Når tanken må leves

Kierkegaard, Ibsen, Solstad og alvoret

I København våren 1852 befant to menn seg i den samme byen.

Den ene var Søren Kierkegaard, 39 år gammel og allerede forfatter av størstedelen av det verket som senere skulle gjøre ham til en av Europas viktigste tenkere om menneskets eksistens. Den andre var Henrik Ibsen, 24 år gammel, på studiereise fra Det Norske Theater i Bergen. Han besøkte teatrene, studerte scenekunsten og møtte mennesker i det danske kulturlivet.

Men Kierkegaard møtte han ikke.

Dag Solstad begynner sitt bidrag til Kierkegaard, Ibsen og det moderne omtrent her: med møtet som ikke fant sted.

Det er et godt sted å begynne. For ettertiden har likevel ført dem sammen. Filosofen og dramatikeren ble stående i nærheten av hverandre, ikke fordi det kan dokumenteres noen enkel påvirkningslinje mellom dem, men fordi de på hver sin måte undersøkte det samme grunnleggende spørsmålet:

Hvordan skal et menneske leve?

Allerede her aner vi noe som skal vende tilbake gjennom hele essayet. En tanke viser først sitt egentlige innhold når den ikke lenger bare er noe vi tenker, men noe vi må leve med.

Påvirkning er kanskje feil spørsmål

Mye er skrevet om Kierkegaards mulige innflytelse på Ibsen. Georg Brandes så forbindelser mellom dem, og spørsmålet om Ibsens forhold til Kierkegaard har fulgt forskningen siden.

Solstad velger en annen vei.

Ibsen hevdet selv at han hadde lest lite Kierkegaard og forstått enda mindre. Solstad ser ingen nødvendig grunn til å mistenkeliggjøre denne uttalelsen. Det avgjørende er derfor ikke om Ibsen kan føres tilbake til Kierkegaard gjennom en dokumenterbar påvirkning.

De kan høre sammen på en annen måte.

De kan ha sett noe av det samme.

Det er en interessant tanke også utover litteraturhistorien. Vi er ofte opptatt av påvirkning: Hvem leste hvem? Hvem lånte hva? Hvor kommer ideen fra? Slike spørsmål er viktige. Men de kan også skygge for et annet spørsmål: Kan to mennesker, uten å stå i et direkte avhengighetsforhold til hverandre, støte mot de samme problemene fordi problemene ligger i selve menneskelivet?

Hva vil det si å være seg selv? Hva skylder vi andre? Hvor langt kan et menneske følge en overbevisning før overbevisningen begynner å skade det livet den skulle tjene?

Det er her forbindelsen mellom Kierkegaard og Ibsen blir interessant for praktisk filosofi.

Det dramatiske rommet

Solstad formulerer forskjellen mellom de to presist. Kierkegaard var filosof. Ibsen var dramatiker. Når Ibsen tenkte, gjorde han det innenfor «det dramatiske rommet».

Det betyr at tanken hos Ibsen ikke får bli stående uforstyrret som tanke.

Den må inn i verden.

Den får kropp og stemme. Den får en ektefelle, et barn, en nabo, en motstander. Den møter andre menneskers ønsker, frykt og forventninger. Det som på papiret kan se ut som et rent prinsipp, blir i dramaet en handling med konsekvenser.

Her ligger det en overgang fra filosofi som tanke til filosofi som levd erfaring.

Vi kan si at et menneske skal være sant mot seg selv. Vi kan forsvare plikt, frihet, ansvar og autentisitet. Men slike begreper blir først virkelig vanskelige når de ikke lenger gjelder «mennesket» i alminnelighet, men et bestemt menneske som lever sammen med andre bestemte mennesker.

Ibsen lar tankene møte motstand.

Dermed blir dramaet ikke bare en illustrasjon av filosofien. Det prøver filosofien mot livet.

