom are distinct concepts, but they can support one another. By examining our reasons, we become better equipped to recognise what is at stake for those affected.

Consider a professional working with someone who repeatedly misses appointments. An immediate explanation might be that the person “lacks motivation”. This formulation appears to be a factual assumption about the cause of the absences. At the same time, it may convey a moral judgement: the person is failing to take responsibility or to do what they ought to do. An assumption about what is happening can thus readily become a judgement about who the person is.

Our judgement is tested when this explanation is examined. Have the appointment arrangements been understood? Is transport difficult? Do the meetings feel unsafe? Has the service made participation unnecessarily demanding? These questions concern factual circumstances, but they may also change how responsibility is understood. Perhaps the service needs to change its practices. Perhaps expectations need to be clarified with the person concerned. Even where motivation is limited, the ethical question of how the person ought to be treated remains.

Knowledge as a Basis for Judgement

Pearson emphasises that critical thinking requires subject knowledge. We may be skilled at assessing arguments in one field and considerably less capable in another. Someone investigating a historical claim needs to understand sources and context. Someone evaluating research needs insight into the field and its methods. A general exhortation to “think for yourself” does not provide this knowledge (Pearson, 2026).

Intellectual independence therefore also involves drawing on the insights of others. No one can verify everything alone. We need experts and institutions whose work can be scrutinised. A considered assessment also involves asking whom we have reason to trust and recognising the limits of our own expertise. “I know too little about this” can be a well-founded conclusion.

Critical thinking can be learned through engagement with concrete questions. A research review by Abrami and colleagues found positive effects from approaches including dialogue, authentic problems and mentoring (Abrami et al., 2015). These findings support combining subject knowledge with opportunities to investigate, discuss and receive feedback on one’s assessments.

From the perspective of practical philosophy, such conversations should allow participants to ask what makes an argument stronger or weaker. We can practise by examining a newspaper article together, discussing a difficult decision or explaining why we have changed our minds. In education, it is similarly reasonable to value the justifications and revisions through which an answer is reached. Learning then becomes more than the production of a conclusion.

Pearson also highlights metacognition: monitoring one’s own understanding and learning. Explaining a point in our own words, without the text in front of us, can reveal the difference between recognition and understanding. The question “What could make me change my mind?” directs inquiry towards our own position. Our preferred explanations must also be open to examination.

Trust in the Face of Disinformation

Misinformation may be passed on in good faith. Disinformation involves deliberate deception. However, we do not always know the intentions of the person communicating it. Before attributing a motive, we need to examine the content, sources and context.

When a claim makes us angry or highly enthusiastic, it may be wise to pause before sharing it. Perhaps it confirms what we already believe, provides a scapegoat or makes a complicated situation reassuringly simple. Emotions indicate that something matters to us, but they do not establish whether an explanation is sound. Critical thinking also involves examining information we would like to be true.

One useful approach is lateral reading. When we encounter an unfamiliar website, we leave it to investigate what other credible sources say about its publisher and its claims. We look for the original evidence and check whether several websites are relying on the same source. McGrew describes educational interventions that help people use such approaches (McGrew, 2024). An appealing presentation provides a weak basis for trust. Locating the original source allows us to examine whether the evidence actually supports the claim.

Pearson also discusses an approach in which people are shown examples of misleading information and the techniques used to produce it. She cites research suggesting that this can improve adolescents’ ability to identify unreliable social media posts (Pearson, 2026, p. 875). From the perspective of practical philosophy, this awareness should be combined with knowledge of the subject: recognising a rhetorical technique does not, by itself, determine whether a claim is true.

The critical assessment of sources also needs a purpose: to make justified trust possible. If all information is declared suspect, it becomes difficult to distinguish well-supported claims from unsubstantiated suggestions. A reasonable practice is to make our degree of trust proportionate to the quality of the justification. Some things we know with considerable confidence, some we know provisionally, and others we do not yet have sufficient grounds to assess.

AI and Our Habits

Can AI make us less inclined to think critically? This is a real possibility, and there is evidence that certain ways of using it can undermine learning. Rapid, well-formulated answers can make it tempting to bypass inquiry. We may also confuse access to an explanation with our own understanding of it.

An experiment in mathematics education illustrates this risk. Students given access to an AI tool with few instructional safeguards performed better while receiving assistance, but worse than the control group when that assistance was withdrawn. A version designed to support students’ own work reduced this risk (Bastani et al., 2025). The study provides evidence about learning under particular conditions. It does not establish how AI affects people’s general willingness to think critically.

Pearson describes a mixed body of research. AI tools are relatively new and varied, studies produce conflicting results, and too few rigorous or long-term investigations have been conducted. She also reports that some studies suggest AI can help people learn when the tools provide feedback or tasks that encourage independent thinking and problem-solving (Pearson, 2026, p. 874). This gives us reason to distinguish between different forms of use. The article does not warrant a general conclusion that AI diminishes people’s capacity to think.

The question for practical philosophy therefore concerns the habits we develop. If we repeatedly allow AI to formulate both the problem and the conclusion, we may have fewer opportunities to exercise our own judgement. If we use it to examine a provisional assessment, the conversation may give us further questions to explore.

A simple practice is to begin with a brief assessment of our own. Write down what you believe, why you believe it and where you are uncertain. This gives you something against which to evaluate the AI’s response. Then ask for a strong objection, an alternative explanation or help in identifying the assumptions underlying the argument. A question such as “What am I overlooking?” can open up the inquiry.

The next step is to verify what can be verified. Do the sources exist? Do they actually say what the AI claims? Does the conclusion follow from the evidence? AI can suggest useful questions for checking an argument, but its answers must themselves be examined. Repetition of a claim within the same conversation provides no independent confirmation.

Finally, offer an explanation in your own words, without copying the AI’s response. What do you now believe, and what, if anything, caused you to change your mind? Distinguish between what is now better supported and what remains unresolved. In this way, using AI can become an opportunity to exercise responsible judgement.

Making Room for Reflection

Critical thinking requires an environment in which people feel able to exercise it. Calling for independence achieves little if questions are met with irritation or changing one’s mind is regarded as a defeat. A teacher, leader or conversation partner can demonstrate that a reasoned objection is valuable, including when it challenges their own assessment.

Judgement should not be confused with quick and confident speech. Some people think best through writing; others need time before responding. A good learning environment offers several ways to participate. Encouraging critical thinking involves making room for pauses, provisional formulations and questions that have yet to take shape.

AI can remove much of the waiting time between a question and an answer. Yet if we also allow it to remove the work of formulating the problem, weighing reasons and engaging with objections, we risk losing precisely the opportunities through which judgement develops. Making room for reflection is therefore a deliberate choice about which parts of the work we will undertake ourselves.

We began with the distinction between obtaining an answer and knowing whether it deserves our trust. Critical thinking enables us to examine this distinction more carefully. When an answer is used to assess another person, share information or choose a course of action, we must also ask what values and consequences it entails. AI can assist us in this inquiry. We exercise judgement by working through the reasons ourselves.

References

Abrami, P. C., Bernard, R. M., Borokhovski, E., Waddington, D. I., Wade, C. A., & Persson, T. (2015). Strategies for teaching students to think critically: A meta-analysis. Review of Educational Research, 85(2), 275–314. https://doi.org/10.3102/0034654314551063

American Heritage Dictionary. (n.d.). Critic. In The American Heritage dictionary of the English language. https://ahdictionary.com/word/search.html?q=critic

Aristotle. (2009). The Nicomachean ethics (D. Ross, Trans.; L. Brown, Ed.). Oxford University Press.

Bastani, H., Bastani, O., Sungu, A., Ge, H., Kabakcı, Ö., & Mariman, R. (2025). Generative AI without guardrails can harm learning: Evidence from high school mathematics. Proceedings of the National Academy of Sciences, 122(26), Article e2422633122. https://doi.org/10.1073/pnas.2422633122

McGrew, S. (2024). Teaching lateral reading: Interventions to help people read like fact checkers. Current Opinion in Psychology, 55, Article 101737. https://doi.org/10.1016/j.copsyc.2023.101737

Pearson, H. (2026). How to stay smart in the age of AI: The science of critical thinking. Nature, 657(8133), 873–875. https://doi.org/10.1038/d41586-026-02930-6

We exercise judgement by working through the reasons ourselves.

This essay was written in a conversation with ChatGPT

 

Å tenke selv i en tid med ferdige svar

Det er blitt lett å få et svar. Det vanskelige er å vite om svaret fortjener vår tillit, og om vi selv forstår det. Denne forskjellen står sentralt i Helen Pearsons artikkel om kritisk tenkning i Nature, i utgaven datert 24. september 2026. Hun beskriver hvordan kunstig intelligens (KI) kan overta oppgaver som tidligere krevde at studenter undersøkte, sammenlignet og resonnerte selv (Pearson, 2026).

Kritisk tenkning er en form for dømmekraft: evnen og viljen til å vurdere hva vi har grunn til å tro, og hvordan vi bør handle. KI gjør denne ferdigheten særlig viktig fordi lett tilgjengelige svar kan friste oss til å hoppe over undersøkelsen som en ansvarlig vurdering krever. Vi må fortsatt ta stilling til begrunnelsene og konsekvensene av å bruke svarene. Fra et praktisk filosofisk perspektiv gjelder dette både kunnskap og vårt forhold til andre mennesker.

Å skjelne og å vurdere

Ordet «kritisk» går tilbake til det greske κριτικός (kritikós), som betyr å være i stand til å bedømme eller skjelne. Det er knyttet til verbet κρίνειν (krínein): å skille, skjelne, bedømme og avgjøre (American Heritage Dictionary, u.å.). Ordets historie gir en inngang til temaet: Kritisk tenkning innebærer å skille mellom påstander og begrunnelser, kunnskap og antakelser, gode og svake argumenter.

