Side 284

Om begreper, selvforståelse og å møte sin egen tenkning igjen

Jeg sitter med en bok foran meg.

Martin Heidegger, Gesamtausgabe, bind 27, Einleitung in die Philosophie. Jeg har kommet til side 284. Midt på siden står et skjema. Piler og begreper. Vorstellung. Wahrnehmung. Empfindung. Erkenntnis. Anschauung. Begriff. Kategorie. Notio. Idee.

Jeg stanser.

Ikke fordi dette er nytt for meg.

Tvert imot.

Jeg skrev om dette for 25 år siden.

I 2001 leverte jeg hovedfagsoppgaven min i sosialt arbeid ved Høgskolen i Oslo. Den het Veier til selvforståelse. Noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid og ble utgitt som HiO-hovedfagsrapport nr. 4.

Nå sitter jeg her, 25 år senere, og møter igjen noen av spørsmålene som opptok meg den gangen.

Men jeg er ikke den samme leseren.

Og derfor er heller ikke teksten helt den samme.

Fra det enkelte til begrepet

Skjemaet på side 284 er i utgangspunktet en fremstilling av Kant.

Øverst står Vorstellung überhaupt – forestilling overhodet. Derfra går bevegelsen videre gjennom ulike former for forestilling og erkjennelse.

Det avgjørende skillet for meg ligger mellom Anschauung og Begriff.

Anskuelsen gjelder det enkelte og umiddelbare.

Begrepet er middelbart og allment.

Dette kan høres ut som en fjern erkjennelsesteoretisk distinksjon. Men i sosialt arbeid er den høyst praktisk.

Foran den profesjonelle sitter alltid et bestemt menneske.

Et barn.

En mor.

En far.

En familie.

Et menneske som er redd, sint, utslitt eller håpefullt.

Dette mennesket er aldri allment.

Samtidig kan den profesjonelle ikke arbeide uten begreper. Hun må forstå, vurdere og noen ganger beslutte. Hun trenger ord som omsorgssvikt, risiko, vold, tilknytning, utvikling, beskyttelse og barnets beste.

Og her oppstår et grunnlagsproblem.

Begrepene gjør forståelse mulig.

Men de kan også komme til å stå i veien for forståelsen.

Når begrepet overtar

Det finnes en fristelse i alt profesjonelt arbeid med mennesker.

Vi kan begynne å tro at når vi har funnet det riktige begrepet, har vi forstått mennesket.

Men et menneske er ikke identisk med begrepet vi bruker om det.

Et barn er ikke en «omsorgssviktsak».

En familie er ikke en «risikofamilie».

Et menneske er ikke sin diagnose.

Begrepet samler. Det gjør sammenligning mulig. Det gjør faglig kommunikasjon mulig. Det kan hjelpe oss til å se mønstre vi ellers ikke ville ha sett.

Men det gjør også det enkelte allment.

Mennesket foran meg er derimot alltid dette mennesket.

Her.

Nå.

Det er dette jeg igjen ser i Heideggers skjema.

Mellom Anschauung og Begriff ligger ikke bare et problem i Kants erkjennelsesteori.

Der ligger også et problem i praktisk filosofi.

Hvordan kan jeg bruke begrepene mine uten at begrepene overtar for mennesket jeg forsøker å forstå?

Fra forståelse til selvforståelse

Da jeg skrev hovedfagsoppgaven, var det ikke tilfeldig at jeg valgte ordet selvforståelse.

For den profesjonelle står ikke utenfor forståelsen.

Jeg ser alltid fra et sted.

Jeg bringer med meg erfaringer, utdannelse, språk, teorier, verdier og forventninger. Jeg har forestillinger om hva som er normalt og unormalt, forsvarlig og uforsvarlig, godt og dårlig.

Jeg møter aldri den andre uten forutsetninger.

Spørsmålet blir derfor ikke bare:

Hva ser jeg?

Men også:

Hvorfra ser jeg?

