Fri oss fra det onde

Om Susan Neiman, Hannah Arendt og forskjellen mellom det vonde og det onde

I Fadervår finnes en setning jeg har sagt og hørt utallige ganger:

Fri oss fra det onde.

Ikke: Fri oss fra det vonde.

Forskjellen er liten i språket. Bare noen bokstaver. Men filosofisk kan avstanden være stor.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste idag Jennifer Szalais anmeldelse i The New York Times av Susan Neimans nye bok Call It Evil: Understanding the Trump Era. Neiman mener vi er blitt tilbakeholdne med å bruke ordet ondskap. Samtidig har verden ikke nødvendigvis blitt mindre ond. Problemet kan snarere være at våre forestillinger om hva ondskap ser ut som, gjør oss dårligere i stand til å oppdage den.

Vi leter etter monsteret.

Men kanskje er det nettopp derfor vi ikke alltid ser det onde.

Det vonde

Det vonde kjenner vi.

Et barn faller og slår kneet. Et menneske mister den det elsker. Sykdom, ensomhet, sorg, svik og død kan gjøre vondt.

Men de er ikke nødvendigvis onde.

Dette skillet er avgjørende. Hvis alt som påfører mennesker smerte, kalles ondt, mister ordet ondskap sin moralske betydning. En kirurg kan påføre smerte for å redde et liv. Et menneske kan si en sannhet som gjør vondt. Naturen kan ramme oss med sykdom, storm og jordskjelv uten at naturen dermed er ond.

Det vonde handler om lidelsen vi utsettes for.

Det onde fører oss over i moralens område. Det handler om handlinger, valg, forsømmelser, ordninger og måter mennesker behandler hverandre på.

Men allerede her blir spørsmålet vanskeligere.

For hvor finnes det onde?

Hvor bor ondskapen?

Neiman er opptatt av en forestilling som lett kan gjøre oss blinde: Vi tenker på ondskap som en egenskap ved onde mennesker.

Sadisten. Tyrannen. Monsteret.

I bokanmeldelsen fortelles det om en intervjuer som stadig ville snakke med Neiman om en grotesk kannibalismesak. Neiman forsøkte å vende samtalen mot former for ondskap hun mente var mer alminnelige og mer samfunnsmessig ødeleggende. Men intervjueren vendte stadig tilbake til det spektakulære.

Det spektakulære er lett å fordømme.

Problemet oppstår når det moralsk forkastelige ser helt alminnelig ut.

En saksbehandler åpner en sak på skjermen. Reglene er klare. Søknaden skal avslås. Hun vet at konsekvensene vil bli alvorlige for personen det gjelder, men beslutningen ligger innenfor regelverket. Hun trykker «avslå» og går videre til neste sak.

Kanskje er avgjørelsen riktig. Kanskje er den nødvendig. Poenget er ikke at byråkratiet er ondt.

Poenget er spørsmålet som blir igjen:

Når blir det å følge en regel en måte å slippe å tenke moralsk på?

Her kommer Hannah Arendt inn.

Ondskapens banalitet – og problemet med Eichmann

Da Arendt skrev om Adolf Eichmann etter rettssaken i Jerusalem, var hun slått av hvor lite demonisk han fremsto. Hun beskrev ikke først og fremst et monster, men et menneske som snakket i klisjeer, utførte oppgaver og syntes å mangle evnen eller viljen til å tenke over hva handlingene hans betydde for andre.

Hun kalte dette ondskapens banalitet.

Neiman vender tilbake til nettopp denne tanken. Hos Arendt blir Eichmanns tankeløshet ikke en unnskyldning, men tvert imot en del av problemet: enorme forbrytelser kan gjennomføres gjennom tilsynelatende ordinære administrative handlinger.

Men Arendts bilde av Eichmann har senere blitt utfordret og nyansert.

Bettina Stangneths forskning på materialet fra Eichmanns år i Argentina, særlig de såkalte Sassen-samtalene, viser en mann som var langt mer ideologisk overbevist og langt mindre angrende enn forestillingen om den grå, tankeløse byråkraten kan antyde. Eichmann kunne altså ikke uten videre reduseres til en funksjonær som bare utførte ordre.

Men dette er heller ikke nødvendigvis en tilbakevisning av Arendt. Historikeren Richard J. Evans har advart mot å lese Stangneth slik. Også hos Arendt var Eichmann mer enn en lydig kontorist. Problemet var hans manglende evne eller vilje til moralsk å bedømme det systemet han frivillig hadde sluttet seg til.

Dermed blir motsetningen mellom Arendt og Stangneth mindre enkel enn den først kan se ut.

Kanskje viser den oss noe enda mer ubehagelig.

Ondskap behøver ikke være enten ideologisk eller banal.

Den kan være begge deler.

Et menneske kan være dypt overbevist om en destruktiv ideologi og samtidig utføre dens konsekvenser gjennom rutiner, formularer, møter, togplaner og administrative beslutninger.

Da blir banaliteten ikke nødvendigvis et fravær av overbevisning. Den kan også være den hverdagsformen det onde får.

«Jeg fulgte bare reglene»

De færreste av oss vil noen gang stå overfor Eichmanns valg.

Men mange kjenner den mindre setningen:

Jeg fulgte bare reglene.

På en arbeidsplass blir et menneske urettferdig behandlet. Flere ser det, men ingen sier noe fordi beslutningen er tatt høyere oppe.

Et datasystem gjør en vurdering som åpenbart passer dårlig for et bestemt menneske. Ingen endrer beslutningen fordi «systemet sier det».

En person blir uthengt i sosiale medier. Hundre mennesker legger igjen hver sin lille kommentar. Ingen enkelt kommentar virker avgjørende. Til sammen kan de gjøre stor skade.

Ingen behøver å oppleveve seg selv som ond.

Det er nettopp det som gjør spørsmålet ubehagelig.

Ansvar forsvinner ikke nødvendigvis fordi det blir fordelt.

Men hvem skal dømme?

Her kommer den vanskeligste innvendingen mot Neimans prosjekt.

Når har vi rett til å si:

Dette er ondt?

Neiman vet selv at ordet er farlig. Hun beskriver «evil» som et av de mest eksplosive ordene vi har. Brukes det ukritisk, kan selve anklagen om ondskap bidra til å frembringe ny ondskap.

Szalai stiller derfor et avgjørende spørsmål: Hva skjer når én persons moralske grense er overskredet, mens en annens ikke er det? Hun mener Neimans bok i liten grad løser dette problemet.

Her kommer praktisk filosofi inn.

Filosofiens oppgave kan ikke bare være å lære oss å dømme. Den må også lære oss å undersøke dommen.

Hva bygger jeg den på? Hvilke for-dommer bærer jeg med meg? Hva har jeg ikke sett? Kan situasjonen forstås annerledes enn jeg først trodde?

Men også denne ydmykheten har en grense.

Hvis enhver moralsk dom oppløses i perspektiver, kontekst og fortolkning, mister vi til slutt evnen til å si at noe faktisk er galt.

Forståelse er ikke det samme som unnskyldning.

Hermeneutikk kan ikke bety moralsk taushet.