I dagligtalen forbindes «kritisk» gjerne med å finne feil. Men en som avviser alt, tenker ikke nødvendigvis grundigere enn en som godtar alt. Begge kan slippe unna arbeidet med å vurdere den enkelte påstanden. Jeg vil derfor forstå den kritiske holdningen som åpen for både begrunnet tvil og begrunnet tillit. Undersøkelsen må kunne føre til at vi endrer mening, også når det betyr å gi noen andre rett.

Praktisk filosofi skjerper denne undersøkelsen ved å skille mellom empiriske og normative spørsmål. Om et tiltak virker, må undersøkes gjennom erfaring og relevant dokumentasjon. Om tiltaket er rettferdig, krever også vurderinger av verdier, interesser og konsekvenser. Selv et effektivt tiltak kan være urimelig eller krenkende. Overgangen fra «dette virker» til «dette bør vi gjøre» trenger derfor en etisk begrunnelse.

Hos Aristoteles møter vi begrepet fronesis, gjerne oversatt som praktisk klokskap. Det handler om å overveie hvordan vi bør handle i konkrete situasjoner, med blikk for det gode menneskelivet (Aristotle, 2009, bok VI). Kritisk tenkning og praktisk klokskap er forskjellige begreper, men de kan støtte hverandre. Når vi undersøker våre grunner, blir vi bedre rustet til å se hva som står på spill for menneskene som berøres.

Tenk på en fagperson som møter et menneske som gjentatte ganger ikke kommer til avtalene sine. En rask forklaring kan være at personen «mangler motivasjon». Formuleringen fremstår som en faktisk antakelse om årsaken til fraværet. Samtidig kan den bære en moralsk vurdering: Personen tar ikke ansvar eller gjør ikke det vedkommende burde. En antakelse om hva som skjer, blir dermed lett en dom over hvem personen er.

Vårt skjønn settes på prøve når denne forklaringen undersøkes. Er avtalene forstått? Er transporten vanskelig? Oppleves møtene som utrygge? Har tjenesten gjort deltakelse unødvendig krevende? Spørsmålene gjelder faktiske forhold, men kan også endre vurderingen av ansvar. Kanskje må tjenesten forandre sin praksis. Kanskje må forventningene avklares sammen med personen. Selv når motivasjonen er svak, gjenstår det etiske spørsmålet om hvordan personen bør møtes.

Kunnskap som grunnlag for skjønn

Pearson understreker at kritisk tenkning trenger fagkunnskap. Vi kan være gode til å vurdere argumenter på ett område og langt svakere på et annet. Den som undersøker en historisk påstand, trenger forståelse av kilder og sammenheng. Den som vurderer forskning, trenger innsikt i fagfeltet og metodene. En generell oppfordring om å «tenke selv» gir oss ikke denne kunnskapen (Pearson, 2026).

Selvstendighet innebærer derfor også å kunne bruke andres innsikt. Ingen kan etterprøve alt på egen hånd. Vi trenger eksperter og institusjoner som arbeider på etterprøvbare måter. En gjennomtenkt vurdering omfatter også hvem vi har grunn til å stole på, og hvor vår egen kompetanse slutter. «Dette vet jeg for lite om» kan være en velbegrunnet konklusjon.

Kritisk tenkning kan læres gjennom arbeid med konkrete spørsmål. En forskningsoversikt av Abrami og kolleger fant positive virkninger av blant annet dialog, virkelighetsnære problemer og veiledning (Abrami et al., 2015). Funnene gir støtte til å kombinere fagkunnskap med anledninger til å undersøke, diskutere og få tilbakemelding på egne vurderinger.

Et praktisk filosofisk poeng er at en slik samtale bør gi plass til å spørre hva som gjør et argument sterkere eller svakere. Vi kan øve ved å undersøke en avisartikkel sammen, diskutere en vanskelig avgjørelse eller forklare hvorfor vi har endret mening. I undervisning er det tilsvarende rimelig å verdsette begrunnelsene og revisjonene som fører frem til et svar. Da blir læring mer enn å levere en konklusjon.

Pearson fremhever også metakognisjon: å følge med på sin egen forståelse og læring. Å forklare et poeng med egne ord, uten teksten foran seg, kan avsløre forskjellen mellom gjenkjennelse og forståelse. Spørsmålet «Hva kunne få meg til å endre mening?» retter undersøkelsen mot vår egen holdning. Også våre foretrukne forklaringer må kunne prøves.

Tillit i møte med desinformasjon

Feilinformasjon kan videreformidles i god tro. Desinformasjon innebærer bevisst villedning. Vi kjenner imidlertid ikke alltid avsenderens hensikt. Før vi tillegger noen et motiv, må vi undersøke innholdet, kildene og sammenhengen.

Når en påstand gjør oss sinte eller svært begeistret, kan det være klokt å vente litt før vi deler den. Kanskje bekrefter den det vi allerede mener, gir oss en syndebukk eller gjør en komplisert situasjon behagelig enkel. Følelser viser at noe betyr mye for oss, men avgjør ikke om forklaringen er holdbar. Kritisk tenkning innebærer også å undersøke informasjon vi gjerne skulle ønske var sann.

En nyttig arbeidsmåte er lateral lesing. Når vi møter en ukjent nettside, går vi ut av siden og undersøker hva andre troverdige kilder sier om avsenderen og påstanden. Vi leter etter den opprinnelige dokumentasjonen og sjekker om flere nettsteder bygger på samme kilde. McGrew beskriver undervisning som hjelper mennesker å bruke slike fremgangsmåter (McGrew, 2024). En tiltalende presentasjon er et svakt grunnlag for tillit. Når vi finner originalkilden, kan vi undersøke om dokumentasjonen faktisk støtter påstanden.

Pearson omtaler også en tilnærming der mennesker får se eksempler på villedende informasjon og teknikkene som brukes. Hun viser til forskning som tyder på at dette kan gjøre ungdom bedre i stand til å oppdage upålitelige innlegg i sosiale medier (Pearson, 2026, s. 875). I et praktisk filosofisk perspektiv bør slik oppmerksomhet kombineres med sakskunnskap: Å gjenkjenne et retorisk grep avgjør ikke alene om en påstand er sann.

Kildekritikken trenger dessuten et mål: å gjøre begrunnet tillit mulig. Hvis all informasjon erklæres mistenkelig, blir det vanskelig å skille godt dokumenterte påstander fra løse antydninger. En rimelig praksis er å la tilliten følge kvaliteten på begrunnelsen. Noe vet vi godt, noe vet vi foreløpig, og noe har vi ennå ikke grunnlag for å ta stilling til.

KI og vanene våre

Kan KI gjøre oss mindre opptatt av å tenke kritisk? Det er en reell mulighet, og det finnes holdepunkter for at enkelte bruksmåter kan svekke læringen. Raske, velformulerte svar kan gjøre det fristende å hoppe over undersøkelsen. Vi kan også forveksle tilgangen til en forklaring med vår egen forståelse av den.

Et forsøk i matematikkundervisning illustrerer denne risikoen. Elever som fikk en KI med få pedagogiske begrensninger, presterte bedre mens de hadde hjelp, men svakere enn kontrollgruppen da hjelpen ble tatt bort. En versjon som var utformet for å støtte elevenes eget arbeid, reduserte denne risikoen (Bastani et al., 2025). Studien viser noe om læring under bestemte betingelser. Den avgjør ikke hvordan KI påvirker menneskers generelle vilje til kritisk tenkning.

Pearson beskriver et sammensatt forskningsbilde. KI-verktøyene er forholdsvis nye og varierte, studiene gir sprikende resultater, og det er gjort for få grundige studier og langtidsundersøkelser. Hun skriver også at enkelte studier tyder på at KI kan hjelpe mennesker å lære når verktøyene gir tilbakemeldinger eller oppgaver som oppmuntrer til egen tenkning og problemløsning (Pearson, 2026, s. 874). Dette gir grunn til å skille mellom ulike bruksmåter. Artikkelen gir ikke grunnlag for en generell konklusjon om at KI svekker menneskers tenkeevne.

Det praktisk filosofiske spørsmålet gjelder derfor hvilke vaner vi utvikler. Hvis vi stadig lar KI formulere både problemet og konklusjonen, kan vi få færre anledninger til å øve vår egen dømmekraft. Bruker vi den til å undersøke en foreløpig vurdering, kan samtalen gi oss flere spørsmål å arbeide med.

En enkel praksis er å begynne med en kort egen vurdering. Skriv hva du tror, hvorfor du tror det, og hvor du er usikker. Da har du noe å holde KI-svaret opp mot. Be deretter om en sterk innvending, en alternativ forklaring eller hjelp til å avdekke forutsetningene i argumentet. Et spørsmål som «Hva overser jeg?» kan åpne undersøkelsen.

Neste steg er å kontrollere det som kan kontrolleres. Finnes kildene? Sier de faktisk det KI hevder? Følger konklusjonen av dokumentasjonen? KI kan foreslå gode kontrollspørsmål, men svarene dens må selv undersøkes. Gjentakelse av en påstand i samme samtale gir ingen uavhengig bekreftelse.

Avslutt gjerne med en egen forklaring, uten å kopiere KI-svaret. Hva mener du nå, og hva fikk deg eventuelt til å endre mening? Skill mellom det du har fått bedre grunnlag for, og det som fortsatt er åpent. Slik kan bruken av KI bli en anledning til å øve ansvarlig skjønn.

