Hundre år etter dommen

Paul Kammerer og vitenskapens plikt til å dømme – og tvile

Et preparat ligger på et laboratorium.

Det skal vise noe oppsiktsvekkende: at et dyr kan utvikle en egenskap som følge av miljøet det lever i, og at denne egenskapen deretter kan gå i arv.

Men noen undersøker preparatet nærmere.

Det er manipulert.

Hva vet vi da?

Det spørsmålet ble stilt i 1926. Hundre år senere er det fremdeles ikke så enkelt å besvare som man skulle tro.

Jordmortadden

Paul Kammerer var en østerriksk zoolog, født i Wien i 1880. Han arbeidet ved Biologische Versuchsanstalt, et miljø kjent for ambisiøs eksperimentell biologi. Kammerer undersøkte blant annet salamandere, hulelevende olmer og sjøpunger.

Men han ble berømt for en liten padde.

Jordmortadden, Alytes obstetricans, har en uvanlig formeringsmåte. I motsetning til mange andre amfibier parer den seg normalt på land. Hannen vikler eggstrengene rundt bakbeina og bærer dem med seg til eggene er klare til å klekkes.

Kammerer forsøkte å endre dette gjennom miljøet. Ved å holde dyrene ved høyere temperatur hevdet han å kunne få dem til å søke vann for å pare seg. Etter flere generasjoner mente han at hannene utviklet mørke, fortykkede områder på frambeina – såkalte nuptial pads – som hos vannparende amfibier hjelper hannen med å holde fast hunnen.

Enda mer oppsiktsvekkende var påstanden om at de fremkalte egenskapene kunne føres videre til senere generasjoner.

Dette var ikke bare en merkelig historie om padder. Kammerers eksperimenter gikk rett inn i en av datidens store biologiske strider: Kan egenskaper som utvikles gjennom et individs møte med miljøet, på noen måte gå i arv?

Kammerer mente at svaret kunne være ja.

Andre mente at hele tanken tilhørte en biologi vitenskapen var i ferd med å forlate.

Et preparat med tusj

Sommeren 1926 undersøkte den amerikanske zoologen Gladwyn Kingsley Noble det siste bevarte eksemplaret som skulle dokumentere Kammerers berømte nuptial pads.

Han fant noe alvorlig.

Det mørke området inneholdt det som ble identifisert som India ink – tusj – som var ført inn under huden. Noble fant heller ikke den anatomiske strukturen han forventet dersom dette virkelig var en normalt utviklet parringspute.

august 1926 publiserte Nature funnet.

Preparatet var manipulert.

Det er et faktum vi ikke trenger å relativisere. Men allerede her må vi være nøye med språket. At preparatet var manipulert, er ikke det samme som at vi vet hvem som manipulerte det. Og det er heller ikke det samme som at alle Kammerers tidligere eksperimenter dermed var falske.

Kammerer undersøkte selv preparatet og erkjente manipuleringen. Men han benektet at han hadde utført den.

Noen uker senere, 23. september 1926, tok han sitt eget liv.

Dermed oppstod en fortelling som skulle følge ham gjennom vitenskapshistorien: forskeren som jukset, ble avslørt og deretter tok sitt eget liv.

Fortellingen er enkel.

Kanskje for enkel.

Fra funn til dom

Hans Przibram, som hadde vært Kammerers leder i Wien, forsøkte allerede kort tid etterpå å skille mellom spørsmål som lett ble blandet sammen: Hva var årsaken til Kammerers selvmord? Hvem hadde manipulert preparatet? Og hva kunne man nå si om gyldigheten av hans tidligere eksperimenter?

Hundre år senere er dette skillet fremdeles avgjørende.

Det finnes ingen rimelig grunn til å tvile på at preparatet var manipulert. Men hvem som gjorde det, er ikke fastslått. Kammerer benektet at han hadde gjort det. Samtidig finnes det alvorlige vitenskapelige problemer ved flere av resultatene han publiserte, og vi vet heller ikke sikkert hvorfor han tok sitt eget liv.

Likevel har disse forskjellige spørsmålene ofte glidd sammen til én moralsk fortelling. Kammerer ble bedrageren.

Her skjer det noe interessant med språket:

«Dette preparatet er manipulert.»

«Kammerer manipulerte preparatet.»

«Kammerer var en bedrager.»

Setningene ligner tre trinn i samme argument, men de er tre forskjellige typer påstander. Den første handler om et objekt som kan undersøkes. Den andre handler om en handling og hvem som utførte den. Den tredje karakteriserer et menneske.

De krever ikke samme bevis.

Arthur Koestler gjenåpnet Kammerer-saken med The Case of the Midwife Toad i 1971 og argumenterte blant annet for at det aldri var bevist at Kammerer selv hadde manipulert preparatet. Spørsmålet om hvem som gjorde det, er fortsatt uløst.

