Thanks to Life

 Thanks to Life

Violeta Parra and the art of saying yes to a life that also hurts

There are songs we like, and then there are songs that slowly become part of our own lives. They follow us through the years. We hear them again and discover that they no longer mean quite what they did the first time. Perhaps it is not the song that has changed. Perhaps it is we who have changed.

“Gracias a la vida” – “Thanks to Life” – by the Chilean singer and artist Violeta Parra is such a song.

At first encounter, it almost seems simple. A human being gives thanks to life for what it has given her. For the eyes that can see. For the ears that can hear. For language. For the feet that carry her through the world. For the heart that feels. For laughter and tears.

But the simplicity is deceptive.

For what does it really mean to give thanks to life?

A life is received

We often speak of life as something we are supposed to create.

We are to realize ourselves. Make the right choices. Find our way. Develop our abilities. Take responsibility for our own happiness.

Violeta Parra begins somewhere else.

Life has already given.

Before we have had time to decide anything at all, we have received a body, a language, a history, people around us, and a world we did not choose for ourselves. Heidegger called this our thrownness: we discover ourselves already in the midst of a life that began before we were able to choose it. Gadamer adds that language and history, too, are realities we enter into rather than create from the ground up.

Violeta Parra says it much more simply:

Life has given me.

Perhaps that is the difference between seeing life as an achievement and seeing it as a gift.

Eyes, ears, and feet

It is striking what Parra gives thanks for.

Not fame.

Not money.

Not success.

She gives thanks for the senses.

The eyes make it possible for her to see the world and the person she loves. The ears open up the world of sound. Words make it possible to say what she thinks and feels. Her feet carry her through streets, puddles, beaches, deserts, and mountains.

It is almost phenomenology in song.

We do not observe life from the outside. We live it through the body. As Merleau-Ponty showed, the body is not merely an object among other objects. It is our way of being present in the world.

Parra needs no philosophical terminology to say the same.

We see.

We hear.

We walk.

And through this, we have a world.

And then comes the other

But the song does not stop with the senses.

Among the crowds there is one particular person.

The one she loves.

This is where the song gains another depth. The world no longer consists only of things that can be seen, heard, and touched. A human being steps forward from the crowd.

Martin Buber called this the difference between I–It and I–Thou.

Much of the world must necessarily meet us as an It. We examine, use, classify, and orient ourselves among things. But another human being cannot be fully reduced to an object of our observation.

In the encounter with a Thou, something else happens.

The other becomes present.

Perhaps this is why love can transform the landscape around us. A street is just any street until it leads to the house of the person we love. A place can be insignificant to everyone else and yet contain an entire world for us.

Parra thus moves from the world to the other.

From seeing to meeting.

It is a decisive movement in the song – and in life.

For we never live only in the world.

We live with someone.

The heart that discerns

Then she gives thanks for the heart.

Not only because the heart loves, but because life has given her the ability to experience the difference between what brings joy and what brings pain.

Here the song approaches one of practical philosophy’s fundamental questions: What does it mean to live well?

Aristotle already knew that a good life cannot be reduced to pleasure. A human life must be understood as a whole, and within that whole there is both loss and joy.

Parra moves even closer to lived experience.

She gives thanks not only for laughter.

She also gives thanks for tears.

Perhaps that is the song’s most demanding thought.

To give thanks is not to say that everything is good

Gratitude can easily become sentimental.

We may get the impression that the grateful person is someone who looks away from suffering and insists that life is, after all, good.

But we do not have to understand Parra this way.

She is not saying that everything that happens in life is good.

She gives thanks for having been allowed to experience life.

That is something else.

We can protest against injustice and still love the world.

We can grieve what we have lost and still be grateful that it once existed.

We can experience pain and still know that the love which made that pain possible had value.

Gratitude does not cancel grief.

They can exist side by side.

Violeta Parra’s paradox

And it is precisely here that the song becomes more difficult.

Violeta Parra lived an extraordinary artistic life. She collected Chilean folk music, composed, sang, and worked with visual art and textiles. From April 18 to May 11, 1964, she exhibited works at the Musée des Arts Décoratifs in the Louvre Palace in Paris. In December 1965, she opened the Centro de Arte Popular in the Carpa de La Reina in Santiago. The following year, 1966, she recorded her final album, Las últimas composiciones. On February 5, 1967, she died at the Carpa de La Reina, aged 49. Is there a connection here, between her song and her death the year after?

