Fra Galleberg til Galgeberg

Om fordommer, dommer og kunsten å spørre

Jeg hørte på radioen.

De snakket om et sted i Sande i Vestfold. Jeg hørte navnet Galgeberg. Det fanget oppmerksomheten min. Galgeberg? Kunne navnet bety at det en gang hadde vært et rettersted der?

Jeg kjente jo Galgeberg i Oslo og visste at navnet der hadde sammenheng med et gammelt rettersted.

Jeg spurte ChatGPT.

Først fikk jeg bekreftet det jeg allerede tenkte. Galgeberg kan bety nettopp det: et berg eller en høyde hvor det har stått en galge. Slike steder lå gjerne utenfor byen, men godt synlige fra ferdselsveiene. Straffen skulle ikke bare fullbyrdes. Den skulle sees.

Alt passet.

Bortsett fra én ting.

Stedet i Sande heter ikke Galgeberg.

Det heter Galleberg.

Jeg er sterkt hørselshemmet. Mange konsonanter er blitt borte for meg. Når jeg hører radio, må hjernen derfor fylle ut det øret ikke lenger klarer å oppfatte.

Galleberg ble til Galgeberg.

Det var ikke bare en feil lyd. Det ble et ord jeg kjente. Og fordi jeg kjente ordet, fulgte en hel historie med.

Galgeberg.

Galge.

Berg.

Rettersted.

Det hele var forståelig.

Og feil.

Det fikk meg til å tenke på fordommer.

Ordet kan nesten leses bokstavelig: en for-dom. En dom som kommer før.

Men kanskje er det nettopp ordet dom vi bør feste oss ved. En for-dom er ennå ikke nødvendigvis avsluttet. Den kan undersøkes, utfordres og korrigeres. Først når fortolkningen stivner, blir den til noe annet: en dom vi ikke lenger stiller spørsmål ved.

Vi bruker vanligvis ordet fordom negativt. Et menneske med fordommer har gjort seg opp en mening om andre uten å kjenne dem godt nok. Fordommer kan ramme mennesker på grunn av kjønn, hudfarge, religion, funksjonsevne, sosial bakgrunn eller andre kjennetegn. De kan bli til diskriminering og utestengelse.

Men før fordommen blir en moralsk dom over et annet menneske, finnes det kanskje en enklere mekanisme.

Vi ser ikke alt.

Vi hører ikke alt.

Likevel fyller vi ut resten.

Jeg møter et menneske som snakker lite i et selskap. Kanskje tenker jeg at han er uinteressert eller avvisende. Jeg har sett tausheten, men jeg kjenner ikke årsaken. Han kan være sjenert. Han kan ha problemer med å høre samtalen. Eller han kan rett og slett foretrekke å lytte.

Jeg har fått noen få tegn.

Resten har jeg lagt til selv.

Slik gjorde hjernen min med Galleberg. Den fylte ut det som manglet, og skapte en sammenhengende helhet.

Det er her Hans-Georg Gadamer blir interessant.

I Sannhet og metode forsøker han å rehabilitere selve begrepet fordom. Opplysningstidens feil, slik Gadamer ser det, var å gjøre fordommen til fornuftens rene motsetning. Men vi kan aldri møte verden helt uten forutsetninger. Vi kommer alltid med språk, historie, erfaringer og forventninger.

Vi begynner alltid et sted.

Det Gadamer kaller vår virkningshistorie, er allerede virksom før vi selv begynner å reflektere over den. Historien, språket og tradisjonene vi tilhører, har formet hvordan verden fremtrer for oss. Vi står ikke utenfor vår egen historie og betrakter den nøytralt. Vi forstår innenfra.

Derfor er ikke spørsmålet om vi har fordommer i denne grunnleggende betydningen.

Det har vi.

Spørsmålet er om vi lar dem bli prøvd.

