Når ingenting skjer

Heidegger om kjedsomhet, tid og det å være menneske

Vi liker ikke å kjede oss.

Så snart det oppstår et tomrom, fyller vi det. Vi tar frem telefonen. Leser en melding. Slår på radioen. Finner noe å gjøre. Mens vi venter hos legen, på flyplassen eller på at noen skal komme, søker hånden nesten av seg selv etter noe som kan få tiden til å gå.

Vi kaller det tidsfordriv.

Ordet er merkelig. Vi forsøker å fordrive tiden, nesten som om tiden var noe som måtte jages bort.

Da Martin Heidegger holder forelesningene som senere blir utgitt som Die Grundbegriffe der Metaphysik. Welt – Endlichkeit – Einsamkeit i Freiburg vinteren 1929–1930, gjør han noe overraskende. Før han for alvor tar fatt på de store metafysiske spørsmålene om verden, endeligheten og ensomheten, bruker han lang tid på noe så hverdagslig som kjedsomheten.

Langeweile.

Lang tid.

Allerede ordet peker mot det Heidegger er ute etter. Når vi kjeder oss, skjer det noe med tiden. Den går ikke bare. Den blir lang.

Kanskje er det derfor kjedsomheten er filosofisk interessant. Ikke fordi den i seg selv er verdifull, men fordi den kan avsløre noe vi vanligvis ikke legger merke til.

Å bli kjedet av noe

Heidegger begynner med den formen for kjedsomhet vi lett kjenner igjen.

Vi venter på et tog på en liten stasjon. Det er lenge til avgang. Det er lite å se på. Vi går frem og tilbake. Leser rutetabellen selv om vi allerede vet når toget går. Ser på klokken. Ser på klokken igjen.

Vi er blitt kjedet av noe.

Heidegger kaller dette Gelangweiltwerden von etwas – å bli kjedet av noe.

Situasjonen holder oss fast. Toget kommer ikke. Tiden trekker ut. Derfor forsøker vi å få den til å gå.

Det interessante er ikke først og fremst irritasjonen. Det er forholdet mellom oss og tiden.

Vanligvis merker vi knapt tiden. Vi arbeider, leser, snakker, går et sted eller gjør noe annet som fyller oppmerksomheten. Tiden følger virksomheten uten å gjøre særlig oppmerksom på seg selv.

Men på stasjonen trer den frem.

Fem minutter kan kjennes lange.

Klokken viser den samme tiden som alltid. Likevel er tiden blitt annerledes.

Heidegger har allerede beveget oss bort fra spørsmålet: «Hvorfor kjeder jeg meg?» til et vanskeligere spørsmål:

Hva er tid når den kan erfares på denne måten?

Å kjede seg under noe

Den andre formen er mindre åpenbar.

Vi har vært invitert et sted. Maten var god. Samtalen var hyggelig. Ingen bestemt ting var kjedelig. Likevel oppdager vi etterpå, kanskje på vei hjem:

Jeg kjedet meg.

Nå kan vi ikke peke på toget, ventesalen eller noen bestemt person.

Kjedsomheten kom ikke ganske enkelt fra noe omkring oss. Den lå gjennom situasjonen som helhet.

Heidegger kaller dette Sichlangweilen bei etwas – å kjede seg ved eller under noe.

Forskjellen fra togstasjonen er viktig. I den første formen forsøker vi aktivt å få tiden til å gå. I den andre har vi på en måte allerede gitt tiden fra oss.

Og kanskje har vi samtidig latt noe av oss selv bli stående igjen.

Her blir Heideggers analyse ubehagelig nær. Et menneske kan delta, snakke, spise, le og være sosialt til stede, og likevel merke at noe mangler.

Ikke fordi situasjonen var dårlig.

Ikke fordi menneskene var uinteressante.

Men fordi jeg selv på en eller annen måte ikke var helt der.