Det er her selvforståelsen blir en del av fagligheten.

Ikke som selvopptatthet.

Ikke som introspeksjon for introspeksjonens skyld.

Men som en erkjennelse av at den som forstår, selv er med i forståelsen.

Mannen som skrev

Det merkelige er at dette også gjelder når den jeg forsøker å forstå, er meg selv.

Jeg kan lese det jeg skrev i 2001.

Men jeg kan ikke bli den mannen som skrev det.

Han hadde ennå ikke levd de neste 25 årene.

Han visste ikke hva jeg skulle komme til å erfare. Han hadde ikke lest det jeg senere skulle lese. Han hadde ikke skrevet det jeg senere skulle skrive.

Likevel kjenner jeg ham igjen.

Og når jeg nå åpner Heidegger på side 284, kan jeg på en merkelig måte møte ham igjen.

Ikke bare som et minne.

Som en samtalepartner.

Jeg kan spørre:

Hva var det du så her?

Hvorfor var dette viktig?

Hva forsøkte du å forstå?

Og kanskje enda mer utfordrende:

Hva så du den gangen som jeg siden har glemt?

Forforståelsen som kan forandres

Her blir Gadamer viktig.

Ikke bare fordi han sier at vi alltid har en forforståelse. Det kunne lett bli en banal konstatering: selvfølgelig kommer vi til en tekst med noe i bagasjen.

Det mer radikale hos Gadamer er at denne forforståelsen ikke skal beskyttes.

Den skal prøves.

I møtet med teksten, med saken og med den andre kan det jeg trodde jeg visste, bli satt på spill.

Forståelse er derfor ikke bare å anvende mine eksisterende begreper på noe fremmed.

Det er også å risikere at møtet forandrer begrepene mine.

Jeg leser Heidegger gjennom det jeg har erfart siden 2001.

Men Heidegger leser på en måte også meg.

Og teksten fra 2001 gjør det samme.

Den minner meg om hva jeg en gang forsøkte å få øye på, og tvinger meg til å spørre om jeg fortsatt ser det.

Et menneske er mer

Noe fra hovedfagsarbeidet mitt står fortsatt igjen.

Profesjonelt arbeid med mennesker krever kunnskap.

Det krever teori.

Det krever begreper.

Men det krever også en erkjennelse av grensen for våre begreper:

Den andre er alltid mer enn min forståelse av den andre.

Dette er ikke et argument mot faglighet.

Det er et krav til fagligheten.

En faglighet som spør:

Hvordan har jeg kommet frem til det jeg tror jeg vet?

Hva gjør mine begreper synlig?

Og hva gjør de usynlig?

Da blir selvforståelsen en del av profesjonens etikk.

For makten til å definere et annet menneske er også makten til å overse det som ikke passer inn i definisjonen.

Side 284

Jeg sitter fortsatt med boken foran meg.

Side 284.

Et skjema over Vorstellung, Erkenntnis, Anschauung og Begriff.

I 2001 var disse ordene en del av et hovedfagsarbeid om sosialt arbeid.

I 2026 leser jeg dem på nytt.

Ordene har ikke forandret seg.

Jeg har.

Men heller ikke det er hele sannheten.

For mannen som skrev Veier til selvforståelse sitter på en måte ved siden av meg.

Vi ser på den samme siden.

Han fra den ene siden av 25 år.

Jeg fra den andre.

Mellom oss ligger alt som har skjedd siden.

Kanskje er selvforståelse nettopp dette.

Ikke å komme frem til en endelig forståelse av hvem man er.

Men å kunne vende tilbake.

Og oppdage at en side man trodde man hadde lest ferdig, fortsatt kan åpne en vei.

Også når veien fører tilbake til en selv.

Referanse:

Pettersen, Kaare Torgny, 2001. Veier til selvforståelse. Noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid. HiO-hovedfagsrapport 2001 nr 4. Nasjonalbiblioteket