Men dermed forsvinner ikke problemene ved Kammerers forskning. Senere forskere har påpekt biologiske og statistiske vanskeligheter i materialet hans. Jacques van Alphen og Jan Arntzen analyserte Kammerers publiserte resultater og fant blant annet fordelinger som lå mistenkelig nær forventede mendelske forhold. Etter deres vurdering var deler av materialet så regelmessig at det vanskelig kunne være ekte.

Et annet problem står også igjen: Kammerers klassiske resultater med jordmortadden er aldri blitt overbevisende replikert.

Det finnes derfor gode vitenskapelige grunner til skepsis. Å si at det ikke er bevist at Kammerer manipulerte preparatet, er ikke det samme som å si at forskningen hans dermed er rehabilitert.

Vitenskapen må dømme

Det ville være fristende å gjøre Kammerer til offer for et arrogant vitenskapelig miljø som ikke var i stand til å forstå en forsker som var forut for sin tid.

Det ville være en dårlig historie.

For Noble gjorde nettopp det vitenskapen skal gjøre. Han undersøkte et preparat, fant tegn på manipulasjon og offentliggjorde funnet slik at andre kunne vurdere det.

Vitenskapelig integritet krever slike dommer. Hvis et preparat er manipulert, må det sies. Hvis data er fabrikkert, må de forkastes. Hvis et eksperiment ikke kan reproduseres, må det få betydning for hvor stor tillit vi har til resultatet.

Å være åpen for tvil betyr ikke at alle forklaringer er like gode. Det betyr heller ikke at forskningsfusk skal relativiseres til et spørsmål om perspektiv.

Vitenskapen har en plikt til å dømme.

Men den har også en plikt til å vite hva den har dømt.

Så kom epigenetikken

Historien fikk etter hvert en uventet vending.

Gjennom store deler av det tjuende århundret ble forestillingen om arv av ervervede egenskaper gjerne forbundet med en foreldet lamarckisme. Arvelighet ble forstått gjennom gener og DNA, og skillet mellom arv og miljø kunne fremstå langt skarpere enn det gjør i dag.

Så utviklet epigenetikken seg.

Vi vet nå at miljøpåvirkning under visse betingelser kan endre hvordan gener reguleres uten at selve DNA-sekvensen forandres. I noen tilfeller kan slike epigenetiske effekter også påvirke senere generasjoner.

Plutselig ble noen av spørsmålene Kammerer hadde stilt, mindre fremmede.

Alexander Vargas argumenterte i 2009 for at enkelte av Kammerers resultater kunne vurderes på nytt i lys av epigenetiske mekanismer. Men også her må vi motstå fristelsen til å fortelle en for enkel historie. Epigenetikken har ikke bevist at Kammerer hadde rett. Vitenskapshistorikeren Sander Gliboff har blant annet argumentert for at moderne epigenetiske fortolkninger ikke uten videre passer med det Kammerer faktisk beskrev i sine opprinnelige eksperimenter.

Det moderne biologien har gjort, er derfor noe mer beskjedent – og kanskje mer interessant. Den har gjort enkelte av spørsmålene Kammerer stilte, vitenskapelig aktuelle igjen.

Et spørsmål kan være godt selv om svaret som en gang ble gitt på det, var galt.

Hundre år senere

september 2026 publiserte evolusjonsbiologen Max Telford et essay i Nature om Kammerer. Nesten hundre år var gått siden selvmordet.

Tittelen er interessant: Fraud sealed the fate of controversial zoologist Paul Kammerer — 100 years on, his ideas deserve revisiting.

Legg merke til den siste formuleringen: His ideas deserve revisiting.

Ikke at Kammerer er frikjent. Ikke at eksperimentene hans er bekreftet. Ikke at Noble tok feil.

Ideene fortjener å undersøkes på nytt.

Det er noe dypt vitenskapelig ved denne formuleringen. Vitenskapens styrke består ikke i at den aldri tar feil. Den består blant annet i at det skal være mulig å vende tilbake til et spørsmål som syntes avgjort, dersom nye teorier, nye metoder eller nye argumenter gir grunn til det.

Å kunne ta feil

Karl Popper gjorde feilbarligheten til en grunnleggende egenskap ved vitenskapelig kunnskap. En vitenskapelig teori er ikke vitenskapelig fordi den er endelig bevist, men fordi den utsetter seg for muligheten for å bli motsagt av erfaringen.

Dette gjelder også vitenskapens egne dommer.

Det betyr ikke at vi skal tvile på alt. En slik universell skepsis ville gjøre både vitenskap og handling umulig. Forskeren må handle på grunnlag av den beste kunnskapen som finnes nå.

Men nå er et viktig ord.

Vitenskapelig kunnskap er foreløpig uten dermed å være vilkårlig. Et tidsskrift kan måtte trekke en artikkel. Et universitet kan måtte reagere. Et forskningsmiljø kan måtte forkaste resultater. Slike beslutninger kan ikke utsettes i hundre år i påvente av absolutt sikkerhet.