Brand og den kompromissløse sannheten

Brand er kanskje det tydeligste eksemplet.

«Intet eller alt.»

Brand vil ikke leve halvhjertet. Han vil ikke godta avstanden mellom overbevisning og handling. Livet skal svare til sannheten han bekjenner seg til.

Det finnes noe tiltrekkende i dette. Kanskje særlig i en tid hvor kompromisset lett kan bli et annet ord for bekvemmelighet. Brand minner oss om at et menneske kan måtte stå for noe, også når det koster.

Men Ibsen lar ikke prinsippet bli stående alene.

Brand lever sammen med andre mennesker.

Kravet om konsekvens får følger for Agnes, for barnet, for menneskene rundt ham og til slutt for ham selv. Et ideal som skulle gjøre livet sant, kan også gjøre livet ubarmhjertig.

Det er her jeg vil gå et skritt videre enn Solstad selv gjør.

For dette kan leses i lys av Aristoteles' begrep phronesis – praktisk klokskap.

Praktisk klokskap er noe annet enn bare å kjenne det riktige prinsippet. Den handler om å kunne vurdere hva som er rett i den konkrete situasjonen, overfor dette mennesket, under disse omstendighetene. Den krever dømmekraft fordi livet aldri er identisk med regelen.

Det er derfor forskjellen mellom prinsipp og praktisk klokskap er avgjørende. Et moralsk prinsipp kan være edelt og likevel anvendes på en måte som blir ødeleggende. Et menneske kan ha rett i det abstrakte og samtidig handle galt i det konkrete.

Brand har prinsippet.

Spørsmålet er om han har klokskapen.

Peer Gynt og kunsten å slippe unna

Hvis Brand representerer det kompromissløse kravet om å være ett med sitt ideal, står Peer Gynt nærmest på den motsatte siden.

Peer vil også være seg selv.

Problemet er at han stadig finner nye måter å slippe unna det på.

Han skifter roller, fortellinger og selvbilder. Når virkeligheten blir ubehagelig, finner han en omvei. Han kan være noe annet et annet sted. Han kan fortelle seg selv en ny historie.

Brand vil være hel.

Peer glir unna.

Der Brand risikerer å ødelegge livet ved å nekte kompromisset, risikerer Peer å miste seg selv gjennom stadig tilpasning. Den ene gjør idealet absolutt. Den andre gjør selvet så bevegelig at spørsmålet til slutt melder seg: Finnes det noe igjen under alle rollene?

Her kommer Ibsen nær Kierkegaards analyser av fortvilelsen.

I Sygdommen til Døden er menneskets problem nettopp knyttet til forholdet til seg selv. Man kan fortvilet ville være seg selv, men man kan også fortvilet ikke ville være seg selv. Begge muligheter innebærer at forholdet til ens eget liv er kommet i ulage.

Brand og Peer kan dermed leses som to svært forskjellige forsøk på å løse det samme problemet.

Den ene holder for hardt fast.

Den andre holder ikke fast i noe.

Mellom dem ligger spørsmålet praktisk filosofi stadig må stille: Hvordan kan et menneske være tro mot seg selv uten å bli lukket for andre, og åpent for verden uten å miste seg selv?

Kierkegaards enkelte menneske

Hos Kierkegaard finnes en vedvarende motstand mot å gjøre mennesket til en abstraksjon.

Det er ikke «mennesket» som skal eksistere.

Det er jeg.

Ingen kan velge for meg. Ingen teori kan elske for meg. Ingen filosofisk forståelse kan oppheve avstanden mellom det jeg vet og det jeg faktisk gjør.

Jeg kan forstå kjærligheten uten å elske.

Jeg kan skrive om mot og likevel være feig.

Jeg kan vite hva jeg burde gjøre og likevel la være.

Det er nettopp denne avstanden som gjør Kierkegaard så aktuell for praktisk filosofi. Han minner oss om at innsikt ikke automatisk blir liv.