Rom for ettertanke

Kritisk tenkning trenger et miljø der mennesker tør å bruke den. Det hjelper lite å etterlyse selvstendighet hvis spørsmål møtes med irritasjon, eller hvis det å endre mening oppfattes som et nederlag. En lærer, leder eller samtalepartner kan vise at en saklig innvending er verdifull, også når den retter seg mot ens egen vurdering.

Dømmekraft må heller ikke forveksles med rask og selvsikker tale. Noen tenker best gjennom skrift; andre trenger tid før de svarer. Et godt læringsmiljø gir flere måter å delta på. Å oppmuntre til kritisk tenkning innebærer å gi plass til pauser, foreløpige formuleringer og spørsmål som ennå ikke har funnet sin form.

KI kan fjerne mye av ventetiden mellom et spørsmål og et svar. Men hvis vi også lar den fjerne arbeidet med å formulere problemet, veie grunner og møte innvendinger, risikerer vi å miste nettopp de anledningene som utvikler vårt skjønn. Å gi rom for ettertanke er derfor et aktivt valg om hvilke deler av arbeidet vi selv vil ta del i.

Vi begynte med forskjellen mellom å få et svar og å vite om det fortjener tillit. Kritisk tenkning gjør oss bedre i stand til å undersøke denne forskjellen. Når et svar skal brukes til å vurdere et menneske, dele informasjon eller velge en handling, må vi også spørre hvilke verdier og konsekvenser det fører med seg. KI kan hjelpe oss i undersøkelsen. Dømmekraften øver vi ved å arbeide med grunnene selv.

Referanser

Abrami, P. C., Bernard, R. M., Borokhovski, E., Waddington, D. I., Wade, C. A., & Persson, T. (2015). Strategies for teaching students to think critically: A meta-analysis. Review of Educational Research, 85(2), 275–314. https://doi.org/10.3102/0034654314551063

American Heritage Dictionary. (u.å.). Critic. I The American Heritage dictionary of the English language. https://ahdictionary.com/word/search.html?q=critic

Aristotle. (2009). The Nicomachean ethics (D. Ross, Trans.; L. Brown, Ed.). Oxford University Press.

Bastani, H., Bastani, O., Sungu, A., Ge, H., Kabakcı, Ö., & Mariman, R. (2025). Generative AI without guardrails can harm learning: Evidence from high school mathematics. Proceedings of the National Academy of Sciences, 122(26), Article e2422633122. https://doi.org/10.1073/pnas.2422633122

McGrew, S. (2024). Teaching lateral reading: Interventions to help people read like fact checkers. Current Opinion in Psychology, 55, Article 101737. https://doi.org/10.1016/j.copsyc.2023.101737

Pearson, H. (2026). How to stay smart in the age of AI: The science of critical thinking. Nature, 657(8133), 873–875. https://doi.org/10.1038/d41586-026-02930-6

Dømmekraften øver vi ved å arbeide med grunnene selv.

Essayet er skrevet i en samtale med ChatGPT

 

Living with Unease – An Essay on Neuroticism

The message has been sent. We put the phone down, only to pick it up again a moment later. No reply. We read our own words once more. Was the last sentence too sharp? Should we have said something else? Gradually, the silence begins to feel like an answer, even though we do not yet know what it means.

It is easy to recognise ourselves in a situation like this. The differences lie in how often the unease arises, how strongly it takes hold, and how much space it occupies in everyday life. In psychology, neuroticism refers to the tendency to experience unpleasant emotions such as worry, anxiety, irritation, shame and low mood. It is one of the five broad traits in the Five-Factor Model, which describes personality along five broad dimensions. We all fall somewhere on this scale. The question is how much of the trait we have.

The word itself can make us wary. It brings “neurosis” to mind and can make a description of our emotional lives sound like an illness. Neuroticism is a personality trait, not a diagnosis. A high level is associated with greater vulnerability to mental health conditions, but it does not tell us how any particular person’s life will unfold. The trait also has different facets. As Kennair (2022) points out, some facets may be high while others are low. This allows for different patterns of emotional experience.

Understanding this variation can help us respond more thoughtfully to ourselves and others. Someone who takes a remark to heart may need more time before it loses its hold. Someone who appears calm may experience the same situation quite differently. Such differences give us reason to be curious and to listen before drawing conclusions.

When we describe neuroticism as ordinary, we must also make room for the pain that unease can bring. A night spent turning things over in our minds is no less exhausting because others know the same experience. “This is human” should open a conversation, not close it. Normalising an experience is valuable when it makes it feel safer to speak and easier to ask for help.

Practical philosophy has something to offer here. In his Handbook, the Stoic philosopher Epictetus distinguishes between what happens and the judgements we make about it. In chapter 5, he places particular emphasis on how our judgements give rise to distress. We can use this distinction as an exercise: to examine what we actually know and what we have added ourselves (Epictetus, n.d., chap. 5).

The unanswered message offers a simple example. “I feel rejected” describes an experience. “I have been rejected” makes a claim about the other person. The feeling is real, while the explanation remains uncertain. Perhaps the person is busy. Perhaps the message calls for some thought. Perhaps there is something between us that needs to be clarified. When we keep several explanations open, we have more options. We can wait, ask, or raise the matter when we meet.

This exercise also requires us to take the circumstances of our lives seriously. Insecurity at work, financial difficulties and persistent criticism may call for action. Personality can tell us something about how we respond; it does not explain the whole situation. Sometimes our thoughts need closer examination. At other times, we need support to change what is happening around us.

The same distinction between an event and our judgement of it can be useful when self-criticism arises. We say something unfortunate and begin to think that we are foolish or difficult. A single remark becomes a judgement of the whole person. We can then bring our thoughts back to the particulars: What did we say? How was it received? Is there something we should put right? A question about an action gives us something we can do. A judgement of our worth often leaves us with little more than shame.

Meeting our unease in this way does not relieve us of responsibility. We can feel irritated and still choose our words with care. We can dread a conversation and still have it. Courage can begin while the unease is still there. Someone who has spent the whole morning gathering themselves before a meeting may have shown considerable courage simply by arriving. It is easy to overlook such effort when we see only what happens on the outside.

Vulnerability does not need to be made beautiful to deserve respect. Worry does not automatically bring deeper insight or greater care for others. There is no obligation to turn suffering into a gift. Yet our experience of uncertainty can give us something to reflect on. It can remind us to ask before we judge, and of how little we know about other people’s inner lives.

Neuroticism describes a tendency, not a whole person. We can be uneasy and dependable, easily hurt and generous, worried and capable of taking action. Our feelings are part of life, alongside what we value and what we choose to do. This leaves room to practise, to seek support, and to participate without first having to become someone different.

The phone is still on the table. The message remains unanswered. We know no more than we did a moment ago, and perhaps we still feel a small pang of unease. Even so, we can leave the phone where it is, make some coffee, and return to what we were doing. The reply can come when it comes.

References

Epictetus. (n.d.). The Enchiridion (E. Carter, Trans.). The Internet Classics Archive. https://classics.mit.edu/Epictetus/epicench.html

Kennair, L. E. O. (2022, August 31). Nevrotisisme [Neuroticism]. In Store norske leksikon. https://snl.no/nevrotisisme

Neuroticism describes a tendency, not a whole person.

This essay was written in a conversation with ChatGPT

 

Å leve med uro – et essay om nevrotisisme

Meldingen er sendt. Vi legger telefonen fra oss, men tar den snart opp igjen. Ingen svar. Vi leser våre egne ord på nytt. Var den siste setningen for skarp? Burde vi ha skrevet noe annet? Etter hvert begynner stillheten å ligne et svar, selv om vi ennå ikke vet hva den betyr.

Det er lett å kjenne seg igjen i en slik situasjon. Forskjellen ligger i hvor ofte uroen kommer, hvor sterkt den griper tak, og hvor mye plass den får i hverdagen. Psykologien bruker begrepet nevrotisisme om tilbøyeligheten til å oppleve ubehagelige følelser som bekymring, engstelse, irritasjon, skam og nedstemthet. Det er ett av de fem overordnede trekkene i femfaktormodellen, en modell som beskriver personlighet langs fem brede dimensjoner. Vi befinner oss alle et sted på denne skalaen. Spørsmålet er hvor mye av trekket vi har.

Ordet har en klang som lett kan gjøre oss skeptiske. Det minner om «nevrose» og kan få en beskrivelse av følelseslivet til å høres ut som en sykdom. Nevrotisisme er et personlighetstrekk, ikke en diagnose. Høy grad er forbundet med større sårbarhet for psykiske lidelser, men forteller ikke hvordan et bestemt menneskes liv vil bli. Trekket rommer dessuten forskjellige sider. Som Kennair (2022) påpeker, kan noen sider av trekket være høye og andre lave. Det gir ulike mønstre i følelseslivet. 

Å forstå denne variasjonen kan gjøre det lettere å møte både oss selv og andre. Den som tar en bemerkning tungt, trenger kanskje mer tid før den slipper taket. Den som virker rolig, kan ha en helt annen opplevelse av den samme situasjonen. Slike forskjeller gir grunn til nysgjerrighet og til å lytte før vi trekker slutninger.

Når vi beskriver nevrotisisme som vanlig, må det også være plass til at uroen kan gjøre vondt. En natt med grubling blir ikke mindre slitsom fordi mange kjenner erfaringen. «Dette er menneskelig» bør åpne en samtale, ikke lukke den. Normalisering får verdi når den gjør det tryggere å fortelle og lettere å be om hjelp.

Her har praktisk filosofi noe å bidra med. Den stoiske filosofen Epiktet skiller i Håndboken mellom det som skjer og vurderingene vi gjør av det. I kapittel 5 legger han avgjørende vekt på hvordan våre vurderinger skaper uro. Vi kan bruke dette skillet som en øvelse: å undersøke hva vi faktisk vet, og hva vi selv har lagt til (Epiktet, u.å., kap. 5). 

