Et år med Heidegger

Om å oversette Platons sannhetslære

Jeg har nylig avsluttet lesningen av Martin Heideggers Einleitung in die Philosophie. I den avsluttende teksten jeg leste, en forelesning om det akademiske studiet holdt i Freiburg sommeren 1929, dukket Platons hulelignelse opp igjen.

Det var særlig tanken om paideia – dannelse som en vending av hele mennesket – som fikk meg til å stanse.

Jeg hadde møtt denne vendingen før.

Ikke bare som leser.

I 2000 utga Forlaget Epos i Sandefjord min norske oversettelse av Heideggers Platons Lehre von der Wahrheit – Platons sannhetslære. Den tyske teksten inngår i Wegmarken, bind 9 av Gesamtausgabe. Utgaven ble publisert med skriftlig samtykke fra Hermann Heidegger. Den vedlagte norske utgaven oppgir både den tyske originalen, første norske utgivelse i 2000 og meg som norsk oversetter.

Arbeidet tok omtrent ett år.

Når jeg ser tilbake på det nå, tror jeg dette var mitt egentlige møte med Martin Heidegger.

Jeg hadde selvfølgelig lest Heidegger før. Man kan lese en filosof, studere begrepene, følge argumentasjonen og forsøke å forstå hvor teksten fører. Men å oversette er noe annet. Da kan man ikke uten videre passere en vanskelig setning og tenke at man omtrent har forstått hva den betyr. Før eller siden må man velge et ord.

Og i det øyeblikket man velger ordet, har man allerede fortolket.

Tre språk

Oppgaven var mer komplisert enn å oversette tysk til norsk.

Heideggers tekst er selv en fortolkning av Platons greske tekst. Den tyske fremstillingen vender derfor stadig tilbake til greske ord og uttrykk. Jeg måtte arbeide samtidig med Platons gammelgreske tekst, Heideggers tyske fortolkning og språket teksten skulle få på norsk.

Tre språk møttes på samme side.

Et tysk ord kunne se enkelt ut helt til jeg undersøkte hvilket gresk ord Heidegger forsøkte å få frem gjennom det. Det greske ordet kunne igjen åpne betydninger som ikke uten videre lot seg uttrykke på norsk.

Et tydelig eksempel er aletheia – ἀλήθεια.

Vanligvis oversettes ordet med sannhet. Heidegger går tilbake til forbindelsen mellom det skjulte og det uskjulte og forsøker å tenke sannhet som Unverborgenheit – det uskjulte, det som er revet ut av skjul. I min oversettelse ble nettopp dette et vedvarende problem: Hvordan kunne det norske språket bevare Heideggers poeng uten at teksten samtidig ble mer fremmed enn nødvendig?

Slik oppsto mange av fotnotene.

De var ikke kommentarer lagt utenpå teksten i ettertid. De var spor etter steder der språkene ikke falt sammen.

På side etter side står gresken ved siden av den tyske fortolkningen og min norske tekst. Den norske utgaven viser for eksempel hvordan jeg i notene forsøkte å forklare Heideggers bruk av das Seiende og das Unverborgene, og hvorfor ἀληθές ikke uten videre kunne gjengis med «det sanne».

Under arbeidet fikk jeg hjelp av Egil A. Wyller. Han kjente Platon og den greske filosofiske tradisjonen på en måte som gjorde det mulig å prøve mine løsninger mot originalteksten. Jeg ønsket ikke bare å gjengi hva jeg trodde Heidegger mente. Oversettelsen måtte også kunne stå i et forsvarlig forhold til den greske teksten Heidegger selv fortolket.

Det gjorde arbeidet langsomt.

Men langsomheten ble etter hvert en del av forståelsen.

Man oppdager at filosofiske begreper ikke uten videre lar seg flytte fra ett språk til et annet. Et ord kan være språklig korrekt oversatt og likevel miste noe av den verden det tilhører.

Oversettelse blir fortolkning.

Å vende seg

Hulelignelsen er velkjent. Mennesker sitter bundet i en hule og ser skygger på veggen foran seg. De kjenner ikke noe annet og tar derfor skyggene for virkeligheten. En av dem blir frigjort og tvunget til å vende seg.

Det er lett å fortelle historien som en enkel bevegelse fra mørke til lys, fra uvitenhet til kunnskap, fra usannhet til sannhet.

Men når man arbeider langsomt med teksten, blir bevegelsen mindre enkel.