Da begynner kjedsomheten å handle om mer enn mangel på underholdning. Den begynner å handle om måten vi er til stede i vårt eget liv på.

«Man kjeder seg»

Så kommer Heidegger til den tredje og dypeste formen.

Her er det ikke lenger en bestemt ting som kjeder oss. Det er heller ikke en situasjon vi etterpå kan beskrive som kjedelig. Den tyske formuleringen blir mer upersonlig:

Es ist einem langweilig.

Man kjeder seg.

Nå forskyves selve forholdet mellom oss og det værende.

Det vanlige tidsfordrivet nytter ikke på samme måte. Heideggers poeng er ikke at vi mangler noe morsomt å gjøre. Det er snarere som om tingene omkring oss mister evnen til å gripe oss.

De er fremdeles der.

Bordet står der. Veien ligger der. Menneskene finnes omkring oss.

Men de tilbyr oss ikke lenger det de vanligvis tilbyr.

De kaller oss ikke inn i virksomheten på samme måte.

I den dype kjedsomheten kan det værende som helhet på en måte nekte seg for oss. Nettopp gjennom denne tilbaketrekningen blir helheten merkbar.

Det høres paradoksalt ut.

Men kanskje kjenner vi noe av erfaringen.

Vi legger ofte først merke til betydningen når betydningen vakler.

Når verden ikke lenger opptar oss

Det er her kjedsomheten blir metafysisk.

For Heidegger er ikke en stemning bare en subjektiv følelse inne i et menneske. Stemningen er samtidig en måte verden er åpen for oss på.

I disse årene gir han angsten – Angst – en lignende rolle. Også angsten kan rive oss løs fra det vante og la das Seiende im Ganzen – det værende som helhet – tre frem på en annen måte.

Slektskapet mellom angsten og den dype kjedsomheten er derfor viktig.

I angsten mister det fortrolige noe av sin selvfølgelighet. I den dype kjedsomheten skjer noe beslektet, men stillere. Tingene er fremdeles der, men de slutter å gripe oss.

Det er ikke én bestemt ting som fremtrer annerledes.

Selve vårt forhold til det værende forskyves.

Når verden slutter å holde oss opptatt, kan verden som helhet bli merkbar på en måte den ellers ikke er.

Heidegger undersøker derfor kjedsomheten som en Grundstimmung, en grunnstemning som kan bryte opp den vanlige måten vi er innvevd i verden på.

Dermed blir kjedsomheten en vei inn i metafysikken.

Ikke fordi den gir svar.

Men fordi den kan åpne spørsmålet.

Tidsfordrivets tidsalder

Nesten hundre år etter Heideggers forelesninger er det vanskelig å lese disse sidene uten å tenke på vår egen hverdag.

Vi har fått muligheter for tidsfordriv som Heidegger vanskelig kunne forestille seg.

Et menneske kan i dag stå i en kø i tretti sekunder og allerede ha tatt telefonen opp av lommen. Et øyeblikk uten virksomhet kan fylles med meldinger, nyheter, bilder, video, spill eller musikk.

Det betyr ikke at telefonen er problemet.

Det interessante spørsmålet er hvorfor tomrommet så raskt må fylles.

Hva er det vi ikke vil møte når ingenting skjer?

Her kan Heideggers analyse bli praktisk filosofi.

Vi trenger ikke gjøre kjedsomheten til en dyd eller romantisere passivitet. Spørsmålet er enklere og samtidig vanskeligere:

Hva skjer dersom vi ikke straks flykter fra tomrommet?

Å bli værende

Praktisk filosofi handler ikke først og fremst om å finne teorier som forklarer livet. Den begynner i erfaringen og vender tilbake til erfaringen.

Heideggers analyse av kjedsomheten gjør nettopp dette.

Han ber oss ikke først om å definere tiden.

Han lar oss vente på toget.

Han lar oss sitte gjennom selskapet.