Den ubesvarte meldingen gir et enkelt eksempel. «Jeg kjenner meg avvist» beskriver en opplevelse. «Jeg er blitt avvist» hevder noe om den andre. Følelsen er virkelig, mens forklaringen fortsatt er usikker. Kanskje er vedkommende opptatt. Kanskje krever meldingen litt ettertanke. Kanskje er det noe mellom oss som bør avklares. Når vi holder flere forklaringer åpne, får vi mer å velge mellom. Vi kan vente, spørre eller ta opp saken når vi møtes.

Øvelsen forutsetter samtidig at vi tar livsvilkårene på alvor. Utrygghet på arbeidsplassen, økonomiske vansker og stadig kritikk er forhold som kan kreve handling. Personlighet kan si noe om hvordan vi reagerer; den forklarer ikke hele situasjonen. Noen ganger er det tankene våre som trenger nærmere undersøkelse. Andre ganger trenger vi støtte til å forandre det som skjer rundt oss.

Det samme skillet mellom hendelse og vurdering kan være nyttig når selvkritikken melder seg. Vi sier noe uheldig og begynner å tenke at vi er dumme eller vanskelige. En bemerkning blir til en dom over hele personen. Da kan vi føre tanken tilbake til det konkrete: Hva sa vi? Hvordan ble det mottatt? Er det noe vi bør rette opp? Et spørsmål om en handling gir oss mulighet til å gjøre noe. En dom over vår verdi etterlater oss gjerne bare med skam.

Å møte uroen på denne måten fritar oss ikke for ansvar. Vi kan kjenne irritasjon og likevel velge ordene med omtanke. Vi kan grue oss til en samtale og likevel ta den. Mot kan begynne mens uroen fortsatt er der. Den som har brukt hele morgenen på å samle seg før et møte, kan ha vist betydelig mot bare ved å komme. Det er lett å overse slik innsats når vi bare ser det som skjer utenpå.

Sårbarheten trenger heller ingen forskjønnelse for å fortjene respekt. Bekymring gir ikke automatisk dypere innsikt eller større omsorg. Det finnes ingen plikt til å gjøre lidelse til en gave. Men erfaringen av egen usikkerhet kan gi oss noe å tenke med. Den kan minne oss om å spørre før vi dømmer, og om hvor lite vi kjenner til av andres indre liv.

Nevrotisisme beskriver en tilbøyelighet, ikke et helt menneske. Vi kan være urolige og pålitelige, lett såret og generøse, bekymrede og handlekraftige. Følelsene våre inngår i livet sammen med det vi verdsetter og det vi velger å gjøre. Det gir rom for å øve, for å søke støtte og for å delta uten først å måtte bli annerledes.

Telefonen ligger fortsatt på bordet. Meldingen er fremdeles ubesvart. Vi vet ikke mer enn i sted, og kjenner kanskje ennå et lite stikk av uro. Likevel kan vi la telefonen ligge, sette på kaffen og vende tilbake til det vi holdt på med. Svaret får komme når det kommer.

Referanser

Epiktet. (u.å.). The Enchiridion (E. Carter, overs.). The Internet Classics Archive. https://classics.mit.edu/Epictetus/epicench.html

Kennair, L. E. O. (2022, 31. august). Nevrotisisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/nevrotisisme

Nevrotisisme beskriver en tilbøyelighet, ikke et helt menneske.

Essayet er skrevet i en samtale med ChatGPT.

 

Empathy in Autism and the Art of Asking

I have always felt empathetic, at times almost overly empathetic. By this, I mean how deeply I am affected, not that I necessarily understand more than other people do. I can feel other people’s pain in my own body. Their emotions evoke strong reactions in me, while understanding what they feel and need can be difficult. In practice, I have learned to ask directly. I would argue that uncertainty about what another person needs can be part of caring when it prompts me to listen and explore.

When Strong Feelings Meet Difficulties in Interpretation

I am on the autism spectrum. In the article by Wood and colleagues (2026), I find a possible explanation for the combination of strong emotional reactions and difficulty interpreting emotions. Their model, the Emotion Regulation and Recognition Account, or ERRA, proposes that emotional overwhelm can shift attention away from the person evoking the reaction. As a result, cues needed to understand that person may be missed.

The researchers studied 103 autistic and 40 non-autistic children aged six to thirteen. The children watched five videos depicting different emotional expressions. On average, autistic children reported stronger emotional reactions than the comparison group, while recognising the emotions less accurately.

One specific finding concerned variation across videos within the same child: In videos where a child looked away more than their own average across the videos, emotion recognition was less accurate. This association was stronger in the autistic group. Similarly, physiological reactivity above a child’s own average was associated with more gaze aversion in both groups. Reactivity was measured through changes in electrical skin responses compared with periods showing neutral videos.

However, the study provides preliminary support for an explanation, rather than proof of the proposed causal sequence. The children were verbally fluent, the autistic group had an eligibility requirement of an IQ above 85, and missing measurements reduced the sample in several analyses. The researchers also measured what the children said they would want to do, rather than actual comforting or helping behaviour. The main article reports no measurement of alexithymia, which may be relevant to emotion interpretation. The model therefore cannot simply be used to explain how autistic people generally react and behave.

Difficulties interpreting emotions may have several explanations. Alexithymia refers to difficulty identifying and describing one’s own emotions and is also associated with difficulty recognising emotions in others. In two experiments, Cook and colleagues (2013) found that alexithymia, rather than the degree of autism, was associated with less precise interpretation of emotional facial expressions. Alexithymia and autism are distinct concepts; not all autistic people have alexithymia (Bird & Cook, 2013). This adds relevant nuance to what may underlie difficulties in interpretation, but I cannot tell from the research whether it applies to me.

Recognising myself in the ERRA model nevertheless matters to me. It gives me language for an experience that can otherwise be difficult to explain: I can be deeply affected without knowing how to respond to someone’s pain. This essay takes my own experience as its starting point; it does not describe how all autistic people experience empathy.

Feeling Does Not Always Mean Understanding

I can imagine a situation in which a friend is sitting in front of me, upset. My body reacts strongly, but I do not know what my friend needs. I ask: “Would you like me just to stay here, or is there something I can help with?” If they want to talk, I can ask more about what is hurting them. Understanding can then develop without requiring the person to explain everything at once.

Researchers often distinguish between affective empathy, sharing or feeling with another person’s emotions, and cognitive empathy, understanding their emotional state and perspective. These concepts make it easier to see that emotional closeness and accurate understanding do not always go together. Wood and colleagues (2026) also examined emotional synchrony: whether the child’s reaction was similar or complementary to the emotion depicted in the video, such as concern for a child who was crying. The intensity of the child’s reaction and how that reaction related to the other person’s emotion were therefore separate measures.

Here lies a philosophical challenge concerning empathy. Feeling pain does not mean that I know your pain as you know it. My reaction is real, but it does not give me certain knowledge of your experience. Strong emotional involvement can create confidence that I have understood when I have insufficient grounds for that confidence. Caring therefore also requires a willingness to be corrected.

Understanding Must Work Both Ways

Interaction between people also plays a role. Damian Milton (2012) describes the double empathy problem: Misunderstandings between autistic and non-autistic people can occur in both directions. This perspective shifts attention from a deficit within one individual to difficulties in mutual understanding within an interaction.

When others interpret my questions as a lack of motivation, this may be just such a mutual misunderstanding. I struggle to understand their needs; they struggle to understand why I am asking. I can make my intention clear: “I would like to help, but I need you to tell me what would be helpful for you.” They can meet me halfway by expressing their needs directly, rather than waiting for me to read them from their face or the situation.

Asking as an Act of Care

Asking also has ethical significance. The person in pain gains a say in the help they receive. I give their account more weight than my initial interpretation. But questions must be asked thoughtfully. Someone in considerable pain may not have the energy to explain much. I can then offer simple options or begin by being present. Responsibility for understanding must be shared, without placing the entire burden on the person who is struggling.

This makes it necessary to consider how we judge care. A quick, intuitive response may help, but it may also miss the mark. A question may appear hesitant while opening the way to more appropriate help. We should consider both the desire to help and what the help actually means to the person receiving it.

I do not need to be certain that I understand in order to show that I care. Uncertainty can serve a practical and ethical purpose: It keeps my understanding open to the person I want to connect with.

When I ask how I can help, I am trying to give the strong feeling a direction that the other person can benefit from.

References

Bird, G., & Cook, R. (2013). Mixed emotions: The contribution of alexithymia to the emotional symptoms of autism. Translational Psychiatry, 3(7), Article e285. https://doi.org/10.1038/tp.2013.61

Cook, R., Brewer, R., Shah, P., & Bird, G. (2013). Alexithymia, not autism, predicts poor recognition of emotional facial expressions. Psychological Science, 24(5), 723–732. https://doi.org/10.1177/0956797612463582

Milton, D. E. M. (2012). On the ontological status of autism: The ‘double empathy problem’. Disability & Society, 27(6), 883–887. https://doi.org/10.1080/09687599.2012.710008

Wood, J. J., Orm, S., Wood, K. S., Straus, J., Wolpe, S., Morrissey, A., Cornejo Guevara, M., & Crowell, S. E. (2026). The emotion regulation and recognition account of empathy-related processes in autism: A multimodal, multilevel case–control study. Journal of Child Psychology and Psychiatry. Advance online publication. https://doi.org/10.1111/jcpp.70249

When I ask how I can help, I

 am trying to give the strong feeling a direction 

that the other person can benefit from.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Empati ved autisme og kunsten å spørre

Jeg har alltid følt meg empatisk, til tider nesten overempatisk. Med det mener jeg hvor sterkt jeg blir berørt, ikke at jeg nødvendigvis forstår mer enn andre. Andres smerte kan kjennes i min egen kropp. Følelsene deres utløser sterke reaksjoner i meg, samtidig som det kan være vanskelig å forstå hva de føler og trenger. I praksis har jeg lært meg å spørre konkret. Jeg vil hevde at usikkerheten om hva et annet menneske trenger, kan være en del av omsorgen når den får meg til å lytte og undersøke.

