Mennesket som verb

Kierkegaard, Heidegger og Fosse om det som blir til

Filosofien har lett for å gjøre verden til substantiver.

Mennesket. Selvet. Væren. Tiden. Troen. Språket.

Vi setter navn på det som finnes, og ordene kan gi oss inntrykk av at vi dermed har fått tak i noe stabilt. Et substantiv kan defineres, avgrenses og plasseres i et system.

Men livet oppfører seg sjelden slik. Det beveger seg, forandrer seg og vender tilbake. Det skjer.

Hos Søren Kierkegaard, Martin Heidegger og Jon Fosse finner vi, på svært ulike måter, en motstand mot tanken om at mennesket kan forstås som noe ferdig. Alle tre trekker språket bort fra det stillestående og mot bevegelsen.

Hos Kierkegaard skal mennesket bli seg selv. Hos Heidegger eksisterer mennesket ved å være kastet inn i en verden, forstå, velge og forholde seg til sine muligheter. Hos Fosse vender ordene, menneskene og erfaringene tilbake i stadig nye forskyvninger.

Kanskje forsøker de alle tre å gjøre mennesket til et verb.

Å bli seg selv

Hos Kierkegaard er selvet ingen ferdig størrelse.

Det er en oppgave.

Dette er en av de mest krevende og samtidig mest fruktbare tankene i forfatterskapet hans. Man skulle tro at det enkleste i verden var å være seg selv. Hvem ellers skulle man være?

Men hos Kierkegaard er det nettopp dette som er problemet. Et menneske kan leve et helt liv uten egentlig å bli seg selv.

I Sygdommen til Døden beskrives selvet som et forhold som forholder seg til seg selv. Formuleringen er berømt, men også vanskelig. Den peker mot noe avgjørende: Selvet er ikke en gjenstand.

Det er en relasjon.

Og en relasjon eksisterer bare så lenge den finner sted.

Å være et selv er derfor noe mennesket gjør. Det er en bevegelse mellom det man er, det man har vært, det man kunne blitt og det man forsøker å bli.

Derfor er Kierkegaards menneske alltid underveis. Selvet kan ikke eies. Det må leves.

Og denne oppgaven opphører ikke når ungdommen er over. Spørsmålet om hvem man er, kan vende tilbake gjennom hele livet – også når man trodde man for lengst hadde besvart det.

Gjentagelsen

Dette blir enda tydeligere i Gjentagelsen.

Kierkegaard skiller mellom erindring og gjentagelse. Erindringen vender bakover og søker det som har vært.

Gjentagelsen vender også tilbake til det gamle, men på en annen måte.

Den vender fremover.

Det virker først selvmotsigende. Hvordan kan man bevege seg fremover ved å vende tilbake?

Men menneskelivet er fullt av slike bevegelser. Vi møter de samme spørsmålene igjen. Vi vender tilbake til de samme stedene. Vi leser en bok på nytt. Vi møter et menneske etter mange år.

Da kan vi oppdage at ordene er de samme, men at betydningen har forandret seg.

Ikke nødvendigvis fordi ordene har forandret seg.

Men fordi vi har gjort det.

Gjentagelsen blir derfor ikke kopi. Den blir tilblivelse.

Mennesket gjentar ikke livet ved å leve det samme en gang til. Det gjentar livet ved stadig å ta det opp igjen.

Å bli seg selv betyr derfor også å bli seg selv på nytt.

Og på nytt.

Heidegger og verbet

Når Heidegger kommer noen tiår senere, skjer det noe lignende med filosofiens språk.

Han arver en tradisjon full av substantiver: væren, bevissthet, subjekt, objekt, tid, verden.

Men Heidegger mistror disse ordene når de blir stående stille. De kan få oss til å tro at væren er en ting, at mennesket er en gjenstand, eller at verden er noe som står utenfor oss.

Derfor begynner han å bevege språket.

Han spør ikke først hva mennesket er, men hvordan mennesket er.

Mennesket er ikke bare til stede i verden slik en stol er til stede i et rom.

Mennesket er i verden.

Heideggers In-der-Welt-sein – væren-i-verden – forsøker nettopp å bryte opp forestillingen om mennesket som et isolert subjekt som betrakter en ytre virkelighet.