Og til slutt lar han oss stå i den mer urovekkende erfaringen hvor verden et øyeblikk ikke tilbyr oss noe bestemt å gripe etter.

Det er først der spørsmålet kan oppstå.

Ikke bare:

Hva skal jeg gjøre nå?

Men:

Hva er det jeg egentlig holder på med?

Hva lar jeg livet mitt fylles av?

Hva er viktig når det jeg vanligvis fyller tiden med, mister sitt grep?

Kjedsomheten gir ingen svar på dette.

Men den kan åpne et rom hvor spørsmålene ikke lenger kan avvises like lett.

På høyslettene

Jeg kjenner igjen noe av dette fra en annen erfaring.

På vandringen mot Santiago kom jeg etter hvert ut på de spanske høyslettene. Landskapet var enfoldig. Dag etter dag gikk jeg gjennom noe av det samme. Lange strekninger med få mennesker. Lite som avledet oppmerksomheten. Veien fortsatte, timene gikk, og verden omkring meg tilbød ikke stadig noe nytt.

Det kunne ligne kjedsomhet.

Men etter hvert skjedde noe annet.

Jeg hadde med meg Kierkegaards Liljen på marken og fuglen under himmelen. Der hadde jeg møtt ordene stillhet, lydighet og glede. På høyslettene begynte særlig lydigheten å få en annen betydning for meg.

Ikke lydighet som underkastelse under et annet menneskes vilje, men som en villighet til å ta imot det som faktisk var der.

Veien.

Dagen.

Kroppen.

Stillheten.

Det enfoldige.

Jeg kunne ikke gjøre høysletten mer interessant. Jeg kunne bare gå den.

Kanskje var det nettopp i denne gjentakelsen at noe åpnet seg. Da behovet for stadig nye inntrykk ble svakere, vokste en annen oppmerksomhet frem. Stillheten ble ikke tom. Ensomheten ble ikke bare fravær av andre.

Og lydigheten fikk følge av noe jeg ikke hadde forventet:

glede.

Her skiller Kierkegaard og Heidegger lag, men de står et øyeblikk nær hverandre.

Hos Heidegger kan den dype kjedsomheten løse oss fra det som vanligvis holder oss opptatt og stille oss overfor verden, tiden og våre egne muligheter. Hos Kierkegaard får det enfoldige en annen retning. Stillheten og lydigheten handler ikke først og fremst om å gripe en mulighet, men om å være mottakelig for det som allerede er gitt.

Det er en viktig forskjell.

Hos Heidegger åpner tomrommet mot muligheten.

Hos Kierkegaard kan det åpne mot mottakelsen.

Likevel begynner begge i en erfaring hvor det vanlige bråket stilner.

Kanskje var det det jeg lærte på høyslettene:

Når stadig mindre skjer, behøver verden ikke bli fattigere.

Den kan bli klarere.

Når jeg nå leser Heidegger, får også et annet bilde gjenklang. Han vendte gjennom store deler av livet tilbake til hytta i Todtnauberg i Schwarzwald, til arbeid, vandring og stillhet. Jeg vet ikke hva denne stillheten betydde for ham, og jeg vil ikke lese filosofien hans direkte ut av biografien.

Men bildet stanser meg.

Kanskje fordi jeg leser ham fra et sted jeg allerede kjenner.

Jeg leser ikke fra et tomt sted.

Jeg kommer til teksten med mine egne veier, mine egne høysletter og min egen erfaring av hva som kan skje når stadig mindre skjer.

Tiden vi forsøker å bli kvitt

Det finnes en underlig selvmotsigelse i tidsfordrivet.

Vi vet at livet er begrenset.

Vi ønsker oss tid. Vi klager over at vi har for lite av den. Vi ønsker oss flere år, flere dager, flere timer sammen med menneskene vi er glad i.

Og likevel finnes det øyeblikk hvor det eneste vi ønsker, er at tiden skal gå.

Vi vil slå den i hjel.

Fordrive den.