It is difficult to hear “Gracias a la vida” without allowing this knowledge to cast a shadow over the song.

Perhaps this is precisely what makes the song so human.

A person can love life and still suffer under it.

A person can be grateful and despairing.

Human beings contain contradictions that cannot always be resolved.

Kierkegaard knew something about this. For him, despair is not simply the opposite of happiness. It arises in the human being’s relation to self – in the tension between what we are, what we hope to be, and what life actually allows us to become.

Perhaps we need say no more than that.

We do not know what “Gracias a la vida” meant to Violeta Parra when she wrote it.

The song must be allowed to remain open.

A gratitude without guarantees

Perhaps “Gracias a la vida” becomes most profound if we do not read it as a declaration that life is good.

It is, rather, a gratitude without guarantees.

I do not give thanks because I know how everything will end.

I do not give thanks because I have understood life.

I do not give thanks because life has treated me fairly.

I give thanks because something has been given to me.

I have seen.

I have heard.

I have walked.

I have loved.

I have cried.

I have laughed.

I have lived.

That is a far more demanding form of gratitude.

From I to we

Toward the end, another movement takes place.

Individual experience opens toward community.

The song she sings is her own, but the experiences from which it springs – joy and sorrow, love and loss – do not belong to her alone.

They belong to us.

The song thus moves from I to we.

And perhaps that is precisely why it has been able to travel across countries, languages, and generations. It was written by a Chilean woman with a very particular life, in a very particular historical setting. Yet at the same time it speaks of something almost any human being can recognize.

We have received something we did not make ourselves.

Life.

Perhaps practical philosophy begins here

Practical philosophy is often associated with great questions.

What is the good?

What is justice?

What do we owe to other human beings?

How should we live?

But perhaps practical philosophy begins in an even simpler place.

By opening our eyes.

Listening.

Walking.

Meeting another human being.

Feeling the heart beat.

Laughing.

Crying.

And every now and then stopping long enough to discover that much of what matters most in life was never our own achievement.

It was given to us.

Violeta Parra’s song offers no recipe for the good life.

She does something more difficult.

She reminds us that life can be beautiful without being easy, meaningful without being fair, and worth loving even when it hurts.

Perhaps gratitude, then, is not an answer to the riddle of life.

Perhaps it is a way of standing within it.

And perhaps that is precisely why “Thanks to Life” still reaches us.

Not because it tells us that life is always good.

But because it dares to give thanks anyway.

Perhaps gratitude, then, is not an answer to the riddle of life.

Perhaps it is a way of standing within it.

And perhaps that is precisely why “Thanks to Life” still reaches us.

Not because it tells us that life is always good.

But because it dares to give thanks anyway.

Takk til livet

 Takk til livet

Violeta Parra og kunsten å si ja til et liv som også gjør vondt

Det finnes sanger man liker, og så finnes det sanger som langsomt blir en del av ens eget liv. De følger oss gjennom årene. Vi hører dem igjen og oppdager at de ikke lenger betyr det samme som første gang. Kanskje er det ikke sangen som har forandret seg. Kanskje er det vi.

«Gracias a la vida» – «Jeg vil takke livet» – av den chilenske sangeren og kunstneren Violeta Parra er en slik sang.

Den virker ved første møte nesten enkel. Et menneske takker livet for det hun har fått. For øynene som kan se. For ørene som kan høre. For språket. For føttene som bærer henne gjennom verden. For hjertet som føler. For latteren og gråten.

Men enkelheten bedrar.

For hva vil det egentlig si å takke livet?

Et liv mottas

Vi snakker ofte om livet som noe vi skal skape.

Vi skal realisere oss selv. Gjøre de riktige valgene. Finne vår vei. Utvikle våre evner. Ta ansvar for vår egen lykke.

Violeta Parra begynner et annet sted.

Livet har allerede gitt.