Vi befinner oss ikke først inne i oss selv og går deretter ut i verden. Vi er allerede involvert. Vi forstår, handler, bekymrer oss, forventer, husker, bruker ting og møter andre.

Eksistensen er allerede en aktivitet.

Å eksistere

Ordet eksistens får derfor en spesiell betydning hos Heidegger.

Det betyr ikke bare at et menneske finnes. En stein finnes også.

Men mennesket eksisterer i den forstand at det hele tiden forholder seg til sin egen væren. Det har muligheter. Det kan være annerledes. Det kan velge, mislykkes og forsøke igjen.

Mennesket er derfor aldri helt sammenfallende med det det allerede er.

Det står også i forhold til det det ennå ikke er.

På denne måten blir fremtiden en del av nåtiden. Jeg er ikke bare det jeg har blitt. Jeg er også det jeg er på vei mot.

Det er derfor Heideggers menneske aldri kan beskrives fullstendig med et substantiv.

Det er mer presist å beskrive det med verb:

å være, å forstå, å velge, å vente, å huske, å dø.

Når sannheten «vester»

Heidegger gjør dette ikke bare med mennesket. Han gjør det også med filosofiens mest grunnleggende begreper.

Et særlig tydelig eksempel er ordet Wesen.

På tysk betyr Wesen vanligvis «vesen» eller «essens». Det høres ut som et klassisk substantiv: Hva er en tings egentlige vesen?

Men Heidegger går tilbake til ordets verbale karakter. Han bruker formen west – «vesener», kunne man nesten si på norsk, selv om ordet ikke finnes hos oss.

I Der Ursprung des Kunstwerkes skriver han at sannheten west. Poenget er ikke bare at sannheten har et bestemt vesen, som om dette kunne defineres og legges fast. Sannheten skjer som en bevegelse mellom avdekking og skjuling. Noe kommer til syne, samtidig som noe annet trekker seg tilbake.

Det er et lite språklig grep, men det sier mye om Heideggers filosofi.

Sannheten er ikke bare.

Den skjer.

Det er som om han ikke stoler på et språk som står stille, fordi det som skal tenkes, heller ikke står stille.

Væren skjer. Verden åpner seg. Mennesket eksisterer. Språket taler.

Filosofien blir grammatisk urolig fordi virkeligheten selv ikke lar seg fastholde som en samling ferdige ting.

Og så kommer Fosse

Hos Jon Fosse blir denne bevegelsen litteratur.

Han skriver ikke filosofiske avhandlinger om væren eller gjentagelse. Han lar språket gjøre arbeidet.

Den som leser Septologien, merker hvordan setninger, ord, bilder, navn, bevegelser og bønner vender tilbake.

Men ingen gjentagelse er helt identisk med den foregående.

En setning kommer tilbake etter noen sider og betyr plutselig noe annet. En erindring forskyves. Et menneske speiles i et annet menneske.

Asle møter den andre Asle.

Den ene kunne ha vært den andre. Den andre kunne ha vært den ene.

Identiteten blir bevegelig.

Hvem er jeg?

Hvem kunne jeg ha vært?

Hvem er den andre?

Hvor slutter jeg og hvor begynner han?

Fosse gir ikke nødvendigvis svar. Han lar spørsmålene bevege seg gjennom språket.

Repetisjon og variasjon

Fosse har selv sammenlignet skrivingen med musikk.

Musikken lever av repetisjon og variasjon. Et tema kommer tilbake, men aldri helt på samme måte.

Det samme gjelder hans prosa.

Gjentagelsen skaper ikke stillstand. Den skaper rytme.

En setning vender tilbake, men siden forrige gang har leseren erfart noe. Dermed har også setningen forandret seg.

Dette er et merkelig fenomen. Ordene kan være identiske, mens betydningen ikke er det.

Tiden har gått inn i språket.

Her står Fosse svært nær Kierkegaard.

Hos Kierkegaard er gjentagelsen en eksistensiell kategori. Hos Fosse blir den litterær erfaring.

Kierkegaard spør hva gjentagelse betyr.

Fosse får oss til å gjennomleve den.

Mennesket som ikke er ferdig

Her møtes de tre.

