Elsk din neste som deg selv

Om selvkjærlighet, våre nærmeste og retten til ikke å like alle

«Du skal elske din neste som deg selv.»

Jeg har hørt ordene så mange ganger at de nesten har mistet sin uro. De lyder vennlige. Kanskje til og med selvfølgelige. Vi skal være gode mot andre. Vi skal også være gode mot oss selv.

Men jeg er ikke sikker på om ordene er så enkle.

For jeg elsker ikke alle mennesker slik jeg elsker meg selv. Og enda mindre slik jeg elsker min kone, mine barn og barnebarn. Jeg tror faktisk at jeg elsker dem høyere enn jeg elsker meg selv. Dersom et av mine barn var i fare, ville jeg neppe først ha foretatt en moralsk beregning av hvor mye jeg burde risikere.

Kjærligheten regner ikke slik.

Og så finnes det mennesker jeg ikke liker.

Noen forsøker jeg å holde avstand til. Enkelte mennesker vekker motvilje i meg. Kanskje finnes det også mennesker jeg kunne ha kalt mine fiender, selv om ordet er fremmed i min dagligtale.

Hva gjør jeg da med budet om kjærlighet?

Som deg selv

Det er et merkelig uttrykk: som deg selv.

Det forutsetter tilsynelatende at jeg allerede elsker meg selv. Men gjør mennesket alltid det?

Vi snakker mye om selvkjærlighet i vår tid. Vi skal akseptere oss selv, ta vare på oss selv, sette grenser og ikke la andre definere vår verdi. Det ligger noe viktig i dette. Et menneske som stadig forakter seg selv, lever under en hard dommer.

Men selvkjærlighet kan også få en annen betydning.

Den kan bli en forestilling om at jeg alltid skal sette meg selv først. At mine behov skal tilfredsstilles. At enhver kritikk er et angrep. At mennesker som gjør livet mitt vanskelig, ganske enkelt kan sorteres bort.

Da har kjærligheten til meg selv kanskje sluttet å være kjærlighet.

Aristoteles gjorde et interessant skille her. Han mente ikke at all kjærlighet til seg selv var egoisme. Det gode mennesket kunne i en bestemt forstand være den som elsket seg selv mest, fordi han ønsket å leve godt og handle godt. Problemet oppstod når selvkjærligheten ble redusert til jakten på fordeler, ære og nytelse.

Det er en forskjell mellom å ville seg selv vel og å ville ha alt selv.

Den forskjellen er fortsatt verdt å holde fast ved.

Å røkte seg selv

Et gammelt uttrykk kan kanskje hjelpe: å røkte seg selv.

Vi bruker nesten ikke ordet lenger. Å røkte noe betyr å stelle det, føre tilsyn med det, sørge for at det ikke forfaller. Man røktet dyr, jord og det man var satt til å ta vare på.

Kanskje kan et menneske også røkte sitt eget liv.

Det er noe annet enn å dyrke seg selv.

Den som røker en hage, lar ikke alt vokse fordi det tilfeldigvis vokser der. Noe må beskjæres. Ugress må fjernes. Jorden må få hvile. Noe trenger vann, noe trenger mer lys. Og noe viser seg å være dødt og må tas bort.

Slik kan omsorgen for meg selv også innebære motstand mot meg selv.

Jeg kan være nødt til å si nei til mine egne impulser. Jeg kan oppdage at jeg tok feil. Jeg kan måtte be om unnskyldning. Jeg kan trenge et annet menneske som sier noe jeg helst ikke ville høre.

Selvkjærlighet uten selvkritikk blir lett selvopptatthet.

Selvkritikk uten selvkjærlighet kan bli selvforakt.

Mellom dem ligger kanskje det gamle arbeidet med å røkte et liv.

Det lille ordet mellom oss

Men budet sier ikke bare at jeg skal elske meg selv og elske min neste.

Mellom oss står et lite ord:

som.

Som deg selv.

Kanskje er det nettopp dette ordet som gjør budet vanskelig.

Det binder omsorgen for meg selv sammen med mitt forhold til den andre. Jeg kan ikke spørre hva jeg skylder min neste uten samtidig å spørre hvordan jeg forholder meg til meg selv. Og jeg kan heller ikke gjøre kjærligheten til meg selv til en lukket sak som bare angår meg.

Som betyr ikke nødvendigvis at jeg skal føle det samme for den andre som for meg selv. Det betyr heller ikke at våre behov alltid skal veie nøyaktig like tungt.

Men ordet minner meg om noe enkelt og vanskelig:

Du er også et sentrum i et liv.

Du kjenner smerte innenfra, slik jeg gjør. Du håper. Du frykter. Du ønsker å bli sett. Du bærer på erfaringer jeg ikke kjenner. Du er ikke bare den personen jeg møter. Du er et liv som fortsetter når jeg har gått.

Men at den andre er et sentrum i sitt eget liv, betyr ikke at alle mennesker står meg like nær.

Jeg elsker ikke alle like mye

Det finnes en forestilling om at moralsk kjærlighet burde være likt fordelt. Som om det gode mennesket skulle føle omtrent den samme varmen overfor alle.

Slik kjenner jeg ikke livet.

Jeg elsker noen mennesker mer enn andre.

Det sier jeg uten skam.

Kjærligheten til et barn er ikke den samme som kjærligheten til en fremmed. Kjærligheten mellom mennesker som har levd sammen gjennom et langt liv, kan ikke uten videre sammenlignes med den velviljen vi skylder et menneske vi møter på gaten.

Martha Nussbaum har på forskjellige måter minnet oss om at følelsene våre ikke bare er tilfeldige forstyrrelser av moralen. De forteller også hva som betyr noe for oss. Sorgens størrelse sier noe om kjærlighetens betydning.