Når sterke følelser møter tolkningsvansker

Jeg er selv på autismespekteret. I artikkelen til Wood og kolleger (2026) finner jeg en mulig forklaring på kombinasjonen av sterke følelsesreaksjoner og vansker med følelsestolkning. Modellen deres, Emotion Regulation and Recognition Account, eller ERRA, foreslår at følelsesmessig overveldelse kan få oppmerksomheten til å flytte seg bort fra personen som vekker reaksjonen. Dermed kan signaler som trengs for å forstå vedkommende, gå tapt.

Forskerne undersøkte 103 autistiske og 40 ikke-autistiske barn mellom seks og tretten år. Barna så fem videoer med ulike følelsesuttrykk. Autistiske barn rapporterte i gjennomsnitt sterkere følelsesreaksjoner enn sammenligningsgruppen, samtidig som følelsesgjenkjenningen var mindre presis.

Et konkret funn gjaldt variasjonen mellom videoene hos samme barn: I videoer der barnet så mer bort enn sitt eget gjennomsnitt på tvers av videoene, var følelsesgjenkjenningen mindre presis. Sammenhengen var sterkere i autismegruppen. Tilsvarende hang sterkere fysiologisk reaktivitet enn barnets eget gjennomsnitt sammen med mer bortvendt blikk i begge grupper. Reaktiviteten ble målt gjennom endringer i hudens elektriske responser sammenlignet med perioder med nøytrale videoer.

Studien gir likevel foreløpig støtte til en forklaring, ikke bevis for årsakskjeden. Barna var verbalt flytende, autismegruppen hadde et opptakskrav om IQ over 85, og manglende målinger reduserte utvalget i flere analyser. Forskerne målte dessuten hva barna sa at de ville ønske å gjøre, ikke faktisk trøste- eller hjelpeatferd. Hovedartikkelen rapporterer heller ingen måling av aleksitymi, som kan være relevant for følelsestolkning. Modellen kan derfor ikke uten videre brukes som en forklaring på hvordan autistiske personer generelt reagerer og handler.

Vansker med følelsestolkning kan ha flere forklaringer. Aleksitymi betegner vansker med å identifisere og beskrive egne følelser, og er også knyttet til vansker med å gjenkjenne følelser hos andre. I to eksperimenter fant Cook og kolleger (2013) at aleksitymi, snarere enn graden av autisme, hang sammen med mindre presis tolkning av følelsesuttrykk i ansikter. Aleksitymi og autisme er forskjellige begreper; ikke alle autistiske personer har aleksitymi (Bird & Cook, 2013). Dette er en relevant nyansering av hva som kan ligge bak tolkningsvansker, men jeg kan ikke ut fra forskningen si om den gjelder meg.

Å kjenne meg igjen i ERRA-modellen har likevel verdi for meg. Den gir språk til en erfaring som ellers kan være vanskelig å forklare: Jeg kan være dypt berørt uten å vite hvordan jeg skal møte smerten. Essayet tar utgangspunkt i min erfaring; det beskriver ikke hvordan alle autistiske personer opplever empati.

Å føle er ikke alltid å forstå

Jeg kan tenke meg en situasjon der en venn sitter foran meg og er lei seg. Kroppen min reagerer sterkt, men jeg vet ikke hva vennen trenger. Jeg spør: «Vil du at jeg bare skal være her, eller kan jeg hjelpe med noe?» Hvis vedkommende ønsker å snakke, kan jeg spørre videre om hva som gjør vondt. Slik kan forståelsen vokse uten at personen må forklare alt på én gang.

I forskningen skilles det gjerne mellom affektiv empati, å dele eller føle med andres følelser, og kognitiv empati, å forstå deres følelsestilstand og perspektiv. Begrepene gjør det lettere å se at følelsesmessig nærhet og presis forståelse ikke alltid følger hverandre. Wood og kolleger (2026) undersøkte også følelsesmessig samstemthet: om barnets reaksjon var lik eller utfyllende i forhold til følelsen i videoen, for eksempel bekymring for et barn som gråt. Hvor sterkt barnet reagerte, og hvordan reaksjonen forholdt seg til personens følelse, var altså forskjellige mål.

Her ligger en filosofisk utfordring ved empati. At jeg kjenner smerte, betyr ikke at jeg kjenner din smerte slik du kjenner den. Min reaksjon er virkelig, men gir meg ikke sikker kunnskap om din erfaring. Sterk innlevelse kan skape en trygghet på at jeg har forstått, som jeg ikke har dekning for. Omsorg krever derfor også at jeg tåler å bli korrigert.

Forståelsen må gå begge veier

Også samspillet mellom mennesker spiller en rolle. Damian Milton (2012) beskriver det doble empatiproblemet: Misforståelser mellom autistiske og ikke-autistiske personer kan oppstå begge veier. Perspektivet flytter oppmerksomheten fra en mangel hos ett individ til vansker med gjensidig forståelse i samspillet.

Når andre oppfatter mine spørsmål som manglende motivasjon, kan det nettopp være en slik gjensidig misforståelse. Jeg strever med å forstå behovet deres; de strever med å forstå hvorfor jeg spør. Jeg kan gjøre intensjonen tydelig: «Jeg vil gjerne hjelpe, men trenger at du sier hva som vil være godt for deg.» De kan møte meg ved å uttrykke behovet direkte, uten å vente på at jeg skal lese det ut av ansiktet eller situasjonen.

Spørsmålet som omsorg

Å spørre har også en etisk betydning. Personen som har det vondt, får innflytelse over hjelpen. Jeg lar vedkommendes beskrivelse veie tyngre enn min første tolkning. Men spørsmål må stilles med omtanke. Et menneske i sterk smerte har kanskje ikke krefter til å forklare mye. Da kan jeg tilby enkle alternativer eller begynne med å være til stede. Ansvaret for forståelsen må deles, uten at den som strever, får hele oppgaven.

Dette gjør det nødvendig å tenke over hvordan vi vurderer omsorg. En rask og intuitiv reaksjon kan hjelpe, men også treffe feil. Et spørsmål kan se nølende ut og samtidig åpne for mer passende hjelp. Vi bør undersøke både ønsket om å hjelpe og hva hjelpen faktisk betyr for mottakeren.

Jeg trenger ikke være sikker på at jeg forstår for å vise at jeg bryr meg. Usikkerheten kan få en praktisk og etisk funksjon: Den holder forståelsen åpen for personen jeg ønsker å møte.

Når jeg spør hvordan jeg kan hjelpe, forsøker jeg å gi den sterke følelsen en retning som den andre selv kan ha nytte av.

Referanser

Bird, G., & Cook, R. (2013). Mixed emotions: The contribution of alexithymia to the emotional symptoms of autism. Translational Psychiatry, 3(7), Article e285. https://doi.org/10.1038/tp.2013.61

Cook, R., Brewer, R., Shah, P., & Bird, G. (2013). Alexithymia, not autism, predicts poor recognition of emotional facial expressions. Psychological Science, 24(5), 723–732. https://doi.org/10.1177/0956797612463582

Milton, D. E. M. (2012). On the ontological status of autism: The ‘double empathy problem’. Disability & Society, 27(6), 883–887. https://doi.org/10.1080/09687599.2012.710008

Wood, J. J., Orm, S., Wood, K. S., Straus, J., Wolpe, S., Morrissey, A., Cornejo Guevara, M., & Crowell, S. E. (2026). The emotion regulation and recognition account of empathy-related processes in autism: A multimodal, multilevel case–control study. Journal of Child Psychology and Psychiatry. Advance online publication. https://doi.org/10.1111/jcpp.70249

Når jeg spør hvordan jeg kan hjelpe, 

forsøker jeg å gi den sterke følelsen en retning 

som den andre selv kan ha nytte av.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

Big Brother on Your Nose — and Wisdom in Your Gaze

“Big Brother is watching you.” In George Orwell’s 1984, surveillance shapes people’s behaviour before those in power intervene. When people never know whether someone is watching, they begin to guard their words and actions. Smart glasses can bring a similar uncertainty to the café table, the beach and the shop. The camera sits on the nose of the person you meet. A temporary ban can be justified if it is narrow, time-limited and includes exemptions that work in practice. Lasting regulation, however, also requires practical wisdom: the ability to protect privacy while preserving technology that gives people greater independence.

Aristotle calls this wisdom phronesis. It concerns deliberating and acting well in concrete situations. Technical expertise tells us how something can be done. Phronesis helps us judge whether it should be done, why and under what circumstances. Developing glasses that can interpret a face is one thing. Understanding when that face should be left alone is another.

Smart glasses is an umbrella term for glasses with digital functions. AI glasses use artificial intelligence, for example to interpret camera images. Models equipped with cameras, microphones and AI raise particular privacy concerns. An image used to read a sign and an image used to identify a stranger may come from the same camera. Yet the actions have different moral significance.

In her Nature commentary “Smart glasses are about to create a major privacy crisis”, published on 8 October 2026, AI researcher Joy Buolamwini warns that discreet cameras are making involuntary surveillance part of everyday life. People who never chose the technology are nevertheless affected by it. When images are linked to facial recognition and databases, a face can become a gateway to a name and other personal information.

