Når vitenskapen trekker tilbake sitt ord

Om sannhet, tillit og vitenskapelig integritet

Jeg blar i Nature og stanser ved en side jeg vanligvis ville ha bladd forbi.

Overskriften begynner med ett ord:

Retraction.

En vitenskapelig artikkel er trukket tilbake.

Artikkelen ble publisert i Nature i november 2024 og handlet om hvordan proteinet HDAC6 registrerer forekomsten av aminosyren valin og regulerer DNA-skade. For meg er biologien komplisert. Jeg har ingen forutsetninger for å bedømme eksperimentene.

Men tilbaketrekkingen forstår jeg.

For den handler om noe langt mer grunnleggende enn HDAC6 og valin.

Den handler om tillit.

Etter publiseringen ble det reist spørsmål om autentisiteten til rådataene bak flere av figurene. Det ble funnet uvanlige likheter i og mellom figurpaneler som skulle rapportere resultater fra forskjellige eksperimentelle betingelser. Da saken ble undersøkt videre, ble det reist spørsmål også om ytterligere rådata.

Forfatterne fikk anledning til å forklare. Tongji University undersøkte saken. Men redaktørene fant ikke forklaringene tilfredsstillende. Bekymringene omkring dataenes autentisitet var, skriver de, omfattende og vedvarende, og den uavhengige bekreftelsen av artikkelens konklusjoner var ufullstendig.

Til slutt kommer den avgjørende setningen:

The Editors, therefore, no longer have confidence in the data reported in this article.

Redaktørene har ikke lenger tillit til dataene.

Da trekkes artikkelen tilbake.

Vitenskapen og tilliten

Vi snakker ofte om vitenskap som kunnskap.

Det er selvfølgelig riktig. Men vitenskap er også et enormt system av tillit.

Forskeren må kunne stole på måleinstrumentet. Medforfatteren må kunne stole på at kollegaens data faktisk kommer fra eksperimentet som beskrives. Fagfellene må kunne stole på at materialet de vurderer, er autentisk. Tidsskriftet må kunne stole på forfatterne. Og vi som lesere må kunne stole på at det som presenteres som forskning, faktisk er forskning.

Ingen kan kontrollere alt selv.

Jeg kan lese en artikkel om DNA-skade i Nature, men jeg kan ikke gå inn i laboratoriet og gjenta forsøkene. Jeg har verken kompetansen, utstyret eller rådataene.

Likevel kan jeg forholde meg til kunnskapen.

Hvorfor?

Fordi jeg har tillit til en kjede av mennesker og institusjoner jeg aldri har møtt.

Derfor er vitenskapelig integritet ikke bare et spørsmål om den enkelte forskers moral. Den er en forutsetning for at hele kunnskapssystemet skal fungere.

Tillit er ikke det samme som tro

Men vitenskapelig tillit er en merkelig form for tillit.

Den krever at vi stoler på noen. Samtidig krever den at vi ikke stoler på dem for mye.

Vitenskapen sier ikke: Dette er sant fordi professoren sier det.

Den sier: Her er metoden. Her er dataene. Her er argumentet. Undersøk selv.

Det er dette som skiller vitenskapelig tillit fra autoritetstro.

Tillit i vitenskapen må alltid inneholde muligheten for mistillit. Et resultat skal kunne etterprøves. Et eksperiment skal kunne gjentas. Data skal kunne undersøkes. En konklusjon skal kunne utfordres.

Det kan høres paradoksalt ut.

Men kanskje er det nettopp organisert tvil som gjør vitenskapelig tillit mulig.

Når noe ikke stemmer

Noen må likevel være den første som sier:

Dette stemmer ikke.

Kanskje er to bilder mistenkelig like. Kanskje tallene ikke passer med rådataene. Kanskje et eksperiment ikke lar seg gjenta. Kanskje en leser oppdager noe fagfellene overså.

Det er et ubehagelig øyeblikk.

For vitenskap er ikke bare metode og data. Vitenskap består av mennesker. Kollegaer. Forskningsgrupper. Institutter. Universiteter. Karriere. Prestisje.

Å stille spørsmål ved et publisert arbeid kan derfor også være å stille spørsmål ved mennesker man arbeider sammen med.

Her blir forskningsetikken praktisk filosofi.

Det er enkelt å si at sannheten skal komme først.

Det er vanskeligere når sannheten har en sosial pris.

Integritet

Ordet integritet kommer fra latin integer: hel, uskadd, urørt.

I forskningsetikken bruker vi gjerne ordet om redelighet. Men integritet innebærer noe mer enn å følge et regelverk.

Det handler om hva man gjør når ulike hensyn kolliderer.

Lojaliteten til kollegaen står mot lojaliteten til forskningen. Hensynet til institusjonens omdømme står mot kravet om åpenhet. Ønsket om å beskytte et arbeid man har brukt flere år på, står mot plikten til å erkjenne at resultatet kanskje ikke holder.

Det er først da integriteten prøves.

Ikke når det er enkelt å gjøre det riktige.

Men når det koster.

Fagfellevurderingen er ingen sannhetsmaskin

Det er også noe annet ved denne lille siden i Nature som fascinerer meg.