At jeg ikke føler det samme overfor alle, er derfor ikke nødvendigvis en mangel ved kjærligheten. Det kan være noe av det som gjør den til kjærlighet og ikke bare til plikt.

Kjærligheten er partisk på en måte rettferdigheten ikke kan være.

Det ville derfor være merkelig om et etisk liv krevde at alle mennesker skulle bety like mye for meg.

Men her oppstår vanskeligheten.

At jeg ikke elsker alle like mye, betyr ikke at noen mennesker derfor er uten verdi.

Jeg kan elske mine nærmeste høyere enn andre uten å mene at andre menneskers liv er mindre verdt.

Kanskje er det nettopp her forskjellen mellom kjærlighet som følelse og kjærlighet som etisk holdning blir avgjørende.

Må jeg elske min fiende?

Det kristne budet går lenger enn å elske nesten. I Bergprekenen heter det også: «Elsk deres fiender.»

Det er et voldsomt krav.

Hvis det betyr at jeg skal føle varme, nærhet eller hengivenhet overfor et menneske som har skadet meg eller andre, virker kravet nesten umenneskelig. Følelser lar seg ikke kommandere frem.

Jeg kan ikke bestemme meg for å like et menneske.

Kanskje er det heller ikke det budet krever.

Å elske sin fiende kan bety å nekte å gjøre fienden til noe mindre enn et menneske.

Jeg kan bekjempe det et menneske gjør. Jeg kan sette grenser. Jeg kan forlate et forhold. Jeg kan kreve rettferdighet. Jeg kan si: Dette vil jeg ikke finne meg i.

Og samtidig kan jeg forsøke å avstå fra ønsket om å ydmyke eller tilintetgjøre den andre.

Her blir skillet mellom mennesket og handlingen viktig.

Det finnes handlinger vi må fordømme.

Men dommen over handlingen behøver ikke bli en endelig dom over menneskets verdi.

Det er kanskje en av de vanskeligste bøyningene i et menneskeliv.

Jeg liker deg ikke

Det finnes også en enklere sannhet som filosofien av og til gjør unødvendig vanskelig:

Vi liker ikke alle.

Noen mennesker irriterer oss. Noen gjør oss urolige. Noen snakker på måter vi ikke tåler særlig godt. Andre har verdier vi står langt fra. Og noen ganger oppstår motviljen uten at vi helt kan forklare hvorfor.

Det er ikke nødvendigvis en moralsk feil.

Problemet begynner først når følelsen blir til dom:

Jeg liker deg ikke.

blir til:

Det er noe galt med deg.

Da har min erfaring av den andre langsomt blitt til en påstand om hvem den andre er.

Her kjenner jeg igjen et gammelt hermeneutisk problem. Jeg møter aldri et annet menneske uten en foreløpig forståelse. Det avgjørende er om den får forbli foreløpig.

Kanskje er det ikke den første følelsen jeg skal være mest på vakt mot.

Kanskje er det vissheten.

Den andre er ikke min

Hos Levinas skjerpes dette ytterligere.

Den andre kan aldri reduseres til det jeg allerede har forstått, likt eller mislikt ved ham. Det er alltid noe ved den andre som unnslipper min vurdering.

Dermed blir det kristne kravet om fiendekjærlighet og Levinas’ filosofi ikke det samme, men de berører et felles punkt: Min motvilje gir meg ikke rett til å gjøre den andre mindre menneskelig.

Jeg kan sette grenser. Jeg kan si nei. Jeg kan kreve rettferdighet. Men jeg kan ikke gjøre min dom over den andre til hele sannheten om hvem han er.

Det setter også en grense for selvkjærligheten. Hvis min egen trygghet, selvrealisering eller lykke krever at andre mennesker bare blir midler for meg, har omsorgen for meg selv overskredet en grense.

Men grensen går også den andre veien. Jeg er selv en annen for den andre, og også mitt liv krever vern.

Derfor kan ikke nestekjærlighet bety at jeg alltid skal gi etter, alltid tåle, alltid ofre meg eller la andre krenke mine grenser. En kjærlighet som krever at mennesket utsletter seg selv, har mistet noe vesentlig.

De jeg elsker høyere enn meg selv

Så står familien igjen.

Jeg tror fremdeles at jeg elsker mine nærmeste høyere enn jeg elsker meg selv.

Det ønsker jeg ikke å korrigere filosofisk.

Kanskje er det nettopp slik kjærligheten viser at mennesket ikke er et lukket selv. Det som skjer med dem jeg elsker, skjer på en merkelig måte også med meg. Deres glede kan bli min glede. Deres smerte kan gjøre mer vondt enn min egen.

Buber ville kanskje sagt at noe skjer i møtet mellom Jeg og Du som ikke kan reduseres til to adskilte individer som måler sine interesser mot hverandre.

Kjærligheten gjør ikke regnskap.

Men nettopp derfor trenger den grenser.

For også den som elsker andre, må røkte sitt eget liv. Ikke fordi mitt liv nødvendigvis er viktigere enn deres, men fordi også jeg er et menneske jeg har fått i varetekt.

Her vender det lille ordet som tilbake.

Ikke som et regnestykke.

Ikke som et krav om å fordele kjærligheten likt.

Men som en forbindelse mellom mitt liv og ditt.

Jeg skal leve med meg selv så lenge jeg lever.

Jeg skal stelle dette livet.

Beskjære litt.

Gi det lys.

Noen ganger la det hvile.

Og kanskje er det nok å begynne der.

Ikke med kravet om å føle kjærlighet til alle mennesker.

Men med den langt vanskeligere øvelsen i å møte også den jeg ikke liker uten å frata ham hans menneskelighet.