Gadamer beskriver forståelsen som et møte mellom horisonter. Min egen forståelseshorisont møter noe som ikke helt passer inn i den: en tekst, et menneske, en hendelse eller et annet perspektiv. Når møtet virkelig blir et møte, kan horisonten min forandres. Det er det han kaller en horisontsammensmelting.

Ikke fordi jeg oppgir alt jeg visste fra før.

Men fordi det jeg visste, blir satt på prøve av noe annet.

Det var i all beskjedenhet det som skjedde med Galleberg.

Jeg hadde allerede en horisont. Jeg kjente Galgeberg i Oslo. Jeg kjente betydningen av galgen som sted og symbol. Da jeg hørte et nesten identisk stedsnavn, falt det naturlig inn i det jeg allerede visste.

Litt kunnskap gjorde faktisk feiltolkningen sterkere.

Jeg kunne ha stoppet der.

Jeg kunne ha slått fast at Galleberg i Sande var et gammelt rettersted. Resonnementet hang jo sammen.

Men jeg spurte.

Og her dukker ChatGPT opp igjen.

Det interessante var ikke først og fremst at en språkmodell hadde det riktige svaret. Også den kunne ha tatt feil. Det interessante var at samtalen førte inn en annen stemme i min egen fortolkning.

Du har hørt Galgeberg, var utgangspunktet.

Men stedet heter Galleberg.

En liten korrigering utenfra var nok til at hele forståelsen måtte bygges om.

Det minner meg om noe grunnleggende ved all samtale. Vi trenger noen ganger en annen stemme for å oppdage det vi ikke selv kan se. Tradisjonelt har den stemmen vært et annet menneske, en bok, en lærer eller en samtalepartner. Nå kan den også komme fra en språkmodell.

Det gjør ikke den andre stemmen ufeilbarlig.

Men den kan stille vår egen forståelse i bevegelse.

Og kanskje er det nettopp bevegelsen som er avgjørende.

For det farligste ved en fordom er ikke nødvendigvis at den første fortolkningen er feil. Vi kommer alle til å feiltolke. Vi har for lite informasjon, ser verden fra begrensede ståsteder og fyller uunngåelig ut det som mangler.

Det farlige begynner når fortolkningen stivner til dom.

Han er slik.

De menneskene er slik.

Jeg vet hva dette betyr.

Da er for-dommen blitt til dom.

Jeg har tidligere skrevet om dommen og det som skjuler seg under den, med Heidegger, Derrida og Caputo som samtalepartnere. Kanskje handler dette essayet om øyeblikket før dommen faller.

Om det som ennå kan åpnes.

For-dom og dom ligger språklig tett på hverandre. Men mellom dem finnes et lite rom.

Der kan spørsmålet komme inn.

Hva om jeg har hørt feil?

Hva om jeg bare har sett en del?

Hva om den andre vet noe jeg ikke vet?

Hos Gadamer er virkelig forståelse ikke først og fremst å få bekreftet det vi allerede mener. Forståelse krever at vi holder vår egen oppfatning åpen lenge nok til at saken – eller den andre – faktisk kan si oss noe.

Derfor er kanskje ikke motsetningen til fordom først og fremst kunnskap.

Også kunnskap kan brukes til å befeste en feilaktig oppfatning. Jeg brukte jo min kunnskap om Galgeberg i Oslo til å gjøre feiltolkningen av Galleberg mer troverdig.

Motsetningen er heller åpenhet.

Viljen til å la det vi tror vi vet, bli utfordret.

Galleberg og Galgeberg skiller seg bare med noen få konsonantlyder. For meg var de nesten borte.

Likevel var forskjellen mellom dem stor nok til å skape to forskjellige historier.

Den ene handlet om et gammelt rettersted.

Den andre handlet om hvordan forståelse blir til.

Vi hører bare deler. Vi ser bare deler. Og likevel må vi forsøke å forstå helheten.

Det er menneskets vilkår.

Fordommen begynner kanskje der.

Men den behøver ikke ende som en dom.

Så lenge vi fortsetter å spørre.