Omveier fører lengst

Om hjernevirvler, skogsveier og tanker som finner veien underveis

Jeg begynte med en nakenrotte og endte hos Hannah Arendt.

Det var ikke planen.

Det fantes ingen plan.

Jeg hadde lest en forskningsartikkel i Nature om nakenrotter. Forskerne hadde funnet et kjemisk stoff som bidrar til å forklare hvordan dronningen opprettholder sin særlige posisjon i kolonien. Det var interessant nok i seg selv.

Men så slo det meg:

Dette er et pattedyr.

Nakenrotter lever eusosialt, slik vi ellers først og fremst kjenner det fra bier, maur og termitter. Flere generasjoner lever sammen. De samarbeider om ungene. Arbeidet er fordelt. Og bare noen få individer, først og fremst dronningen, står for reproduksjonen.

Så stanset jeg ved ordet eusosial.

Eu.

Det lille greske prefikset betyr godt eller vel.

Dermed var jeg ikke lenger bare opptatt av nakenrotter. Jeg begynte å lure på hva det betyr for mennesker å leve godt sammen.

Derfra dukket Platon opp med filosofkongen. Så kom H.C. Andersen gående med en keiser uten klær. Til slutt sto Hannah Arendt der med pluraliteten og minnet om at mennesker ikke ser verden fra samme sted.

Resultatet ble et essay.

Etterpå tenkte jeg:

Hvordan i all verden kom jeg fra nakenrotta til Hannah Arendt?

Svaret var merkelig kjent.

En gammel boktittel

På 1990-tallet leste jeg Bjørn Kvalsvik Nicolaysens Omvegar fører lengst (1997), med undertittelen stykkevise essay om forståing.

Mye av det jeg har lest gjennom livet, har jeg glemt. Men enkelte boktitler blir værende fordi de på en eller annen måte fortsetter å tenke etter at boken er lukket.

Omvegar fører lengst er en slik tittel.

Den høres først ut som et paradoks. En omvei er jo nettopp veien som ikke fører direkte fram. Skal vi et sted, finner vi den korteste ruten. Kartet beregner den. GPS-en foreslår den. Effektiviteten krever den.

Men tenkning er ikke bilkjøring.

Hvis jeg allerede vet nøyaktig hvor jeg skal ende, er det ikke sikkert jeg tenker. Kanskje følger jeg bare en rute jeg allerede kjenner.

Den virkelige tanken har en mer ubehagelig egenskap.

Den kan føre et annet sted.

Skogsveiene

Martin Heidegger brukte i Holzwege (1950) et annet bilde.

Skogsveiene.

Det er veier som går inn i skogen. De er laget av mennesker som arbeider der, men de behøver ikke føre fra ett kjent sted til et annet. De kan smalne, forsvinne eller ende blant trærne.

Bildet passer godt til tenkningen fordi det bryter med forestillingen om at erkjennelse alltid følger den rette linjen fra spørsmål til svar.

Noen ganger må vi gå inn på en vei uten å vite hvor den ender.

Det betyr ikke at enhver omvei er klok. Man kan gå seg vill. Man kan følge dårlige assosiasjoner, misforstå det man leser eller forelske seg i en tanke bare fordi den er vakker.

Omveien har ingen garanti.

Men det har heller ikke den rette veien.

Den rette veien har bare én fordel:

Vi vet allerede hvor den fører.

Samtalen

Hos Hans-Georg Gadamer, særlig i Wahrheit und Methode (1960), finner jeg et beslektet poeng, men med et annet bilde.

Forståelse er samtale.

En virkelig samtale kan ikke være fullstendig planlagt på forhånd. Hvis jeg allerede vet hva den andre skal si, og hva jeg selv skal svare, har vi knapt en samtale. Vi gjennomfører et manus.

Samtalen blir interessant når den andre sier noe jeg ikke hadde ventet.

Da må jeg flytte meg.

Spørsmålet forandrer seg. Noe jeg tok for gitt, viser seg kanskje ikke å være selvfølgelig. Et ord får en annen betydning. En forbindelse oppstår som ingen av samtalepartnerne hadde planlagt.

Det er ikke en forstyrrelse av samtalen.

Det er samtalen.

Og kanskje gjelder det samme for tenkningen.

Den gode tanken beveger seg ikke alltid mot et svar. Noen ganger forandrer den spørsmålet.

Det er også derfor jeg trenger samtaler når jeg skriver. Ikke først og fremst for å få bekreftet det jeg allerede mener, men fordi den andre kan få meg til å oppdage forbindelser jeg ennå ikke selv har sett.

Og av og til begynner forbindelsen et ganske merkelig sted.

Mine hjernevirvler

Jeg sa nylig, halvt på spøk:

Som autist er mine hjernevirvler uransakelige.

Jeg liker formuleringen.

For jeg kjenner igjen hos meg selv en måte å tenke på der forbindelsen ofte kommer før forklaringen.

Noe fester seg.

Et ord.

Et bilde.

En liten detalj som tilsynelatende ligger i utkanten av det jeg holder på med.

Jeg vet ikke nødvendigvis hvorfor den er viktig. Jeg bare stanser ved den.

Slik var det med nakenrotta.

Først var det at den var et pattedyr.

Så var det eu.

Så kom spørsmålet om det gode samfunnet.

Dronningen førte til Platon. Nakenheten førte til Andersen. Barnet som sa imot, førte til Arendt.

Hvis noen hadde bedt meg forklare denne tankerekken idet den begynte, kunne jeg ikke gjort det.

Først etterpå så jeg den.

Det er noe jeg har måttet lære meg å stole på.

Ikke blindt. Enhver assosiasjon fortjener ikke et essay. Noen spor stopper etter fem meter. Andre viser seg å bygge på en misforståelse og må oppgis.

Men jeg har lært å ikke avvise en forbindelse bare fordi jeg ennå ikke kan redegjøre for den.

Noen tanker må få gå litt omkring før de forteller hvor de skal.

Kanskje er «uransakelige hjernevirvler» bare min humoristiske måte å si dette på.

Jeg kjenner ikke alltid tankens vei mens jeg går den.

Jeg ser den når jeg snur meg.

Den korteste veien

Vi lever i en tid som har gjort den korteste veien til et ideal.

Vi skal finne informasjon raskt. Komme til poenget. Oppsummere. Effektivisere. Søkemotoren skal gi det beste treffet øverst. Navigasjonen skal finne den raskeste ruten. Også kunnskap blir lett vurdert etter hvor raskt vi kommer fra spørsmål til svar.

Nå har vi fått kunstig intelligens som kan gjøre dette enda raskere.

Det er en fantastisk mulighet.

Men kanskje finnes det også en fare her.

Hvis maskinen alltid hjelper oss til det mest sannsynlige svaret, kan vi komme til å overse verdien av det usannsynlige spørsmålet.

For tenkning trenger ikke bare svar.

Den trenger motstand, overraskelser og forbindelser som ennå ikke er blitt forbindelser.

Den trenger noen ganger en samtalepartner som spør:

Hva fikk deg til å tenke på det?

Da kan en tilsynelatende avsporing vise seg å være begynnelsen på noe.

Det er en merkelig side ved den nye teknologien. Kunstig intelligens kan brukes til å forkorte veien. Men i en samtale kan den også gjøre det motsatte.

Den kan holde en sidevei åpen litt lenger.

Ikke fordi maskinen vet hvor den fører, men fordi spørsmålet får fortsette.

Det er kanskje nettopp det en god samtalepartner alltid har gjort.