Den frigjorte fangen ønsker ikke uten videre lyset. Han blir blendet. Det gjør vondt å se. Det han tidligere kjente, kan først fortone seg sikrere enn det nye. Heideggers fortolkning understreker derfor overgangene: øynene må langsomt venne seg både til lyset og til mørket.

Det var denne vendingen som etter hvert begynte å interessere meg mest.

Platon bruker periagōgē, en vending eller omvending. Heidegger knytter den til paideia, dannelse. I teksten beskrives paideia ikke som å fylle en tom sjel med kunnskap, men som en omorientering av hele mennesket. Ekte dannelse «omformer» selvet og leder det mot en annen måte å stå i forhold til det som viser seg på.

Det er noe ganske annet enn forestillingen om utdanning som overføring av kunnskap.

Man kan lære svært mye uten at selve blikket forandres.

Kanskje kan man også gjennomføre et akademisk studium uten at noe grunnleggende noensinne har vendt seg.

Oversettelsen som motstand

Noe av dette erfarte jeg også i oversettelsesarbeidet, riktignok i en langt mer beskjeden betydning.

Teksten gjorde motstand.

Jeg kunne sitte lenge med én setning. Først forsøkte jeg å finne et norsk uttrykk som svarte til det tyske. Så oppdaget jeg at problemet egentlig ikke var språklig. Jeg hadde ikke forstått saken godt nok.

Da måtte jeg tilbake til Heideggers formulering, videre til Platons tekst og den greske termen, og deretter forsøke på nytt på norsk.

Det var ikke bare ordene som måtte prøves. Min egen første forståelse måtte prøves.

Slik ble oversettelsen en hermeneutisk erfaring i ganske bokstavelig forstand. Arbeidet beveget seg mellom del og helhet, mellom språkene, mellom en foreløpig forståelse og en ny lesning. Setningen kunne se nesten uforandret ut når jeg kom tilbake til den, men spørsmålet jeg stilte til den, var ikke nødvendigvis det samme.

Det usagte i det sagte

Heidegger åpner Platons sannhetslære med en tanke som jeg nå leser annerledes enn jeg gjorde den gangen. Vitenskapelig kunnskap kan formuleres i læresetninger, skriver han, men en tenkers «lære» er av en annen art: det usagte i det sagte kan åpne seg slik at det angår oss selv.

Jeg kjenner igjen dette fra oversettelsesarbeidet.

En oversetter arbeider selvfølgelig med ordene som faktisk står der. Men nettopp fordi hvert ord må velges på nytt, blir man stadig konfrontert med det ordene forsøker å bære.

Hvorfor bruker Heidegger akkurat dette ordet?

Hva forsøker han å gjøre synlig?

Hva skjer dersom jeg velger dette norske ordet fremfor et annet?

Hva blir borte?

Hva kommer til?

Etter hvert blir oversettelsen mindre et spørsmål om å transportere setninger fra ett språk til et annet og mer et spørsmål om å oppholde seg ved betydningen.

Jeg tror ikke jeg formulerte dette så tydelig mens jeg satt med arbeidet omkring årtusenskiftet. Jeg arbeidet. Jeg slo opp ord, sammenlignet tekster, skrev om og spurte Wyller når jeg var usikker på gresken.

Langsomt vokste den norske teksten frem.

Først senere har jeg forstått hvor mye selve arbeidsmåten betydde.

Tilbake til hulen

Det er lett å huske oppstigningen og glemme at hulelignelsen ikke slutter i sollyset.

Den frigjorte vender tilbake.

Også dette er en overgang. Øynene som har vent seg til lyset, ser dårlig i mørket. De andre ler av den som kommer tilbake. Hans nye syn gjør ham ikke uten videre bedre i stand til å bevege seg i den verden han har forlatt. Heidegger understreker at hulelignelsen nettopp handler om en serie bevegelser: ut av hulen, mot lyset og tilbake til hulen igjen.

Denne delen av fortellingen ble senere viktig for meg som lærer.

Da jeg underviste nye sosionomstudenter, var sosialt arbeid som et flerparadigmatisk vitenskapelig fag et sentralt tema. Studentene skulle møte forskjellige teorier om mennesket, forskjellige vitenskapsteoretiske posisjoner og forskjellige kunnskapsformer. Naturvitenskapelige, samfunnsvitenskapelige, humanistiske og normative perspektiver kunne alle gjøre krav på relevans.