Før vi rekker å bestemme noe som helst, har vi mottatt en kropp, et språk, en historie, mennesker omkring oss og en verden vi ikke selv har valgt. Heidegger kalte dette vår kastethet: Vi oppdager oss selv allerede midt i et liv som har begynt før vi selv kunne velge det. Gadamer føyer til at også språket og historien er noe vi trer inn i snarere enn noe vi skaper fra grunnen av.

Hos Violeta Parra blir dette sagt langt enklere:

Livet har gitt meg.

Det er kanskje forskjellen mellom å betrakte livet som en prestasjon og å betrakte det som en gave.

Øynene, ørene og føttene

Det er bemerkelsesverdig hva Parra takker for.

Ikke berømmelse.

Ikke penger.

Ikke suksess.

Hun takker for sansene.

Øynene gjør henne i stand til å se verden og mennesket hun elsker. Ørene åpner verden av lyder. Ordene gjør det mulig å si det hun tenker og føler. Føttene fører henne gjennom gater, sølepytter, strender, ørkener og fjell.

Det er nesten fenomenologi i sangform.

Vi betrakter ikke livet utenfra. Vi lever det gjennom kroppen. Som Merleau-Ponty viste, er kroppen ikke bare en gjenstand blant andre gjenstander. Den er vår måte å være til stede i verden på.

Parra trenger ingen filosofisk terminologi for å si det samme.

Vi ser.

Vi hører.

Vi går.

Og gjennom dette får vi en verden.

Og så kommer den andre

Men sangen stanser ikke ved sansene.

Blant menneskemengdene finnes et bestemt menneske.

Den hun elsker.

Det er her sangen får en annen dybde. Verden består ikke lenger bare av ting som kan sees, høres og berøres. Et menneske trer frem fra mengden.

Martin Buber kalte dette forskjellen mellom Jeg–Det og Jeg–Du.

Mye av verden må nødvendigvis møte oss som et Det. Vi undersøker, bruker, klassifiserer og orienterer oss blant tingene. Men et annet menneske kan ikke fullt ut reduseres til en gjenstand for vår betraktning.

I møtet med et Du skjer noe annet.

Den andre blir nærværende.

Kanskje er det derfor kjærligheten kan forandre landskapet omkring oss. En gate er en hvilken som helst gate inntil den fører til huset til den vi elsker. Et sted kan være ubetydelig for alle andre og samtidig romme en hel verden for oss.

Parra beveger seg dermed fra verden til den andre.

Fra å se til å møte.

Det er en avgjørende bevegelse i sangen – og i livet.

For vi lever aldri bare i verden.

Vi lever med noen.

Hjertet som skjelner

Så takker hun for hjertet.

Ikke bare fordi hjertet elsker, men fordi livet har gitt henne evnen til å erfare forskjellen mellom det som gleder og det som smerter.

Her nærmer sangen seg et av praktisk filosofis grunnspørsmål: Hva vil det si å leve godt?

Allerede Aristoteles visste at et godt liv ikke kan reduseres til behag. Et menneskeliv må forstås som en helhet, og i denne helheten finnes både tap og glede.

Parra går enda nærmere erfaringen.

Hun takker ikke bare for latteren.

Hun takker også for gråten.

Det er kanskje sangens mest krevende tanke.

Å takke er ikke å si at alt er godt

Takknemlighet kan lett bli sentimental.

Vi kan få inntrykk av at det takknemlige mennesket er et menneske som ser bort fra lidelsen og insisterer på at livet egentlig er godt.

Men slik trenger vi ikke forstå Parra.

Hun sier ikke at alt som skjer i livet, er godt.

Hun takker for å ha fått erfare livet.

Det er noe annet.

Vi kan protestere mot urettferdighet og samtidig elske verden.

Vi kan sørge over det vi har mistet og samtidig være takknemlige for at det en gang fantes.

Vi kan erfare smerte og likevel vite at kjærligheten som gjorde smerten mulig, hadde verdi.

Takknemligheten opphever ikke sorgen.

De kan finnes side om side.

Violeta Parras paradoks

Og nettopp her blir sangen vanskeligere.