Orwell’s Big Brother was a centralised state power. Recording through smart glasses can be carried out by individuals and mediated by commercial services. The distinction matters. We do not automatically inhabit 1984 because someone buys glasses with a camera. Yet uncertainty can have a related effect: we become more guarded when we suspect that a moment is being recorded.

Privacy concerns more than secrets. It protects our ability to be vulnerable, distracted and ordinary without being turned into content. A patient in a waiting room or a child on a beach need not have anything to hide to deserve consideration. Being visible to others in the moment differs from being recorded, analysed and made accessible later.

Norwegian authorities have now announced plans to act. On 5 October 2026, the government stated that it would propose a temporary ban on the use of AI glasses in selected locations. Areas under consideration include parks, beaches, museums, shopping centres, schools, kindergartens and healthcare facilities, as well as places with changing rooms and showers. The government rejects a blanket ban and plans exemptions for vulnerable groups and socially beneficial uses. An expert group will advise on permanent regulation. This is an announcement of forthcoming legislation, not a declaration that the ban is already in force. The press release also provides no definite end date.

Existing laws already impose limits. Norwegian copyright law generally requires consent for the public reproduction or display of images of identifiable people, subject to specified exceptions. This differs from a general requirement to obtain consent before taking any photograph. Data protection rules and criminal law also apply to new technology. In August, the government stated that the EU’s AI Act had not yet been implemented in Norwegian law. It is therefore necessary to distinguish between Norwegian rules, European rules and political plans.

Data protection rules also contain an exemption for purely personal or household activities. Its scope depends on how the technology is used. The European Court of Justice’s 2014 Ryneš judgment illustrates one boundary: a fixed camera at a home that also monitored a public space fell outside the equivalent exemption in the legislation then in force. The judgment does not directly determine how brief recordings made with smart glasses should be assessed. It nevertheless shows that a private purpose does not make every recording of other people a private matter.

The EU’s AI Act also directs certain prohibitions at specific practices, including the creation of facial recognition databases through the untargeted collection of facial images from the internet or CCTV footage. Such regulation points towards an important principle: we must examine what the technology is used for and what intrusions it enables.

Here, phronesis can make the debate more precise. A blind person having a sign read aloud, a tourist filming a street and someone identifying passers-by through a database are using related technology. Their purposes, needs and consequences differ. An assessment that asks only whether the glasses have a camera is too crude. An assessment that asks only whether the user has good intentions is too weak.

Practical wisdom requires attention to the people in the situation. What does the user need help with? Who else is affected? How vulnerable are they? Could the task be accomplished by collecting less information?

This does not mean that the wise solution always lies halfway between two extremes. In a changing room, the appropriate action may be to stop using the camera. When reading a sign, it may be to permit a limited assistance function. Phronesis offers no recipe for compromise for its own sake. It requires relevant differences to matter.

For blind people and those with low vision, smart glasses can provide access to information that sighted people take for granted. They can help users read text, identify objects and understand their surroundings. The Norwegian Association of the Blind and Partially Sighted supports investigating regulation but stresses that its consequences for independence and equality must be considered. Privacy and participation are both human goods. Neither should automatically be pushed aside.

Be My Eyes makes this tension concrete. Through compatible smart glasses, a user can contact a volunteer who sees through the camera and provides spoken assistance. The user’s hands remain free. This can make an everyday task easier and reduce the need to ask people nearby for help.

But the volunteer may also see others who enter the camera’s field of view. A stranger becomes the user’s eyes while gaining a view of the surroundings. And although the volunteer’s access ends with the call, the information does not necessarily disappear. Be My Eyes’ September 2026 privacy policy describes the storage of video and audio and allows call recordings to be retained without a fixed end date. Users can request deletion, subject to certain exceptions. These are the service’s general terms, but they show that assistance in the moment can also create a lasting recording.

A good purpose does not therefore make every means good. Wise use may involve directing the camera towards the task and ending the transmission once assistance has been provided. At the same time, individuals can hardly be expected to understand data flows and further uses hidden within these services. We cannot make the user’s judgement the solution to conditions the user neither knows about nor controls.

For Aristotle, phronesis is primarily a quality of the person acting. In the debate over smart glasses, it also gives us reason to ask how institutions and products enable good actions. Clear rules and limited storage make responsible use easier. Unclear exemptions and hidden further uses make it harder.

The government’s planned exemptions must therefore work in practice. A person with low vision should not have to negotiate the use of an assistive device at every museum entrance or explain their sight loss to one employee after another. At the same time, needing assistance does not confer an unlimited right to record others in intimate situations. Exemptions and accessible alternatives must be developed together with those who need the technology.

The temporary ban should also have an explicit expiry date and be evaluated before any extension. The pause must be used to investigate misuse, test exemptions and assess whom the restrictions affect. Broad bans in parks and shopping centres require particularly careful justification. A pause that produces no learning can become a permanent restriction without a sufficiently lasting assessment of the competing interests.

Manufacturers must shoulder their share of responsibility. A visible indicator for recording and transmission is useful, but it can be overlooked in daylight or deliberately covered. It should be difficult to bypass, and the camera should stop operating if the indicator is obstructed. Even then, the light provides information, not consent.

Where the function permits it, images should be processed locally. Storage and model training should be disabled by default. Identifying information should be obscured before transmission when it is unnecessary for the task. Biometric identification of passers-by without valid consent should not be offered as a standard consumer feature.

Such requirements need enforcement. The Norwegian Data Protection Authority has a central role in matters involving personal information. The Norwegian Communications Authority, which already supervises electronic communications equipment and has been designated as the coordinating market surveillance authority for the AI Act, is a natural candidate to oversee relevant technical requirements. New duties nevertheless need a clear legal mandate. Responsibility must be assignable.

Phronesis supplies no ready-made regulation. It offers a standard of judgement: do our actions and rules promote a good life together? Smart glasses should be assessed according to their effects on independence, dignity and trust. Those assessments must also remain open to revision as experience becomes clearer.

“Big Brother is watching you” reminds us of what is at stake when people lose the space to go unnoticed. The blind user reminds us of what is at stake when people lack access to the world. Practical wisdom requires us to keep both experiences in view. We can then protect ourselves against unwanted scrutiny while preserving the assistance that makes participation possible.

---

Starting point: Joy Buolamwini, “Smart glasses are about to create a major privacy crisis”, Nature, volume 658, page 296, 8 October 2026. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03131-x. 

Phronesis supplies no ready-made regulation. 

It offers a standard of judgement.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Storebror på nesen – og klokskap i blikket

«Storebror ser deg.» I George Orwells 1984 former overvåkingen menneskene før makten griper inn. Når de aldri vet om noen følger med, begynner de å vokte ordene og handlingene sine. Med smartbriller kan en lignende usikkerhet oppstå ved kafébordet, på stranden og i butikken. Kameraet sitter på nesen til personen du møter. Et midlertidig forbud kan forsvares dersom det er snevert, tidsbegrenset og har unntak som fungerer i praksis. Men varig regulering krever også praktisk klokskap: evnen til å beskytte privatlivet og samtidig bevare teknologien som gir mennesker større selvstendighet.

Hos Aristoteles kalles denne klokskapen fronesis. Den handler om å overveie og handle godt i konkrete situasjoner. Teknisk dyktighet forteller oss hvordan noe kan gjøres. Fronesis hjelper oss å vurdere om det bør gjøres, hvorfor og under hvilke omstendigheter. Det er én ting å utvikle briller som kan tolke et ansikt. Det er noe annet å forstå når ansiktet bør få være i fred.

Smartbriller er en samlebetegnelse for briller med digitale funksjoner. KI-briller bruker kunstig intelligens, eksempelvis til å tolke kamerabilder. Det er særlig modeller med kamera, mikrofon og KI som reiser spørsmål om personvern. Et bilde brukt til å lese et skilt og et bilde brukt til å identifisere en fremmed kan komme fra samme kamera. Handlingene har likevel ulik moralsk betydning.

I Nature-kommentaren «Smart glasses are about to create a major privacy crisis», publisert 8. oktober 2026, advarer KI-forskeren Joy Buolamwini mot at diskrete kameraer gjør ufrivillig overvåking til en del av hverdagen. Mennesker som aldri har valgt teknologien, blir likevel berørt av den. Kobles bildene til ansiktsgjenkjenning og databaser, kan et ansikt bli inngangen til navn og andre personopplysninger.

Orwells Storebror var en sentralisert statsmakt. Smartbrillenes registrering kan utføres av privatpersoner og formidles gjennom kommersielle tjenester. Forskjellen er viktig. Vi lever ikke automatisk i 1984 fordi noen kjøper briller med kamera. Likevel kan usikkerheten få en beslektet virkning: Vi blir mer tilbakeholdne når vi mistenker at øyeblikket lagres.

Privatliv handler om mer enn hemmeligheter. Det beskytter muligheten til å være sårbar, uoppmerksom og alminnelig uten å bli gjort til innhold. En pasient på et venterom eller et barn på stranden trenger ikke ha noe å skjule for å ha krav på hensyn. Å være synlig for andre i øyeblikket er forskjellig fra å bli registrert, analysert og gjort tilgjengelig senere.

Norske myndigheter har nå varslet tiltak. Den 5. oktober 2026 opplyste regjeringen at den vil foreslå et midlertidig forbud mot bruk av KI-briller på utvalgte steder. Blant områdene som vurderes, er parker, badestrender, museer, kjøpesentre, skoler, barnehager og helseinstitusjoner, samt steder med garderober og dusjer. Regjeringen avviser et totalforbud og varsler unntak for sårbare grupper og samfunnsnyttig bruk. En ekspertgruppe skal gi råd om varig regulering. Dette er et varsel om et kommende lovforslag, ikke en kunngjøring om at forbudet allerede gjelder. Pressemeldingen oppgir heller ingen bestemt sluttdato.

