Når menneskelige nerveceller lever i en mus

Om organoider, autisme og spørsmålet om hvor mennesket egentlig finnes

Jeg leste nylig et nyhetsinnslag i Science som fikk meg til å stanse.

Forskere ved Stanford University hadde gjort noe som for få år siden ville hørt hjemme i science fiction. De hadde genetisk endret mus slik at store deler av hjernebarken ikke utviklet seg, og deretter transplantert inn små organlignende strukturer dyrket fram fra menneskelige stamceller – såkalte hjerneorganoider.

Det menneskelige vevet vokste.

Etter tre måneder utgjorde det mer enn 90 prosent av det kortikale vevet. De menneskelige nervecellene etablerte forbindelser med andre deler av musens nervesystem og sendte nervefibre gjennom hjernen og mot ryggmargen.

Det var ikke lenger bare menneskelige celler i en laboratorieskål.

De levde som del av et dyr.

Og da oppstår et spørsmål som ikke kan besvares med et mikroskop alene:

Hvor finnes egentlig det menneskelige?

En menneskelig nervecelle

Spørsmålet virker først enkelt.

En menneskelig nervecelle er en nervecelle med menneskelig genetisk opphav. Cellene i Stanford-forsøket var dyrket fram fra humane stamceller. Biologisk er det derfor ingen tvil om hvor de kommer fra.

Men opprinnelse er ikke nødvendigvis det samme som betydning.

En nervecelle eksisterer ikke alene. Den mottar signaler fra andre celler, sender signaler videre, påvirkes av kjemiske og elektriske omgivelser og inngår i større nettverk.

I forsøket vokser den menneskelige cellen inne i en musekropp. Den får blodtilførsel der. Den inngår i forbindelser med musens nervesystem. Aktiviteten påvirkes av organismen den nå er blitt en del av.

Cellen er menneskelig.

Sammenhengen er det ikke.

Hva er den da?

Kanskje spørsmålet allerede er feil stilt.

Delene og helheten

Vi har en sterk tilbøyelighet til å lete etter mennesket i delene.

I genene.

I hjernen.

I nevronene.

Et sted der inne må det finnes noe som gjør oss til dem vi er.

Den nye forskningen gjør denne forestillingen mer komplisert. For dersom menneskelige nevroner kan leve og fungere inne i nervesystemet til en mus uten at musen dermed blir et menneske, kan ikke det menneskelige ganske enkelt lokaliseres til nevronene.

Det oppstår i en sammenheng.

Dette er ikke et argument mot biologien. Tvert imot. Det er biologien selv som viser hvor avgjørende sammenhengen kan være.

Forskerne fant blant annet en sjelden type nerveceller med kjennetegn som forbindes med von Economo-nevroner. Disse finnes i bestemte områder av menneskehjernen, blant annet områder som forbindes med sosial oppmerksomhet og beslutninger, og de har tidligere vært svært vanskelige å dyrke fram i laboratoriet.

Noe ble altså mulig fordi cellene fikk utvikle seg i et levende nervesystem.

Miljøet var ikke bare en beholder.

Det var med på å forme det som kunne bli til.

Et gammelt hermeneutisk spørsmål

Her beveger den nye biologien seg overraskende nær et gammelt hermeneutisk problem.

Vi kan ikke forstå delen uten helheten. Men vi kan heller ikke forstå helheten uten delene.

Dette er den hermeneutiske sirkelen. Hos Gadamer er den ikke bare en metode vi kan velge å bruke eller la være. Den beskriver noe grunnleggende ved selve forståelsen. Et ord får mening gjennom setningen det står i. Setningen får mening gjennom teksten. Teksten forstås innenfor et språk, en historie og en verden som leseren allerede befinner seg i.

Vi går fra delen til helheten og tilbake igjen.

Hver gang kan forståelsen forskyves.

Den menneskelige nervecellen i musehjernen gjør denne bevegelsen nesten synlig.

Vi kan isolere cellen og undersøke den. Vi kan kartlegge genene, måle elektriske impulser og beskrive hvilke proteiner den produserer. Vi kan sammenligne den med andre celler og følge hvordan den utvikler seg.

Alt dette gir virkelig kunnskap.

Men hva cellen gjør, kan ikke forstås uavhengig av nettverket den inngår i. Og nettverket kan igjen ikke forstås uavhengig av organismen det er en del av.

Her må analogien brukes forsiktig.

En nervecelle fortolker ikke sin sammenheng slik et menneske fortolker en tekst, en situasjon eller et annet menneske. Biologi er ikke hermeneutikk.

Men forskningen viser noe hermeneutikken lenge har lært oss å være oppmerksomme på:

Konteksten er ikke bare bakgrunn.

Den er med på å bestemme hva delen kan bli og hva delen kan gjøre.

Det gjør også noe med spørsmålet jeg begynte med.

Hvor finnes det menneskelige?

Hvis svaret ganske enkelt var «i de menneskelige nervecellene», skulle det være mulig å peke på disse cellene i musehjernen og si:

Der er mennesket.

Men det kan vi ikke.

Cellene er menneskelige.

Musen er fortsatt en mus.

Det betyr ikke at biologien har mislyktes. Det betyr at spørsmålet om mennesket ikke kan besvares ved å undersøke én del av mennesket alene.

Og så kommer autisme inn i bildet

Det er akkurat her forskernes interesse for autisme blir interessant.

Ikke fordi den nye studien har oppdaget noe bestemt om autisme.

Det har den ikke.

Forskergruppen til Sergiu Pașca har tidligere brukt en annen transplantasjonsmodell for å studere Timothy-syndrom, en sjelden genetisk tilstand som blant annet kan være forbundet med autistiske trekk. I studien fra 2022 ble menneskelige hjerneorganoider transplantert til rotter. Det arbeidet viste hvordan slike modeller kan brukes til å undersøke bestemte genetiske og cellulære mekanismer i et levende nervesystem.