Violeta Parra levde et usedvanlig kunstnerliv. Hun samlet inn chilensk folkemusikk, komponerte, sang og arbeidet med billedkunst og tekstiler. Fra 18. april til 11. mai 1964 stilte hun ut arbeider ved Musée des Arts Décoratifs i Louvre-palasset i Paris. I desember 1965 åpnet hun Centro de Arte Popular i Carpa de La Reina i Santiago. Året etter, 1966, spilte hun inn sitt siste album, Las últimas composiciones. 

Den 5. februar 1967 døde hun i Carpa de La Reina, 49 år gammel. Er det en sammenheng mellom sangen og hennes død året etterpå?

Det er vanskelig å høre «Gracias a la vida» uten at denne kunnskapen legger seg som en skygge over sangen.

Kanskje er det nettopp dette som gjør sangen så menneskelig.

Man kan elske livet og samtidig lide under det.

Man kan være takknemlig og fortvilet.

Mennesket rommer motsetninger som ikke alltid lar seg løse.

Kierkegaard visste noe om dette. Fortvilelsen er hos ham ikke ganske enkelt det motsatte av lykke. Den oppstår i menneskets forhold til seg selv – i spennet mellom det vi er, det vi håper å være, og det livet faktisk lar oss bli.

Mer trenger vi kanskje ikke si.

Vi vet ikke hva «Gracias a la vida» betydde for Violeta Parra da hun skrev den.

Sangen må få stå åpen.

En takk uten garanti

Kanskje blir «Gracias a la vida» dypest dersom den ikke leses som en erklæring om at livet er godt.

Den er snarere en takk uten garanti.

Jeg takker ikke fordi jeg vet hvordan alt vil ende.

Jeg takker ikke fordi jeg har forstått livet.

Jeg takker ikke fordi livet har behandlet meg rettferdig.

Jeg takker fordi noe har blitt gitt meg.

Jeg har sett.

Jeg har hørt.

Jeg har gått.

Jeg har elsket.

Jeg har grått.

Jeg har ledd.

Jeg har levd.

Det er en langt mer krevende form for takknemlighet.

Fra jeg til vi

Mot slutten skjer det enda en bevegelse.

Den individuelle erfaringen åpner seg mot fellesskapet.

Sangen hun synger er hennes egen, men erfaringene den springer ut av – glede og sorg, kjærlighet og tap – tilhører ikke bare henne.

De tilhører oss.

Dermed går sangen fra jeg til vi.

Og kanskje er det nettopp derfor den har kunnet vandre gjennom land, språk og generasjoner. Den ble skrevet av en chilensk kvinne med et helt bestemt liv, i en helt bestemt historisk sammenheng. Men den handler samtidig om noe nesten ethvert menneske kan kjenne igjen.

Vi har mottatt noe vi ikke har laget selv.

Livet.

Praktisk filosofi begynner kanskje her

Praktisk filosofi forbindes gjerne med store spørsmål.

Hva er det gode?

Hva er rettferdighet?

Hva skylder vi andre mennesker?

Hvordan bør vi leve?

Men kanskje begynner praktisk filosofi et enda enklere sted.

Med å åpne øynene.

Lytte.

Gå.

Møte et annet menneske.

Kjenne hjertet slå.

Le.

Gråte.

Og en gang iblant stanse opp lenge nok til å oppdage at svært mye av det viktigste i livet aldri var vår egen prestasjon.

Det ble gitt oss.

Violeta Parras sang gir ingen oppskrift på det gode liv.

Hun gjør noe vanskeligere.

Hun minner oss om at livet kan være vakkert uten å være enkelt, meningsfullt uten å være rettferdig og verdt å elske selv når det gjør vondt.

Kanskje er takknemlighet derfor ikke et svar på livets gåte.

Kanskje er det en måte å stå i den på.

Og kanskje er det nettopp derfor «Jeg vil takke livet» fortsatt treffer oss.

Ikke fordi den forteller oss at livet alltid er godt.

Men fordi den våger å takke likevel.

Kanskje er takknemlighet derfor ikke et svar på livets gåte.

Kanskje er det en måte å stå i den på.

Og kanskje er det nettopp derfor «Jeg vil takke livet» fortsatt treffer oss.

Ikke fordi den forteller oss at livet alltid er godt.

Men fordi den våger å takke likevel.