Få den unna.

Heidegger stanser ved dette paradokset.

Når tiden blir lang, forsøker vi å gjøre den kortere. Men kanskje viser den lange tiden oss nettopp noe om den tiden vi ellers bare bruker.

Det er fristende å trekke en moralsk konklusjon her: Vi burde slutte å kaste bort tiden.

Men da ville vi kanskje igjen flykte fra Heideggers spørsmål.

Han spør dypere enn som så.

Han spør hva tiden er for et vesen som ikke bare lever i tiden, men som forholder seg til sin egen tid – og som aner at denne tiden er begrenset.

Dermed fører kjedsomheten mot et annet av forelesningens grunnord:

Endlichkeit.

Endelighet.

Fra kjedsomhet til mulighet

Men Heidegger stanser heller ikke ved endeligheten.

Den dype kjedsomheten gjør noe mer enn å tømme verden for dens vanlige betydning. Når det som vanligvis opptar oss mister sitt grep, kan også våre egne muligheter tre tydeligere frem.

Her kommer et annet Heidegger-begrep til syne:

Augenblick.

Øyeblikket.

Men ikke øyeblikket forstått som et kort punkt på klokken. Heideggers Augenblick peker mot en måte å være til stede på der mennesket kan gripe sin egen situasjon og sine egne muligheter.

Det betyr ikke at kjedsomheten automatisk gjør oss klokere. Den kan like gjerne føre til rastløshet, flukt og enda mer tidsfordriv.

Men den kan åpne en mulighet.

Når verden ikke lenger forteller oss hva vi skal gjøre, kan spørsmålet om hva vi selv vil gjøre tre frem med større alvor.

Det er her forbindelsen mellom kjedsomhet og frihet blir interessant.

Frihet betyr ikke bare at mange valgmuligheter ligger åpne foran oss. Den kan også innebære å bli stilt overfor det ubehagelige faktum at mitt liv ikke kan fylles ferdig for meg utenfra.

Noe må gripes.

Og noe vil alltid forbli ugripet.

Når ingenting skjer

Kanskje er det derfor vi har så vanskelig for å kjede oss.

Når ingenting krever vår oppmerksomhet, kan noe annet bli merkbart.

Ikke nødvendigvis noe dramatisk.

Kanskje bare tiden.

Rommet.

Stillheten.

At jeg sitter her.

At livet går.

Men hos Heidegger stanser ikke den dype kjedsomheten ved denne erfaringen. Når det værende som helhet ikke lenger tilbyr oss noe bestemt å gripe etter, kan vi også bli stilt overfor våre egne muligheter.

Det er derfor kjedsomheten er filosofisk fruktbar.

Den kan rive oss løs fra det som vanligvis holder oss opptatt, og stille oss overfor en mer krevende frihet.

På høyslettene lærte jeg noe som kanskje ligger nær dette, selv om språket var et annet.

Da stadig mindre skjedde, ble ikke livet nødvendigvis tommere.

Stillheten vokste.

Lydigheten vokste.

Og gleden vokste sammen med dem.

Vi lever i en tid som er usedvanlig dyktig til å sørge for at noe alltid skjer.

Kanskje trenger vi derfor ikke først og fremst å lære hvordan vi skal unngå kjedsomheten.

Kanskje kan vi av og til la være å fordrive den.

For når ingenting skjer, kan noe avgjørende bli mulig:

Tiden viser seg.

Verden åpner seg.

Og jeg blir stilt overfor hvordan jeg vil være til.

Referanser

Heidegger, M. (1983). Die Grundbegriffe der Metaphysik: Welt – Endlichkeit – Einsamkeit (F.-W. von Herrmann, Red.; Gesamtausgabe, Bd. 29/30). Vittorio Klostermann.

Heidegger, M. (1995). The fundamental concepts of metaphysics: World, finitude, solitude (W. McNeill & N. Walker, Trans.). Indiana University Press.