Den opprinnelige artikkelen hadde passert fagfellevurdering.

Den var publisert i et av verdens mest prestisjefylte vitenskapelige tidsskrifter.

Likevel var ikke historien slutt.

Dette er viktig.

Vi kan lett begynne å behandle fagfellevurdering som et kvalitetsstempel som betyr:

Sant.

Det gjør den ikke.

Fagfellevurdering er en kontrollmekanisme. En viktig kontrollmekanisme. Men fagfellene kan ikke nødvendigvis oppdage problematiske rådata. De kan overse feil. De kan ta feil.

Vitenskapelig kunnskap får derfor ikke sin styrke av at den én gang er blitt godkjent.

Styrken ligger i at godkjenningen aldri er endelig.

Popper og retten til å bli motsagt

Karl Popper gjorde feilbarligheten til et grunnleggende trekk ved vitenskapen.

En vitenskapelig påstand må kunne møte noe som taler imot den. Men kanskje er det mest interessante ved denne saken ikke lærebokformelen om falsifiserbarhet. Det er hva som skjer etter at noe har begynt å tale imot.

For data forsvarer ikke seg selv. Figurer innrømmer ikke feil. Institusjoner korrigerer ikke automatisk sine egne publikasjoner.

Noen må se at noe ikke stemmer.

Noen må undersøke.

Og noen må være villige til å la innvendingen få konsekvenser.

Vitenskapens styrke ligger derfor ikke bare i at dens påstander kan vise seg å være feil. Den ligger i at det finnes – eller burde finnes – rom for å si det høyt.

Det er en viktig forskjell.

En vitenskapelig kultur kan i teorien hylle kritisk tenkning og samtidig gjøre det vanskelig å være den som faktisk kritiserer.

Da er problemet ikke først og fremst vitenskapsteoretisk.

Det er praktisk og moralsk.

Men selvkorreksjon er ikke automatisk

Det er fristende å lese en retraction som et bevis på at systemet virker.

Problemet ble oppdaget. Artikkelen ble trukket tilbake. Vitenskapen korrigerte seg selv.

Men den lille teksten i Nature forteller en mer komplisert historie.

Tre av forfatterne sier seg enige i tilbaketrekkingen. Fem er uttrykkelig uenige. Seksten svarte ikke redaktørene på henvendelsen om tilbaketrekkingen, og én forfatter klarte redaktørene ikke å komme i kontakt med.

Det er et bemerkelsesverdig etterspill.

For her ser vi at uttrykket «vitenskapen korrigerer seg selv» egentlig er en forkortelse.

Vitenskapen er ingen person som våkner en morgen, oppdager sin feil og retter den.

Mennesker må gjøre det.

I denne saken var det redaktørene som til slutt skrev at de ikke lenger hadde tillit til dataene. De trakk artikkelen tilbake selv om flere av forfatterne motsatte seg beslutningen.

Selvkorreksjonen bestod altså ikke i enighet.

Den bestod i at noen tok ansvar for å handle når enigheten manglet.

Det er kanskje enda viktigere.

For dersom kritikken blir tiet i hjel, dersom institusjonens omdømme blir viktigere enn undersøkelsen, eller dersom kollegial lojalitet blir sterkere enn lojaliteten til kunnskapen, korrigerer ikke vitenskapen seg selv.

Da beskytter systemet seg selv.

Forskjellen er avgjørende.

Å kunne trekke tilbake sitt eget ord

Jeg blir derfor sittende og se på ordet Retraction.

I akkurat denne saken må vi være forsiktige med å lese overskriften som om forfatterne selv trakk tilbake sitt arbeid.

Det gjorde de ikke – i hvert fall ikke i fellesskap.

Det var Nature som trakk det tilbake.

Og nettopp derfor blir ordet interessant.

For det peker mot et ideal som er større enn denne enkelte saken.

Å drive vitenskap betyr ikke bare å våge å fremsette en påstand. Det må også bety å tåle at påstanden undersøkes etter at den er publisert. At andre får se på dataene. At spørsmål kan stilles på nytt. At prestisje ikke kan gjøre en konklusjon immun mot tvil.

Det er ikke nødvendigvis svakhet å si:

Dette trodde vi at vi visste, men nå kan vi ikke lenger stå inne for det.

Det kan være styrke.

Men denne saken minner oss om at en slik styrke ikke kommer av seg selv.

Noen ganger er mennesket som uttalte ordene, ikke villig til å trekke dem tilbake. Da må institusjonene rundt vitenskapen være sterke nok til å la spørsmålet om sannhet veie tyngre enn spørsmålet om hvem som ønsker å beholde sitt ord.

For vitenskapens motsetning er ikke tvilen.

Vitenskapens motsetning oppstår når tvilen ikke lenger får gjøre sitt arbeid.

Kanskje gjelder dette også utenfor laboratoriet.

Å søke sannhet innebærer ikke å være ufeilbarlig. Det innebærer å være villig til å la det man allerede tror man vet, bli undersøkt på nytt.

Å kunne trekke tilbake sitt eget ord når man ikke lenger kan stå inne for det, er derfor ikke en beskrivelse av hva alle gjorde i denne saken.

Det er idealet saken minner oss om.