Eksisterende lover setter samtidig grenser. Åndsverkloven krever som hovedregel samtykke ved offentlig gjengivelse av personbilder, med bestemte unntak. Det er noe annet enn et generelt samtykkekrav før enhver fotografering. Personvernregelverket og straffeloven gjelder også ved bruk av ny teknologi. Regjeringen opplyste i august at EUs KI-forordning ennå ikke var gjennomført i norsk rett. Det er derfor nødvendig å skille mellom norske regler, europeiske regler og politiske planer.

Personvernreglene har dessuten et unntak for rent personlige eller familiemessige aktiviteter. Hvor langt det rekker, avhenger av bruken. EU-domstolens Ryneš-dom fra 2014 illustrerer en grense: Et fast kamera ved en bolig, som også overvåket offentlig område, falt utenfor det tilsvarende unntaket i det daværende regelverket. Dommen avgjør ikke direkte hvordan korte opptak med smartbriller skal vurderes. Den viser likevel at en privat hensikt ikke gjør all registrering av andre til en privatsak.

EUs KI-forordning retter også enkelte forbud mot bestemte praksiser, blant annet oppbygging av ansiktsgjenkjenningsdatabaser gjennom målrettingsløs innhenting av ansiktsbilder fra internett eller kameraovervåkingsopptak. Slik regulering peker mot et viktig prinsipp: Vi må undersøke hva teknologien brukes til, og hvilke inngrep den muliggjør.

Her kan fronesis gjøre debatten mer presis. En blind person som får lest opp et skilt, en turist som filmer en gate, og en person som identifiserer forbipasserende gjennom en database, bruker beslektet teknologi. Formål, nødvendighet og konsekvenser er forskjellige. En vurdering som bare spør om brillene har kamera, blir for grov. En vurdering som bare spør om brukeren har gode hensikter, blir for svak.

Praktisk klokskap krever oppmerksomhet på menneskene i situasjonen. Hva trenger brukeren hjelp til? Hvem andre berøres? Hvor sårbare er de? Kan oppgaven løses med mindre innsamling?

Dette betyr ikke at den kloke løsningen alltid ligger midt mellom to ytterpunkter. I en garderobe kan den passende handlingen være å stanse kamerabruken. Ved lesing av et skilt kan den være å tillate en avgrenset hjelpefunksjon. Fronesis er ingen oppskrift på kompromiss for kompromissets skyld. Den krever at relevante forskjeller får betydning.

For blinde og svaksynte kan smartbriller gi tilgang til informasjon seende mennesker tar for gitt. De kan hjelpe med å lese tekst, identifisere gjenstander og beskrive omgivelsene. Norges Blindeforbund støtter utredning av regulering, men understreker at konsekvensene for selvstendighet og likestilling må vurderes. Personvern og deltakelse er begge menneskelige goder. Ingen av dem bør automatisk skyves til side.

Be My Eyes gjør denne spenningen konkret. Gjennom kompatible smartbriller kan brukeren kontakte en frivillig som ser gjennom kameraet og gir muntlig hjelp. Hendene forblir frie. Det kan gjøre en hverdagsoppgave enklere og redusere behovet for å be mennesker i nærheten om bistand.

Men den frivillige kan også se andre som kommer inn i kamerabildet. En fremmed blir brukerens øyne og får samtidig innsyn i omgivelsene. Og selv om den frivilliges tilgang avsluttes med samtalen, betyr det ikke nødvendigvis at informasjonen forsvinner. Be My Eyes’ personvernerklæring fra september 2026 beskriver lagring av video og lyd og åpner for at samtaleopptak beholdes uten fast sluttdato. Brukeren kan be om sletting, med enkelte forbehold. Dette er tjenestens generelle vilkår, men det viser at hjelp i øyeblikket også kan skape et varig opptak.

Et godt formål gjør dermed ikke alle midler gode. Klok bruk kan innebære å rette kameraet mot oppgaven og avslutte overføringen når hjelpen er gitt. Samtidig kan den enkelte vanskelig overskue dataløp og viderebruk som ligger skjult i tjenestene. Vi kan ikke gjøre brukerens dømmekraft til løsningen på forhold brukeren verken kjenner eller kontrollerer.

Hos Aristoteles er fronesis først og fremst en egenskap ved personen som handler. I smartbrilledebatten gir den også grunn til å spørre hvordan institusjoner og produkter legger til rette for gode handlinger. Forståelige regler og begrenset lagring gjør ansvarlig bruk enklere. Uklare unntak og skjult viderebruk gjør den vanskeligere.

Regjeringens varslede unntak må derfor bli praktisk brukbare. En synshemmet person bør ikke måtte forhandle om hjelpemiddelet ved hver museumsinngang eller forklare synstapet til stadig nye ansatte. Samtidig gir et hjelpemiddelbehov ikke ubegrenset rett til å registrere andre i intime situasjoner. Unntak og tilgjengelige alternativer må utformes sammen med dem som trenger teknologien.

Det midlertidige forbudet bør også ha en uttrykkelig utløpsdato og evalueres før eventuell forlengelse. Pausen må brukes til å undersøke misbruk, prøve unntak og vurdere hvem restriksjonene rammer. Brede forbud i parker og kjøpesentre krever en særlig grundig begrunnelse. En pause som ikke fører til læring, kan bli en varig begrensning uten en tilstrekkelig varig avveining.

Produsentene må ta sin del av ansvaret. En synlig indikator for opptak og overføring er nyttig, men kan overses i dagslys eller forsøkes tildekket. Den bør være vanskelig å omgå, og kameraet bør stanse dersom indikatoren blokkeres. Selv da gir lampen informasjon, ikke samtykke.

Der funksjonen tillater det, bør bildene behandles lokalt. Lagring og modelltrening bør være avslått som standard. Identifiserende opplysninger bør skjermes før overføring når de ikke trengs for oppgaven. Biometrisk identifisering av forbipasserende uten gyldig samtykke bør ikke tilbys som en vanlig forbrukerfunksjon.

Slike krav trenger håndheving. Datatilsynet har en sentral rolle i spørsmål om personopplysninger. Nkom, som allerede fører tilsyn med elektronisk kommunikasjonsutstyr og er utpekt som koordinerende markedstilsynsmyndighet for KI-forordningen, er en naturlig kandidat for relevante tekniske krav. Nye oppgaver må likevel få et tydelig rettslig mandat. Ansvar må være mulig å plassere.

Fronesis gir ingen ferdig forskrift. Den gir en målestokk: Fremmer handlingene og reglene et godt liv sammen? Smartbrillene bør vurderes etter hva de gjør med selvstendighet, verdighet og tillit. Vurderingene må også kunne korrigeres når erfaringene blir tydeligere.

«Storebror ser deg» minner oss om hva som står på spill når mennesker mister rommet til å være ubemerket. Den blinde brukeren minner oss om hva som står på spill når mennesker mangler tilgang til verden. Praktisk klokskap krever at vi holder begge erfaringene i blikket. Da kan vi beskytte oss mot uønsket innsyn og bevare hjelpen som gjør deltakelse mulig.

---

Utgangspunkt: Joy Buolamwini, «Smart glasses are about to create a major privacy crisis», Nature, bind 658, side 296, 8. oktober 2026. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03131-x.

Fronesis gir ingen ferdig forskrift. 

Den gir en målestokk.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

The Future Is Not What It Used to Be

On predictions, judgement, and the art of acting without certainty.

Friday, 13 November 2026 occupies a curious place in the history of science. In 1960, Heinz von Foerster and his colleagues published an article in Science identifying that very day as the moment when, according to their model, the world’s population would approach infinity.

This was a mathematical singularity, rather than a literal vision of infinitely many people. Yet the date gave the calculation a striking precision. An uncertain future had been given an appointment in the calendar.

On 8 October 2026, Science published Javier A. Birchenall’s retrospective on this prediction. There was still just over a month to go before the foretold day. We should therefore be precise: the date has not yet passed. Nevertheless, population trends have already diverged sharply from the trajectory described by the model. Birchenall estimates that the world’s population will be around 8.3 billion on the old doomsday date. It is still growing, but the rate of growth is declining.

The future is not what it used to be. Perhaps this says as much about our expectations as it does about the future itself.

It is tempting to use this story to laugh at scientists who got things wrong. We should resist that temptation. The model was neither arbitrary nor without value. It captured a real acceleration in population growth and described developments well for a time. The error arose when a historical pattern was given the status of a permanent law.

That distinction is crucial. Something can be true of a particular period without being true for all time.

In the middle of the twentieth century, rapid population growth could look like a movement that would only gather momentum. But human societies change. Patterns of childbearing, living conditions, and people’s choices are part of the developments that demographic models seek to describe. Eventually, the model lost its grip on reality.

What had appeared to be an inevitable future turned out to be the experience of a particular era.

This is where practical philosophy begins. It asks how we should live and act when our knowledge is limited. We cannot wait for complete certainty before choosing an education, having children, building a society, or taking responsibility for others. Life demands decisions long before all the facts are available.

In Aristotle, we find the concept of phronesis, usually translated as practical wisdom. It involves judging what a situation requires, with attention to experience, circumstances, and the good we hope to achieve. A rule or a calculation can help us, but it cannot take over our responsibility for making that judgement.

The history of the population model illustrates why. A calculation can be correctly performed and still provide a poor basis for action if its assumptions no longer hold. Practical wisdom therefore involves asking: What must remain true for this forecast to be useful? What suggests that the situation has changed?

