Et rom i et fremmed språk

Om Tarjei Vesaas, Is-slottet og en gutt som kom hjem til et fremmed land

Jeg kom til Norge i 1970.

Jeg var seksten år gammel og hadde levd hele livet mitt i USA. Norge skulle være hjemlandet mitt, men det kjentes ikke slik. Jeg kunne lite norsk. Menneskene omkring meg snakket fort. Ordene kom og gikk før jeg rakk å holde fast i dem.

Så satt jeg der.

På en ungdomsskole i Norge.

Ingen venner. Et fremmed klasserom. Fremmede stemmer. Utenfor lå et landskap jeg ennå ikke hadde lært å lese.

Og foran meg lå en bok.

Is-slottet av Tarjei Vesaas.

På nynorsk.

Jeg husker ikke lenger hvordan læreren presenterte den. Kanskje fortalte han eller hun om Vesaas. Kanskje snakket vi om handling og personer. Det er borte.

Men boken er ikke borte.

Jeg begynte å lese.

Og ganske snart skjedde noe jeg fremdeles ikke helt kan forklare.

Jeg gikk inn.

Inn i isen

Det var Siss og Unn.

To jenter. Et møte. En hemmelighet som nesten blir sagt. Noe som stanser ved ordene.

Så isen.

Kulden.

Vannet som har stanset og likevel ikke stanset. Vegger og ganger. Lys som brytes. Et slott som finnes og ikke finnes.

Jeg hadde aldri sett noe slikt.

Likevel kjente jeg stedet.

Ikke fordi jeg hadde opplevd det Unn opplevde. Det må sies. Hennes historie hadde et mørke og et alvor som ikke var mitt.

Men jeg kjente igjen noe annet.

Det å stå utenfor.

Det å se de andre og vite at de tilhører noe du ennå ikke tilhører.

Det å ønske seg inn.

Det å mangle ordene.

På skolen omkring meg var det grupper og vennskap og fortrolighet. De andre visste hvordan man skulle snakke. De visste når man skulle le. De kjente kodene. De hadde en historie sammen som jeg ikke var en del av.

Jeg kom fra et annet sted.

Jeg hadde et annet språk i kroppen.

Kanskje var det derfor jeg ikke bare leste om Siss og Unn.

Jeg gikk sammen med dem.

Språket

Det merkelige er språket.

Jeg kunne lite norsk. Og nå skulle jeg lese nynorsk.

Det burde ha skapt enda større avstand.

Det gjorde ikke det.

Vesaas nådde frem.

Jeg forstod boken.

Ikke alt slik en litteraturviter kan forstå en bok. Jeg visste ingenting om symbolanalyse eller fortellerteknikk. Jeg kjente ikke hermeneutikken. Gadamer lå mange år frem i livet mitt.

Men jeg forstod.

Jeg forstod med den sekstenåringens erfaring jeg hadde.

Mange år senere, på 1990-tallet, sa min mentor Lundstøl noe til meg som jeg aldri har glemt:

«Filosofi ligger mellom setningene.»

Kanskje var det nettopp der jeg hadde lest Vesaas.

Ikke bare i ordene jeg ennå ikke behersket fullt ut, men i det som stod mellom dem. I stillheten. I det som nesten ble sagt. I blikket, kulden, avstanden.

Jeg manglet ordene.

Men jeg manglet ikke forståelsen.

Kanskje finnes det bøker vi først forstår på den måten.

Ikke ved at vi står utenfor dem og betrakter dem, men ved at de åpner en dør og vi går inn.

Og når døren lukker seg bak oss, er vi ikke helt de samme.

Den fremmede gutten

Jeg kan se ham ennå.

Han sitter ved pulten.

Det er merkelig å skrive «han», for han er jo meg.

Men femtiseks år ligger mellom oss.

Jeg skulle gjerne satt meg ved siden av ham.

Ikke for å forklare boken.

Det trenger han ikke.

Heller ikke for å fortelle ham hvordan livet kommer til å bli. Det skal han få slippe.

Jeg ville bare sittet der en stund.

Kanskje sett ut av vinduet sammen med ham.

Han vet ikke at han mange år senere skal bruke mye av livet på å forsøke å forstå andre mennesker.

Han vet heller ikke hvor lett forståelsen kan stivne til en dom.

Det får han lære senere.

Nå sitter han bare på en fremmed skole med en nynorsk bok foran seg.

Og noe i denne boken angår ham.

Det er nok.

Å bli gjenkjent

Vi sier at vi kjenner oss igjen i bøker.

Jeg er ikke sikker på om det er den beste måten å si det på.

Noen ganger er det boken som kjenner igjen oss.

Den finner noe vi ennå ikke har lært å si.

Den setter ikke nødvendigvis ord på det heller. Det er kanskje nettopp derfor den kan nå så dypt.

Vesaas forklarte ikke gutten ved skolepulten for ham.

Han ga ham ingen teori om utenforskap.

Han lot isen stå der.

Han lot stillheten være stillhet.

Og dermed fikk også jeg være meg.

Is-slottet

Jeg har båret boken med meg siden.

Ikke som en bok jeg stadig har gått omkring og tenkt på. Livet fylte seg med andre bøker, mennesker, arbeid, kjærlighet, tap, barn, barnebarn, undervisning, forskning og vandringer.

Likevel har Is-slottet vært der.

Et sted inne i landskapet.

Jeg ser fremdeles isen.

Jeg kjenner fremdeles kulden.

Og jeg ser den sekstenårige gutten som sitter på en norsk ungdomsskole og leser et språk som ennå ikke helt er hans.

Kanskje var det allerede i ferd med å bli det.

For et språk blir ikke vårt bare fordi vi lærer ordene.

Det blir vårt når noe kan sies i det som angår oss.

Vesaas gjorde norsk til noe mer enn et fremmed språk for meg den gangen.

Han åpnet et rom i det.

Og jeg gikk inn.

Etter femtiseks år

Nå står jeg utenfor is-slottet igjen.

Eller kanskje gjør jeg ikke det.

Kanskje har jeg aldri kommet helt ut.

Det er ikke lenger den samme gutten som ser inn gjennom isen. Jeg har levd et langt liv siden den vinteren. Jeg har fått ord for mye av det jeg den gangen bare kunne ane.

Men ordene forklarer ikke alt.

Det er jeg glad for.

For dersom jeg kunne forklare hvorfor Is-slottet grep meg i 1970 og aldri siden slapp meg, ville kanskje noe av boken forsvinne.

Noe skal få bli stående.

Som isen.

Gjennomsiktig og ugjennomtrengelig på samme tid.

Jeg kan se inn.

Jeg kan huske gutten ved pulten.

Jeg kan nesten nå ham.

Men jeg behøver ikke hente ham ut.

Han sitter der med boken foran seg.

Han leser.