Likevel må dommen være presis nok til ikke å si mer enn bevisene tillater.

Praktisk filosofi

Det er her jordmortadden forlater laboratoriet.

For dette problemet tilhører ikke bare vitenskapshistorien. Vi møter det hver gang vi må ta stilling til noe før vi vet alt. I profesjonelt arbeid, i rettsvesenet, i politikken og i våre vurderinger av andre mennesker må vi stadig handle på grunnlag av ufullstendig kunnskap.

Vi kan ikke alltid vente.

Men vi kan heller ikke derfor late som om vi vet mer enn vi gjør.

Praktisk filosofi handler nettopp om dette vanskelige området mellom prinsippet og handlingen: Hvordan dømmer vi rettferdig når en dom er nødvendig? Hvor mye kunnskap er nok til at vi må handle? Og hvordan beholder vi evnen til å korrigere oss selv etter at vi har handlet?

Det krever to dyder som lett kan komme i konflikt. Den ene er besluttsomhet: viljen til å si at noe er galt når bevisene tilsier det. Den andre er intellektuell ydmykhet: evnen til å erkjenne hvor grensen for vår kunnskap går.

Kammerer-saken er en øvelse i begge deler.

Dommen og mennesket

Når forskningsfusk avsløres, trenger vi kategorier som manipulering, fabrikasjon, forfalskning og uredelighet. De er nødvendige fordi vitenskap er avhengig av tillit. En forsker må kunne stole på at kollegaens data faktisk er de dataene kollegaen sier de er.

Problemet oppstår når kategorien som beskriver en handling, langsomt begynner å beskrive hele personen. En forsker som har fabrikkert data, blir en bedrager. Navnet begynner å betegne handlingen. Etter noen tiår husker vi kanskje ikke lenger hva som faktisk ble bevist, hva som var sannsynlig, og hva som bare ble antatt. Vi husker dommen.

Kammerer viser hvor krevende denne overgangen er. Hundre år etterpå kan vi fortsatt si med stor sikkerhet at preparatet var manipulert. Når vi spør hvem som gjorde det, blir sikkerheten mindre. Og når vi forsøker å sammenfatte hele mennesket Paul Kammerer med ett moralsk begrep, har vi beveget oss enda lenger bort fra det Noble faktisk kunne se i mikroskopet.

Dette betyr ikke at handlinger og mennesker kan skilles fullstendig fra hverandre. Vi er ansvarlige for det vi gjør. Men en rettferdig dom bør ikke være større enn det kunnskapen som bærer den, gir grunnlag for.

Det gjelder forskeren.

Det gjelder vitenskapen.

Og det gjelder oss.

Hundre år er gått

Det er fristende å avslutte Kammerer-saken med en dom. Kanskje er det nettopp det jeg ikke skal gjøre.

Jeg vet ikke om Paul Kammerer manipulerte jordmortadden.

Jeg vet at preparatet var manipulert. Jeg vet også at det finnes alvorlige grunner til å tvile på deler av forskningen hans. Og jeg vet at noen av spørsmålene han stilte, hundre år senere igjen diskuteres innen biologien.

Resten er mindre sikkert.

I 1926 publiserte Nature undersøkelsen som bidro til å besegle Kammerers vitenskapelige ettermæle. Hundre år senere vender det samme tidsskriftet tilbake til ham.

Det er ikke en frifinnelse.

Det er heller ikke en ny dom.

Det er et spørsmål som åpnes igjen.

Kanskje er det slik vitenskapen viser seg fra sin beste side: ikke når den nekter å dømme, men når den kan avsi en nødvendig dom og likevel bevare muligheten for at den en dag må se på den på nytt.

Å dømme når vi må – og tvile når vi bør.

Det er ikke bare vitenskap.

Det er praktisk filosofi.

Referanser

Gliboff, S. (2010). Did Paul Kammerer discover epigenetic inheritance? A modern look at the controversial midwife toad experiments. Journal of Experimental Zoology Part B: Molecular and Developmental Evolution, 314B(8), 616–624.

Koestler, A. (1971). The case of the midwife toad. Hutchinson.

Noble, G. K. (1926). Kammerer’s Alytes. Nature, 118, 209–211.

Popper, K. R. (1959). The logic of scientific discovery. Hutchinson.

Przibram, H. (1926). Prof. Paul Kammerer. Nature, 118, 555.

Telford, M. J. (2026). Fraud sealed the fate of controversial zoologist Paul Kammerer — 100 years on, his ideas deserve revisiting. Nature.

van Alphen, J. J. M., & Arntzen, J. W. (2017). The case of the midwife toad revisited. Contributions to Zoology, 86(4), 365–374.

Vargas, A. O. (2009). Did Paul Kammerer discover epigenetic inheritance? A modern look at the controversial midwife toad experiments. Journal of Experimental Zoology Part B: Molecular and Developmental Evolution, 312B(7), 667–678.