Ibsen tilfører samtidig noe som den filosofiske teksten vanskeligere kan vise: at dette enkelte mennesket aldri eksisterer alene. Mitt valg griper inn i ditt liv. Min selvforståelse påvirker andre. Min søken etter å være tro mot meg selv kan bli en byrde for dem som står meg nær.

Hos Kierkegaard blir mennesket stilt overfor seg selv.

Hos Ibsen blir mennesket også stilt overfor de andre.

Hvorfor Solstad?

Men hvorfor er det nettopp Dag Solstad som ser denne forbindelsen?

Han er mer enn en guide inn i forholdet mellom Kierkegaard og Ibsen.

Det er nærliggende å lese interessen hans i lys av hans eget forfatterskap. Også der møter vi mennesker som oppdager at livet ikke uten videre lar seg gjøre om. Små handlinger kan få uventet tyngde. Et menneske kan plutselig se seg selv utenfra og forstå at det livet som er blitt levd, ikke bare er en foreløpig skisse.

I Genanse og verdighet kan en tilsynelatende beskjeden hendelse forskyve et helt menneskes forhold til seg selv og omgivelsene. I det selvbiografiske prosjektet som blant annet omfatter 16.07.41, blir også spørsmålet om det levde livet uunngåelig: Dette skjedde. Dette var mitt liv. Det kan fortolkes på nytt, men ikke leves på nytt.

Kanskje er det derfor Solstad fester seg ved et ord som «alvor».

Ikke fordi alvor betyr høytidelighet.

Men fordi livet har konsekvenser.

Alvoret

Mot slutten av teksten forsøker Solstad å sette ord på hva som forbinder Kierkegaard og Ibsen.

Svaret er enkelt:

Alvor.

De var ikke humorløse. Tvert imot. Kierkegaards ironi er en del av hele hans filosofiske form, og Ibsens dramatikk kan være nådeløst morsom.

Men under ironien ligger alvoret.

Et valg kan få følger man ikke forutså. Et ord kan ikke alltid trekkes tilbake. Et menneske kan skade et annet menneske. Noe kan gå tapt.

Og livet har en grense.

Vi skal dø.

Derfor er ikke spørsmålet om hvordan vi lever bare et intellektuelt spørsmål.

Det er dette jeg tror Solstad ser hos Kierkegaard og Ibsen. Begge nekter på hver sin måte å la tanken bli stående uten konsekvenser. Hos Kierkegaard må den enkelte svare for sitt liv. Hos Ibsen får vi se hva som skjer når ideene kommer inn i hjemmet, ekteskapet, familien og samfunnet.

Tanken blir prøvd mot virkeligheten.

Det moderne mennesket

Boken heter Kierkegaard, Ibsen og det moderne.

Det moderne består blant annet i at stadig mer av menneskets liv er blitt overlatt til mennesket selv.

Tradisjonen bestemmer mindre. Slekt, stand og religion gir ikke lenger like entydige svar på hvem vi skal være. Vi har fått større frihet til å forme våre egne liv.

Men frihet er ikke bare frigjøring.

Den innebærer også ansvar.

Når ingen andre uten videre kan fortelle meg hvem jeg skal være, må jeg selv forholde meg til spørsmålet. Og når valgmulighetene blir flere, forsvinner ikke nødvendigvis angsten. Den kan like gjerne øke.

Brand velger ett svar: å gjøre livet identisk med idealet.

Peer velger et annet: stadig å holde mulighetene åpne.

Mellom dem står det moderne mennesket.

Og kanskje står vi der fremdeles.

Vi har flere valgmuligheter enn både Kierkegaard og Ibsen kunne forestille seg. Vi kan skifte yrke, bosted, livsstil, identitet og fellesskap. Vi kan fremstille oss selv på stadig nye måter.

Men det grunnleggende spørsmålet er ikke blitt mindre krevende:

Hvordan skal jeg leve dette livet?