Filosofi er å filosofere

Heidegger med en innføring i filosofi

Jeg leser bind 27 i Martin Heideggers Gesamtausgabe, Einleitung in die Philosophie. Forelesningene ble holdt i Freiburg vintersemesteret 1928–1929, kort tid etter utgivelsen av Sein und Zeit. Allerede innledningsvis stiller Heidegger et spørsmål som kan virke enkelt, men som berører selve filosofiens egenart:

Er filosofi en vitenskap?

Hans svar er tydelig.

Filosofi er ikke vitenskap.

Det kan ved første øyekast oppfattes som en nedvurdering. I moderne kunnskapskultur representerer vitenskapen den mest systematiske formen for begrunnet kunnskap. Vitenskapen undersøker, sammenligner, analyserer, prøver hypoteser og søker metodisk holdbare forklaringer.

Hvis filosofien ikke er vitenskap, hva er den da?

Heideggers svar er interessant nettopp fordi han ikke forsøker å legitimere filosofien ved å gjøre den mer vitenskapelig. Han insisterer i stedet på at filosofien har en annen og mer grunnleggende oppgave.

Vitenskapene undersøker bestemte områder av det værende. Biologien undersøker levende organismer, fysikken fysiske prosesser, historievitenskapen historiske hendelser og samfunnsvitenskapene mennesker, handlinger og institusjoner. Enhver vitenskap forutsetter dermed allerede en bestemt avgrensning av sitt gjenstandsområde.

Før undersøkelsen kan begynne, må noe allerede ha blitt forstått som mulig gjenstand for undersøkelse.

Filosofien stiller spørsmålet på et mer grunnleggende nivå. Den spør ikke bare hva noe er, eller hvordan det fungerer, men hva det vil si at noe overhodet er. Den spør etter vår forståelse av væren, verden og mennesket som det vesen som kan møte det værende som værende (Heidegger, 1996).

Dermed står filosofien ikke ved siden av vitenskapene som enda en vitenskapelig disiplin. Den undersøker snarere de grunnleggende forutsetningene som vitenskapelig virksomhet selv allerede beveger seg innenfor.

Dette betyr ikke at filosofien står over vitenskapen. Den konkurrerer ikke med fysikeren om fysikken eller med samfunnsforskeren om samfunnsvitenskapen.

Den spør annerledes.

Allerede her aner jeg noe som senere har blitt viktig for min egen forståelse av praktisk filosofi. Praktisk filosofi er kanskje ikke først og fremst filosofi som anvendes på livet utenfra. Den kan begynne i selve livet, i det øyeblikket noe vi tidligere tok for gitt, blir et spørsmål.

Denne forskjellen mellom filosofi og vitenskap fikk en gang en svært konkret betydning for meg.

Da jeg underviste nye sosionomstudenter, var sosialt arbeid som et flerparadigmatisk vitenskapelig fag et av temaene. Sosialt arbeid lar seg vanskelig samle under én teori om mennesket, én vitenskapsteoretisk posisjon eller én kunnskapsform. Naturvitenskapelige, samfunnsvitenskapelige, humanistiske og normative perspektiver møtes i samme fagfelt.

I denne undervisningen brukte jeg min egen norske oversettelse av Martin Heideggers Platons Lehre von der Wahrheit. Teksten inngår i bind 9 av Gesamtausgabe, Wegmarken. Min norske oversettelse, Platons sannhetslære, ble utgitt av Forlaget Epos i Sandefjord i 2000 etter skriftlig godkjenning fra Hermann Heidegger.

Arbeidet med oversettelsen tok omkring ett år.

Det var ikke bare et spørsmål om å oversette tysk til norsk. Heideggers tekst er selv en fortolkning av Platons greske tekst, og den norske oversettelsen måtte derfor hele tiden prøves mot to språklige og filosofiske nivåer samtidig: Heideggers tyske begrepsbruk og Platons gammelgreske original.

Oppgaven var ikke å produsere en norsk tekst som bare lød godt, men å forsøke å bevare forbindelsen mellom de tre språkene uten å glatte ut de filosofiske forskjellene mellom dem. I dette arbeidet fikk jeg hjelp av Egil A. Wyller, som bidro til å sikre at oversettelsen også var tro mot den greske teksten og dens filosofiske sammenheng.

Det gjorde arbeidet langsomt.

Men langsomheten var en del av selve forståelsen.

Man oppdager fort at filosofiske begreper ikke uten videre lar seg flytte fra ett språk til et annet. Et ord kan oversettes korrekt og likevel miste noe av den verden det tilhører. Oversettelse blir dermed også fortolkning.

Kanskje var dette allerede en erfaring av det Heidegger senere fikk meg til å forstå mer eksplisitt: Filosofi er ikke bare noe man tilegner seg som innhold. Den skjer i arbeidet med spørsmålet.

Det var derfor heller ikke tilfeldig at jeg senere brukte nettopp denne teksten i undervisningen.

Heidegger tar utgangspunkt i Platons hulelignelse i bok VII av Staten. Menneskene sitter bundet i en hule og ser skygger på en vegg. Det de oppfatter som virkelighet, er begrenset av den posisjonen de befinner seg i. Frigjøringen innebærer derfor ikke bare at de får tilgang til flere opplysninger. Den krever en vending – en periagōgē – av hele mennesket (Platon, 1992).

Det var denne bevegelsen jeg var opptatt av.

Jeg brukte hulelignelsen som et bilde på erkjennelse: læring er ikke nødvendigvis en enkel bevegelse fra uvitenhet til kunnskap. Erkjennelse kan innebære motstand, strev og omorientering. Det kan være smertefullt å oppdage at noe man tidligere har betraktet som selvfølgelig, ikke lenger kan opprettholdes.

Hos Heidegger blir denne siden av hulelignelsen særlig viktig. Forandringen gjelder ikke bare det mennesket ser, men måten mennesket står i forhold til det som viser seg på. Spørsmålet om sannhet blir dermed også et spørsmål om menneskets egen omvending og dets forhold til det som avdekkes (Heidegger, 2000).

For meg var dette et fruktbart bilde i undervisningen av kommende sosialarbeidere. Studentene skulle ikke bare tilegne seg teorier, metoder og forskningsbasert kunnskap. De skulle møte forskjellige måter å forstå mennesker på og kanskje oppdage at noen av deres egne selvfølgeligheter måtte undersøkes på nytt.

Ikke alle var enige i denne måten å undervise på.

Jeg ble kritisert av kolleger for å blande filosofi og vitenskap. Filosofi hørte ikke hjemme i vitenskapelig undervisning, ble det hevdet. Filosofi og vitenskap var som olje og vann.

De lot seg ikke forene.

Jeg forsto innvendingen. Vitenskap skal ikke erstattes av filosofi. Filosofiske refleksjoner kan ikke presenteres som empiriske funn, og Platon eller Heidegger kan ikke avgjøre et forskningsspørsmål som krever empiriske data.

Men det var heller ikke det jeg forsøkte å gjøre.

Jeg forsøkte å stille et annet spørsmål: Hva skjer med et menneske når læring ikke bare innebærer å tilegne seg ny informasjon, men å måtte revurdere sin egen forståelse? Hva kreves når en tidligere fortolkningsramme ikke lenger er tilstrekkelig?

Slike spørsmål kan også undersøkes vitenskapelig.

Men de er samtidig filosofiske.

Når jeg nå leser Heideggers forelesninger fra 1928–1929, ser jeg denne gamle diskusjonen i et nytt lys.

Kanskje hadde kollegene mine rett i én vesentlig forstand. Filosofi og vitenskap er forskjellige.

Heidegger insisterer selv på forskjellen.

Men forskjellig betyr ikke uforenlig.

Olje og vann er derfor kanskje et misvisende bilde. Spørsmålet er ikke om filosofien skal oppløses i vitenskapen eller vitenskapen i filosofien. Spørsmålet er om vitenskapelig virksomhet også trenger rom for refleksjon over sine egne forutsetninger.

Hva regner vi som kunnskap? Hva gjør vi til gjenstand for forskning? Hvilket menneskesyn ligger allerede implisitt i våre teorier, begreper og forskningsspørsmål?

Det er her filosofien blir relevant.

Ikke som konkurrent til vitenskapen, men som kritisk refleksjon over det som ellers lett fremstår som selvfølgelig.

Dette gjør Heideggers formulering særlig interessant:

Philosophie ist Philosophieren.

Filosofi er filosofiering.

Filosofien er dermed ikke bare et substantiv. Den betegner en aktivitet.

Man kan vite svært mye om filosofiens historie uten nødvendigvis å filosofere. Man kan kjenne Platons dialoger, Kants kategorier, Kierkegaards skrifter og Heideggers begreper. Man kan undervise i filosofihistorie og publisere arbeider om filosofiske tenkere.

Likevel er det ikke sikkert at filosofien selv har begynt.

For filosofien oppstår først for alvor når spørsmålet også berører den som spør.

Da handler det ikke bare om hva Heidegger mente med væren, men om hva det betyr for meg å være. Ikke bare om hva Kierkegaard skrev om fortvilelse, men om hva fortvilelse betyr når den viser seg i et menneskeliv. Ikke bare om definisjonen av sannhet, men om hva som skjer når noe jeg tidligere betraktet som sant, ikke lenger lar seg opprettholde.

Da er vi igjen i Platons hule.

Den frigjorte fangen går ikke uanstrengt ut i sollyset. Lyset blender. Det kjente mørket kan i første omgang være lettere å holde fast ved enn en sannhet som krever en endring i selve måten verden blir forstått på.

Kanskje var det nettopp derfor hulelignelsen betydde noe for meg som underviser.

Ikke fordi den ga studentene vitenskapelig kunnskap, men fordi den synliggjorde noe ved erkjennelsens vilkår.

Vitenskapen kan gi oss ny kunnskap. Filosofien kan spørre hva denne kunnskapen forutsetter, og hva den gjør med vår forståelse av verden, andre mennesker og oss selv.

De er ikke det samme.

De skal heller ikke være det samme.

Nettopp fordi filosofi er filosofiering, kan den heller ikke uten videre stivne til et avsluttet system. Her blir Heideggers skille mellom filosofi og Weltanschauung – verdensanskuelse – en videreføring av det samme poenget.

En verdensanskuelse kan tilby sammenheng, orientering og trygghet. Den kan gi et menneske et samlet bilde av verden og av dets egen plass i den. Filosofien kan også fristes til å bli et slikt ferdig system – et hus vi kan flytte inn i.

Men dersom alle de grunnleggende spørsmålene allerede er besvart, kan selve filosofieringen opphøre.

Filosofien må derfor bevare en særegen åpenhet. Den skal ikke nødvendigvis gjøre verden tryggere eller enklere. Den kan tvert imot gjøre det selvfølgelige problematisk igjen og åpne spørsmål som etablerte forståelsesformer har lukket.

Det er kanskje derfor filosofien fortsatt betyr noe for meg.

Ikke fordi den gir endelige svar, men fordi den har lært meg å leve med spørsmål som ikke nødvendigvis skal avsluttes: Hva er et godt liv? Hva skylder vi andre mennesker? Hva vil det si å være den man er?

Slike spørsmål besvares ikke én gang for alle.

De må også leves.

Kanskje er det nettopp dette Heidegger forsøker å gjøre i en forelesningssal i Freiburg vinteren 1928–1929. Ikke først og fremst å overføre filosofi som et avgrenset kunnskapsområde, men å bringe selve filosofieringen i bevegelse.

Det er en vesentlig forskjell.

Og kanskje er det også en mulig definisjon av praktisk filosofi:

Ikke filosofi anvendt på livet.

Men livet selv, når det begynner å stille spørsmål ved det som tidligere fremsto som selvfølgelig.

Da er filosofien ikke lenger bare noe vi leser.

Den er noe vi gjør.

Å filosofere.

Referanser

Heidegger, M. (1976). Platons Lehre von der Wahrheit. I F.-W. von Herrmann (Red.), Wegmarken (Gesamtausgabe, bd. 9, s. 203–238). Vittorio Klostermann.

Heidegger, M. (1996). Einleitung in die Philosophie (O. Saame & I. Saame-Speidel, Red.). Vittorio Klostermann. (Gesamtausgabe, bd. 27)

Heidegger, M. (2000). Platons sannhetslære (K. T. Pettersen, Overs.). Forlaget Epos. (Originalverket publisert 1976)

Platon. (1992). Republic (G. M. A. Grube, Overs.; C. D. C. Reeve, Rev.). Hackett Publishing Company.