Jeg brukte Platons sannhetslære i denne undervisningen.

Hulelignelsen ble et bilde på at utdanning ikke bare handler om å legge ny kunnskap til den gamle. Å møte en annen forståelse av mennesket kan også bety at ens egen måte å se på blir utfordret. Det man har tatt for selvfølgelig, kan måtte undersøkes på nytt.

Det var nettopp her jeg møtte motstand.

Kollegaer kritiserte meg for å trekke filosofi inn i vitenskapelig undervisning. Filosofi og vitenskap burde holdes fra hverandre, mente de. Bildet som ble brukt, var enkelt og tydelig: De var som olje og vann.

Uforenlige.

Jeg tok kritikken alvorlig, for det finnes en viktig forskjell her. En filosofisk tekst kan ikke erstatte empirisk forskning. Heidegger kan ikke brukes som dokumentasjon på hvordan mennesker faktisk handler, og Platon kan ikke avgjøre et empirisk forskningsspørsmål.

Men det var heller aldri hensikten.

Spørsmålet jeg forsøkte å åpne for studentene, var et annet: Hva slags forståelse av mennesket ligger allerede i våre teorier og metoder? Hva skjer når to teorier ser forskjellig på den samme personen? Og hva kreves av en kommende sosialarbeider når han eller hun oppdager at den første måten å forstå en situasjon på, ikke nødvendigvis er den eneste?

For meg hørte slike spørsmål hjemme i utdanningen nettopp fordi sosialt arbeid var flerparadigmatisk.

I ettertid ser jeg også konflikten med kollegene på en annen måte. Kanskje hadde de rett i én forstand: filosofi og vitenskap er forskjellige virksomheter.

Men forskjell er ikke det samme som uforenlighet.

Vitenskapen kan undersøke verden metodisk. Filosofien kan stille spørsmål ved hva vi allerede har forutsatt når vi begynner undersøkelsen.

Kanskje var det også derfor Platons hule passet inn i undervisningen. Den fortalte ikke studentene hva de skulle mene.

Den stilte spørsmål ved hvorfra de så.

Et møte

Jeg har kalt dette et møte med Martin Heidegger.

Det er selvfølgelig en merkelig formulering.

Heidegger døde i 1976. Jeg møtte ham aldri.

Likevel finnes det møter som ikke krever at to mennesker befinner seg i samme rom.

I omtrent ett år satt jeg med ordene hans foran meg. Jeg fulgte dem tilbake til Platons greske tekst og forsøkte deretter å føre dem over i mitt eget språk. Noen ganger fulgte jeg Heidegger uten store vanskeligheter. Andre ganger stanset teksten meg og tvang meg til å undersøke hva jeg egentlig hadde forstått.

Kanskje er det slik filosofiske tekster fortsetter å leve. Ikke først og fremst ved at vi gjentar det filosofen allerede har sagt, men ved at teksten skaper nye spørsmål hos den som leser.

Jeg brukte et år på å oversette Platons sannhetslære.

Mer enn et kvart århundre senere møter jeg hulelignelsen igjen hos Heidegger. Nå ser jeg tydeligere at oversettelsesarbeidet ikke bare resulterte i en norsk bok.

Det ble også en måte å lære å lese på.

Jeg oversatte en tekst.

Men teksten gjorde også noe med den som oversatte den.

Kanskje er det nettopp noe av dette Platon forsøkte å gripe med ordet paideia: dannelse som en vending av hele mennesket. I Heideggers fortolkning hører denne vendingen og spørsmålet om sannhet uløselig sammen.

En vending.

Ikke bare av blikket.

Men av den som ser.

Referanser

Heidegger, M. (1976). Platons Lehre von der Wahrheit. I F.-W. von Herrmann (Red.), Wegmarken (Gesamtausgabe, bd. 9, s. 203–238). Vittorio Klostermann.

Heidegger, M. (1996). Einleitung in die Philosophie (O. Saame & I. Saame-Speidel, Red.). Vittorio Klostermann. (Gesamtausgabe, bd. 27)

Heidegger, M. (2000). Platons sannhetslære (K. T. Pettersen, Overs.). Forlaget Epos. (Originalverket publisert 1976)

Platon. (1992). Republic (G. M. A. Grube, Trans.; C. D. C. Reeve, Rev.). Hackett Publishing Company.Om å oversette Platons sannhetslære