Den nye studien fra 2026 er annerledes.

Her brukes mus som genetisk er konstruert slik at store deler av hjernebarken ikke utvikles. Det menneskelige vevet får dermed vokse inn der musevevet ellers ville ha vært.

Forskerne undersøkte blant annet hva som skjedde ved oksygenmangel. Det menneskelige nervevevet ble skadet, og dyrene fikk problemer med blant annet gange og balanse. Dette kan gjøre modellen interessant for forskning på tilstander der forstyrrelser tidlig i hjerneutviklingen spiller en rolle.

Forskerne peker også på mulige framtidige anvendelser innen blant annet autisme.

Men foreløpig har forsøket ikke funnet noe om autisme spesifikt.

Det er nettopp poenget.

Modellen gjør det mulig å studere menneskelige nerveceller mens de utvikler seg som del av et levende nervesystem. Den kan senere brukes til å undersøke biologiske prosesser som kan være relevante for autisme.

Men modellen er ikke autisme.

Man har ikke funnet «autismen» inne i en nervecelle.

Og en mus med menneskelige nevroner har ikke dermed fått menneskelig autisme.

Forskjellen er avgjørende.

For autisme viser seg ikke bare i celler. Det vi kaller autisme, viser seg også i et menneskes måte å sanse, orientere seg, kommunisere og være sammen med andre mennesker på. Det viser seg i møtet mellom et menneske og en verden.

Biologien er en del av dette.

Men kunnskapen om delen er ennå ikke kunnskapen om helheten.

Organoidet og verden

Det bringer oss tilbake til organoidet.

Et organoid i en laboratorieskål har ingen verden i den betydningen et levende menneske har en verden.

Det ligger i et næringsmedium. Forskerne kan tilføre kjemiske stoffer, måle elektrisk aktivitet og studere hvordan cellene utvikler seg.

Men organoidet går ingen steder.

Det hører ingen stemme.

Det møter ingen annen.

Når menneskelige celler plasseres i et levende dyr, skjer noe annet. De blir del av et fungerende nervesystem. Signaler kommer og går. Kroppen beveger seg. Sanseorganene påvirkes av omgivelsene. Organismen reagerer.

Cellene har fått en sammenheng.

Likevel har de ikke fått en menneskelig verden.

Det skillet er viktig.

Forskerne understreker selv begrensningene. Det transplanterte vevet utvikler seg ikke på samme måte som en menneskelig hjerne. Forbindelsene er annerledes. Sanseinntrykkene er annerledes. Og organoider gjengir særlig deler av den tidlige fosterutviklingen bedre enn den senere utviklingen etter fødselen, da svært mye av hjernens forbindelsesnettverk formes.

Dette er menneskelig nervevev.

Det er ikke et menneskelig sinn.

Når grensen blir uklar

Men nettopp derfor oppstår også det etiske spørsmålet.

Hvor langt bør vi gå?

Når menneskelig hjernevev integreres stadig bedre i dyr, er det neppe tilstrekkelig bare å spørre hvor stor prosentandel av vevet som har menneskelig opphav.

Nitti prosent menneskelig kortikalt vev gjør ikke en mus til et menneske.

Men prosentandelen kan heller ikke være det eneste som interesserer oss.

Vi må også spørre hva vevet kan gjøre.

Kan stadig mer komplekse nettverk forandre dyrets sanseapparat eller læring? Kan framtidige modeller utvikle egenskaper vi ikke hadde forventet? Og dersom forskningen en dag skulle nærme seg former for erfaring eller lidelse som er vanskelige å gjenkjenne, hvordan skulle vi vite det?

Det er foreløpig ingen grunn til å hevde at musene i dette forsøket har fått menneskelig bevissthet.

Det bør vi heller ikke antyde.

Men det interessante etiske problemet oppstår nettopp fordi vi beveger oss inn i et område der gamle kategorier blir mindre selvfølgelige.

Menneske.

Dyr.

Menneskelig celle.

Musehjerne.

Ordene er fortsatt tydelige hver for seg.

Det er forbindelsene mellom dem som er blitt vanskeligere.

Og igjen møter vi problemet med delen og helheten.

Hvor er mennesket?

Jeg begynte med en mus.

En mus der store deler av hjernebarken består av vev dyrket fram fra menneskelige stamceller.

Jeg ender et annet sted.

For forsøket sier kanskje like mye om vår trang til å finne mennesket på ett bestemt sted som det sier om nerveceller.

Vi leter i DNA.

Vi leter i nevronene.

Vi leter i bestemte områder av hjernen.

Og naturligvis skal vi fortsette å lete der. Biologien er virkelig. Gener er virkelige. Nerveceller er virkelige. Forskjeller i hjernens utvikling er virkelige.

Men mennesket finnes kanskje ikke i noen av delene alene.

Et menneske blir til i en kropp, i en historie, i et språk og i en verden sammen med andre.

Derfor blir jeg også varsom når denne forskningen nærmer seg autisme. Jo mer vi lærer om nevronene, desto mer presist kan vi forstå enkelte biologiske mekanismer.

Det er verdifull kunnskap.

Men forståelsen av mennesket krever en annen bevegelse i tillegg.

Fra delen tilbake til helheten.

Og derfra tilbake til delen igjen.

Den menneskelige nervecellen som vokser inne i musehjernen, gjør denne bevegelsen synlig på en måte jeg ikke hadde ventet.

Den er utvilsomt menneskelig.

Men den er ikke et menneske.

Mellom disse to setningene åpner det seg et helt landskap.