Kierkegaards menneske skal bli seg selv.

Heideggers menneske eksisterer som mulighet.

Fosses menneske gjentas og forskyves gjennom språk, erindring og tid.

Ingen av dem beskriver mennesket som ferdig.

Det finnes kanskje en dyp filosofisk konsekvens i dette. Hvis mennesket ikke er et ferdig substantiv, kan heller ikke et menneskeliv forstås som en gjenstand man på et tidspunkt får full oversikt over.

Vi er aldri helt ferdige med vår egen fortid.

Vi fortolker den på nytt.

Vi er aldri ferdige med våre relasjoner.

Vi møter dem på nytt.

Vi er aldri ferdige med sorgen.

Den vender tilbake.

Vi er aldri ferdige med kjærligheten.

Den må leves igjen.

Vi er kanskje heller aldri ferdige med troen.

Den må gjentas.

Også alderdommen er en tilblivelse

Hvis dette er riktig, gjelder det ikke bare ungdommens valg eller voksenlivets prosjekter. Det gjelder hele livet.

Også alderdommen må da forstås som tilblivelse.

Det kan være fristende å tenke på alderdom som en tilstand man til slutt kommer frem til: først barndommen, så ungdommen, voksenlivet og endelig alderdommen. Som om livet besto av rom man beveget seg gjennom, før man kom inn i det siste.

Men slik oppleves det ikke nødvendigvis innenfra.

Man blir gammel.

Dag for dag.

Og samtidig fortsetter man å bli noe.

Kanskje merker man nettopp da gjentagelsens merkelige kraft. Man vender tilbake til bøker man leste som ung og oppdager at de har forandret seg.

Selvsagt har de ikke det.

Det er leseren som har forandret seg.

Man møter igjen spørsmål man trodde man hadde besvart. De er fortsatt der, men de stiller seg annerledes.

Kierkegaard blir en annen Kierkegaard.

Heidegger blir en annen Heidegger.

Fosse blir en annen Fosse.

Ikke fordi tekstene forandrer seg.

Men fordi leseren gjør det.

Dermed gjentar også lesningen seg.

Og nettopp her blir tanken om mennesket som verb mer enn en filosofisk formulering. Den blir en erfaring.

Så lenge livet varer, fortsetter mennesket å bli.

Den samme veien

Vi kan gå den samme veien mange ganger.

Kartet er det samme. Avstanden er den samme. Veien ligger der.

Men turen blir aldri identisk.

Været er annerledes. Lyset er annerledes. Kroppen er annerledes. Tankene er annerledes.

Den som går, er blitt en annen.

Det er kanskje nettopp dette Kierkegaard kalte gjentagelse.

Og kanskje er det dette Heidegger forsøkte å vise når han gjorde eksistensen til noe vi stadig utfører.

Hos Fosse blir det rytme.

Vi kommer tilbake.

Igjen.

Og igjen.

Ikke fordi vi står stille.

Men fordi det menneskelige livet kanskje ikke beveger seg som en rett linje.

Det beveger seg snarere som en spiral.

Vi kommer tilbake til det samme.

Men fra et annet sted.

Filosofien som verb

Kanskje er filosofi til slutt heller ikke et substantiv.

Filosofi er ikke bare noe som finnes i bøker.

Det er noe vi gjør.

Vi spør.

Vi tviler.

Vi fortolker.

Vi vender tilbake.

Vi forsøker å forstå.

Så oppdager vi at forståelsen ikke var avsluttet.

Og begynner igjen.

Kierkegaard gjorde selvet til en oppgave.

Heidegger gjorde eksistensen til en bevegelse.

Fosse gjorde gjentagelsen til språk.

Alle tre minner oss om noe enkelt som substantivene lett skjuler:

Mennesket er ikke ferdig.

Det er ikke noe vi først er og deretter lever.

Det blir til mens det lever.

Kanskje burde vi derfor noen ganger slutte å spørre:

Hva er et menneske?

Og heller spørre:

Hva gjør det å være menneske?

Da blir filosofien et verb.

Og kanskje blir livet det også.

Kierkegaard gjorde selvet til en oppgave.

Heidegger gjorde eksistensen til en bevegelse.

Fosse gjorde gjentagelsen til språk.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT