Han jeg bærer rundt halsen

Om Kristoffer, vandringen og det å bli båret

Jeg bærer Kristoffer rundt halsen.

En liten medaljong. En stor mann som går gjennom vannet med en stav i hånden og et barn på skuldrene.

Jeg har visst hvem han forestiller en stund. Den hellige Kristoffer. Skytshelgen for reisende, pilegrimer, sjøfolk og vandringsmenn. Men først nylig begynte jeg å forstå hvorfor bildet betyr noe for meg.

Det skjedde mens jeg hørte Tom Waits synge Tom Traubert’s Blues.

Midt i sangen kommer en merkelig linje:

“Now I lost my Saint Christopher …”

Han har mistet sin Kristoffer.

Jeg kjente straks igjen navnet. Ikke først som helgenhistorie, men som medaljongen jeg selv bærer.

Og jeg tenkte: Jeg har ikke mistet min.

Mannen som ville tjene den sterkeste

Kristoffer er en merkelig helgen.

Vi vet nesten ingenting sikkert om den historiske mannen. Det kan ha eksistert en kristen martyr ved navn Christophorus i oldkirken, men historien de fleste kjenner, er en legende.

Det gjør den ikke nødvendigvis mindre sann.

Legenden forteller om en usedvanlig stor og sterk mann. Han ønsket å tjene den mektigste herren som fantes. Derfor søkte han først makten der mennesker vanligvis leter etter den: hos konger og herskere.

Men hver gang oppdaget han at den han trodde var sterkest, fryktet noen som var sterkere.

Til slutt begynte han å lete etter Kristus.

En eremitt skal ha sagt til ham at han kunne tjene Kristus ved å bruke den styrken han allerede hadde. Ved en farlig elv trengte mennesker hjelp til å komme over.

Kristoffer begynte å bære dem.

En dag kom et barn.

Han løftet barnet opp på skuldrene og gikk ut i vannet.

Men barnet ble tyngre for hvert skritt. Strømmen presset mot ham. Mannen som hadde stolt på sin enorme styrke, oppdaget at styrken nesten ikke strakk til.

Da han endelig kom over på den andre siden, skal han ha sagt at det føltes som om han hadde båret hele verden.

Barnet svarte at han ikke bare hadde båret verden.

Han hadde båret ham som hadde skapt den.

Barnet var Kristus.

Derav navnet Christophorus:

Kristusbæreren.

Men hvem bar hvem?

Jeg har alltid likt slike historier.

Ikke fordi jeg tror at alt nødvendigvis skjedde slik.

Gud skapte neppe verden på seks døgn. En kjempe bar kanskje aldri Jesusbarnet gjennom en virkelig elv.

Men en fortelling kan være sann på en annen måte enn som referat.

Den kan gjenkjenne noe i livet.

For når jeg ser på Kristoffer nå, legger jeg merke til noe jeg tidligere overså.

Han bærer barnet.

Men selv er han nesten ute av stand til å komme over.

Han har brukt hele livet på å lete etter den største styrken, og akkurat i øyeblikket da han møter den, oppdager han begrensningen i sin egen.

Det er der jeg kjenner meg igjen.

Jeg har også båret.

Arbeid. Ansvar. Familie. Mennesker. Oppgaver. Beslutninger. Ting som måtte gjøres fordi noen måtte gjøre dem.

Vi liker kanskje å tenke at livet består av det vi har klart.

Men når jeg ser tilbake, finnes det perioder jeg ikke helt forstår hvordan jeg kom gjennom.

Jeg hadde ikke kreftene. Jeg hadde ikke oversikten. Noen ganger hadde jeg heller ikke motet.

Og likevel kom jeg over.

Det finnes ikke alltid en rasjonell forklaring på dette. Jeg kan naturligvis peke på mennesker som hjalp meg, tilfeldigheter som gikk min vei, egne valg jeg tross alt klarte å ta.

Men det er ikke hele erfaringen.

Noen ganger har jeg kjent meg båret.

«I lost my Saint Christopher»

Hos Tom Waits er verden en annen.

Tom Traubert’s Blues er full av mennesker på drift. Våte klær. Hotellrom. Alkohol. Blod. Fremmede gater. Mennesker som ikke helt hører hjemme noe sted.

Gjennom sangen vender Waits stadig tilbake til Waltzing Matilda.

Den gamle australske sangen om vandringsmannen ligger som et ekko under hans egen fortelling.

Så kommer linjen om Kristoffer.

Han har mistet sin St. Christopher.

Det kan være en medaljong.

Men i sangen blir tapet større enn en gjenstand.

Den reisende har mistet beskytteren sin.

Han er fremdeles på veien, men noe som skulle følge ham, er borte.

Kanskje er det nettopp derfor linjen traff meg.

For jeg bærer min Kristoffer.

Og jeg tror ikke lenger at jeg bare bærer ham.

Vandringsmannen

Kristoffer ble helgen for mennesker på vei.

Pilegrimer bar bildet hans. Sjøfolk ba om hans beskyttelse. Senere fikk bilister små Kristoffer-medaljonger i bilen eller rundt halsen.

Det gir mening.

Reisen er et gammelt bilde på menneskelivet.

Man forlater noe. Man går gjennom noe. Man håper å komme fram.

Pilegrimen vet dette mer konkret enn de fleste. Han kjenner vekten av sekken, varmen, regnet, smerten i føttene og den merkelige avstanden mellom stedet han forlot og stedet han ennå ikke har nådd.

Jeg har selv gått langt.

Jeg vet hvordan verden forandrer seg når den måles i skritt.

Et menneske kan begynne en vandring med den forestillingen at han skal finne noe: et mål, et svar, kanskje seg selv.

Så oppdager han at veien arbeider annerledes.

Noe skjer med den som går.

Man bærer sekken.

Men veien bærer også en.

Martyren

Legenden stopper ikke ved elven.

Ifølge den senere fortellingen endte Kristoffers liv i martyrdøden. Han bar Kristus over vannet – og bar siden troen gjennom det som kom etterpå, helt til den kostet ham livet.

Det er den samme bevegelsen som med sekken og veien: Det man bærer lenge nok, begynner noen ganger selv å bære en.

Det gjelder ikke bare Kristoffer.

Arbeidet jeg bar i alle år, ansvaret, menneskene – etter hvert skjedde noe merkelig. Det jeg hadde båret, begynte også å bære meg. Det ga meg form, retning, noe å stå i.

Tro er ikke bare noe man har.

Det kan være noe som bærer en.

Den andre siden

Jeg vet ikke alltid hva jeg tror om helgener.

Jeg vet heller ikke hvordan man skulle beskrive den kraften jeg av og til har opplevd utenfor meg selv.

Gud, en engel, en helgen, nåde, forsyn – eller bare noe jeg ikke har språk for.

Jeg trenger kanskje heller ikke avgjøre det.

Jeg vet bare at det har vært situasjoner i livet hvor jeg i ettertid har tenkt:

Dette kunne jeg ikke ha klart alene.

Og likevel gjorde jeg det.

Eller kanskje det er riktigere å si:

Jeg kom gjennom det.

Forskjellen er viktig.

Den første formuleringen handler om prestasjon.

Den andre åpner for noe annet.

For hjelp. For mennesker. For tilfeldigheter. For nåde.

For muligheten av at et menneske kan bli båret uten helt å vite av hvem.

Min Kristoffer

Så bærer jeg medaljongen rundt halsen.

Den forestiller mannen som bar Kristus.

Men for meg har bildet langsomt snudd seg.

Jeg ser ikke lenger først og fremst den sterke mannen.

Jeg ser mannen ute i vannet.

Han støtter seg til staven.

Strømmen går rundt beina.

Det han har tatt på seg å bære, har blitt tyngre enn han kunne forestille seg.

Likevel fortsetter han.

Og han kommer over.

Tom Waits synger fremdeles om mannen som mistet sin St. Christopher. Jeg har tenkt mye på hva det egentlig vil si å miste sin – ikke gjenstanden, men evnen til å kjenne seg båret.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil kunne svare på det.

Men i kveld, når jeg kjenner den lille medaljongen mot brystet, er det ikke et svar jeg leter etter.

Det er bare vekten av den.

Liten, lett å bære og der.