Such questions also apply to our private lives. We may go through a difficult period and turn it into a prediction: this is how things will always be. We may succeed a few times and begin to take continued progress for granted. In both cases, we extend an experience into a future we do not yet know.

A moment becomes a destiny.

This does not mean that we should stop planning. It means that good plans need room for revision. Someone considering an education must take the labour market into account, but also ask which skills will remain valuable if the forecast proves wrong. Someone building a business needs expectations about demand and economic conditions, but also the ability to change course.

In practice, a decision can be wise even if the future turns out differently from what we expected. It can develop our abilities, preserve our freedom to act, and leave us better equipped to face several possible outcomes.

Birchenall also shows how easily the story can reverse. While earlier decades feared explosive population growth, many people now worry about low birth rates and population decline. If Japan’s current rate of decline is treated as an eternal law, it is possible to calculate a distant date when the country will be emptied of people. The article uses 5 May 3108 as an illustration.

The point is not that this date should be taken seriously as a forecast. The point is how easily we repeat the old mistake in the opposite direction. Once, the curve rose towards infinity. Now, it can be projected towards emptiness. In both cases, we allow today’s trends to have the final word on every tomorrow.

The dates make this particularly clear. The years 1960, 2026, and 3108 belong to very different time horizons, yet a precise calendar date can lend them an appearance of equal certainty. We must distinguish between the precision of a calculation and the certainty of its assumptions.

Still, the failure of a doomsday model does not mean that all warnings are exaggerated. Population pressure can create real problems without the population approaching infinity. Low birth rates can pose difficult challenges for society without a country becoming uninhabited. Criticising the endpoint of a prediction does not relieve us of the need to consider the problems along the way.

Taking uncertainty seriously therefore requires more than scepticism. We must weigh what we know, the possible consequences, and the costs of waiting. Some actions can be revised. Others have consequences that are difficult to undo. Practical wisdom takes this difference into account.

The errors of research into the future do not, then, teach us that knowledge is worthless. They remind us that knowledge must be used with judgement. We need models, but also the willingness to recognise when the world no longer follows them.

The future is not what it used to be. Nor is it simply what we now calculate it will become. It will contain events we have not foreseen and choices that have not yet been made.

We can meet it with firm convictions that remain open to questioning, plans that allow for change, and a sense of responsibility that does not depend on certainty. This may be one of the most important things practical philosophy can teach us: to act thoughtfully and with care, while remembering that we may be wrong.

---

Source: Javier A. Birchenall, “Demographic ‘doomsday’ misses the mark”, Science, 8 October 2026, pp. 173–174. This essay draws on the article; the philosophical reflections are independent.

This may be one of the most important things practical philosophy can teach us: 

to act thoughtfully and with care, 

while remembering that we may be wrong.

This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT

 

Fremtiden er ikke det den engang var

Om spådommer, dømmekraft og kunsten å handle uten å vite.

Fredag 13. november 2026 har en merkelig plass i vitenskapshistorien. I 1960 publiserte Heinz von Foerster og hans kolleger en artikkel i tidsskriftet Science som utpekte nettopp denne dagen som tidspunktet da verdens befolkning, ifølge modellen deres, ville gå mot det uendelige.

Det var en matematisk singularitet, ikke en bokstavelig forestilling om uendelig mange mennesker. Men datoen ga beregningen en slående presisjon. En usikker fremtid hadde fått en avtale i kalenderen.

Den 8. oktober 2026 publiserte Science Javier A. Birchenalls tilbakeblikk på denne spådommen. Da var det fremdeles litt over en måned igjen til den varslede dagen. Vi skal derfor være presise: Datoen er ennå ikke passert. Likevel er befolkningsutviklingen allerede langt fra forløpet modellen beskrev. Birchenall anslår at verdens befolkning vil være rundt 8,3 milliarder ved den gamle dommedagsdatoen. Den vokser fortsatt, men veksttakten avtar.

Fremtiden er ikke det den engang var. Kanskje sier dette like mye om våre forestillinger som om fremtiden selv.

Det er fristende å bruke historien til å le av forskere som tok feil. Den fristelsen bør vi motstå. Modellen var verken tilfeldig eller uten verdi. Den fanget opp en reell akselerasjon i befolkningsveksten og beskrev utviklingen godt i en periode. Feilen oppsto da et historisk mønster fikk status som en varig lov.

Det skillet er avgjørende. Noe kan være sant om en periode uten å være sant for alltid.

Midt på 1900-tallet kunne den raske befolkningsveksten se ut som en bevegelse som bare ville forsterke seg. Men menneskelige samfunn forandrer seg. Fødselsmønstre, levekår og menneskers valg inngår i utviklingen de demografiske modellene forsøker å beskrive. Etter hvert mistet modellen sitt grep om virkeligheten.

Det som så ut som fremtidens nødvendighet, viste seg å være en bestemt tids erfaring.

Her begynner den praktiske filosofien. Den spør hvordan vi skal leve og handle når kunnskapen vår er begrenset. Vi kan ikke vente på full sikkerhet før vi velger utdanning, får barn, bygger et samfunn eller tar ansvar for andre. Livet krever avgjørelser lenge før alle opplysninger foreligger.

Hos Aristoteles finner vi begrepet fronesis, gjerne oversatt som praktisk klokskap. Det handler om å bedømme hva situasjonen krever, med blikk for både erfaring, omstendigheter og det gode vi ønsker å oppnå. En regel eller beregning kan hjelpe oss, men den overtar ikke ansvaret for vurderingen.

Befolkningsmodellens historie illustrerer hvorfor. En beregning kan være riktig utført og likevel gi et dårlig grunnlag for handling dersom forutsetningene ikke lenger holder. Praktisk klokskap innebærer derfor å spørre: Hva må fortsatt være sant for at denne prognosen skal være nyttig? Hva tyder på at situasjonen har endret seg?

Slike spørsmål gjelder også våre private liv. Vi kan oppleve en vanskelig periode og gjøre den til en spådom: Slik kommer det alltid til å være. Vi kan lykkes noen ganger og begynne å regne fremgangen som en selvfølge. I begge tilfeller forlenger vi en erfaring inn i en fremtid vi ennå ikke kjenner.

Et øyeblikk blir til en skjebne.

Det betyr ikke at vi bør slutte å planlegge. Det betyr at gode planer trenger rom for korreksjon. Den som vurderer en utdanning, må ta hensyn til arbeidsmarkedet, men også spørre hvilke ferdigheter som vil være verdifulle dersom prognosen slår feil. Den som bygger en virksomhet, trenger forventninger om etterspørsel og økonomi, men også muligheten til å endre kurs.

I praksis kan en beslutning være klok selv om fremtiden blir annerledes enn ventet. Den kan utvikle evner, bevare handlingsrom og gjøre oss bedre rustet til å møte flere mulige forløp.

Birchenall viser også hvor lett fortellingen kan snu. Mens tidligere tiår fryktet eksplosiv befolkningsvekst, bekymrer mange seg nå for lave fødselstall og befolkningsnedgang. Hvis man behandler Japans nåværende nedgangsrate som en evig lov, kan man beregne en fjern dato da landet blir tømt for mennesker. Artikkelen bruker 5. mai 3108 som illustrasjon.

Poenget er ikke at denne datoen bør tas alvorlig som prognose. Poenget er hvor lett vi gjentar den gamle feilen med motsatt fortegn. Før vokste kurven mot det uendelige. Nå kan den trekkes mot tomheten. I begge tilfeller lar vi dagens utvikling få siste ord om alle morgendager.

Datoene gjør dette særlig tydelig. 1960, 2026 og 3108 tilhører svært forskjellige tidshorisonter, men den presise kalenderdatoen kan gi dem et skinn av samme sikkerhet. Vi må skille mellom presisjonen i en beregning og sikkerheten i dens forutsetninger.

Likevel følger det ikke av en feilslått dommedagsmodell at alle advarsler er overdrevne. Befolkningspress kan skape reelle problemer uten at befolkningen går mot det uendelige. Lave fødselstall kan gi vanskelige samfunnsoppgaver uten at et land blir folketomt. En kritikk av spådommens ytterpunkt fritar oss ikke fra å vurdere problemene underveis.

Å ta usikkerhet alvorlig krever derfor mer enn skepsis. Vi må veie kunnskap, mulige konsekvenser og kostnadene ved å vente. Noen handlinger kan revideres. Andre får følger som er vanskelige å gjøre om. Praktisk klokskap tar hensyn til denne forskjellen.

Fremtidsforskningens feil lærer oss dermed ikke at kunnskap er verdiløs. De minner oss om at kunnskap må brukes med dømmekraft. Vi trenger modeller, men også viljen til å oppdage når verden ikke lenger følger dem.

Fremtiden er ikke det den engang var. Den er heller ikke bare det vi nå beregner at den skal bli. Den vil romme hendelser vi ikke har forutsett, og valg som ennå ikke er tatt.

Vi kan møte den med faste overbevisninger som tåler spørsmål, planer som tåler endring og et ansvar som ikke er avhengig av sikkerhet. Det er kanskje noe av det viktigste praktisk filosofi kan lære oss: å handle omsorgsfullt og gjennomtenkt, samtidig som vi husker at vi kan ta feil.

---

Kilde: Javier A. Birchenall, «Demographic “doomsday” misses the mark», Science, 8. oktober 2026, s. 173–174. Essayet bygger på artikkelen; de filosofiske refleksjonene er selvstendige.

Det er kanskje noe av det viktigste praktisk filosofi kan lære oss: 

å handle omsorgsfullt og gjennomtenkt, 

samtidig som vi husker at vi kan ta feil.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT