Det jeg gir min oppmerksomhet

Forleden satt jeg sammen med en god venn da han sa:

Det du gir din oppmerksomhet, gir du også makt.

Vi snakket om hva vi retter oppmerksomheten mot i livet. Om hvordan sykdom kan komme til å fylle stadig mer dersom den hele tiden står i sentrum. Om hvordan også gleden kan få større plass dersom vi legger merke til den.

Jeg har tenkt på ordene siden.

Ikke minst fordi de traff noe jeg selv forsøker å leve etter. Jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot livet. Ikke mot et tenkt liv uten motgang, sykdom eller tap, men mot det livet som faktisk er mitt.

For hva betyr det egentlig at det vi gir oppmerksomhet, også får makt?

Oppmerksomhet er ikke kontroll

Det er lett å misforstå utsagnet.

Et menneske som er alvorlig sykt, kan ikke tenke seg friskt. Sorg forsvinner ikke fordi man retter blikket mot noe vakkert. Tap blir ikke mindre virkelige fordi man bestemmer seg for å være takknemlig.

Livet lar seg ikke styre på den måten.

Vi rammes av ting vi ikke har valgt. Kroppen forandrer seg. Mennesker vi elsker, blir syke eller dør. Relasjoner brytes. Planer mislykkes. Noen ganger skjer det ting som endrer hele landskapet vi lever i.

Allerede hos stoikerne finner vi skillet mellom det som står i vår makt, og det som ikke gjør det. Vi kan ikke bestemme alt som skjer med oss. Men vi har et visst handlingsrom i hvordan vi forholder oss til det som skjer.

Oppmerksomheten hører hjemme i dette handlingsrommet.

Ikke som kontroll over livet, men som en måte å være til stede i det på.

Det som trer frem

Vi mennesker møter aldri verden helt nøytralt.

Noe trer frem. Noe blir liggende i bakgrunnen.

En morgen kan jeg sitte med kaffekoppen foran meg og merke at tankene allerede har begynt å arbeide med det som bekymrer meg. Noe som skal undersøkes. Noe jeg ikke kjenner utfallet av. Kroppen gjør seg gjeldende, og oppmerksomheten følger etter.

Så ser jeg kanskje ut av vinduet.

Lyset faller på et tre. En fugl beveger seg mellom grenene. Kaffekoppen er varm mellom hendene.

Bekymringen er ikke borte.

Men den er ikke lenger alt.

Det er dette som interesserer meg.

Ikke at oppmerksomheten kan forandre virkeligheten, men at den kan forandre hva som får tre frem i den.

Hos Gadamer finner vi tanken om at forståelse alltid innebærer at noe viser seg som noe. Vi møter ikke verden som et kamera som registrerer alt likt. Vi fortolker. Vi legger merke til. Vi fremhever. Vi overser.

Slik virker oppmerksomheten også tilbake på den som ser.

Den former ikke bare hva jeg ser.

Den er med på å forme hvordan jeg lever i det jeg ser.

Når sykdommen får hele rommet

Kroppen krever noen ganger oppmerksomhet.

Et symptom skal tas på alvor. En undersøkelse kan være nødvendig. Et prøvesvar kan få stor betydning. Det ville være meningsløst å gjøre oppmerksomhet til en øvelse i å overse det som er vanskelig.

Men det finnes en forskjell mellom å ta sykdom på alvor og å la sykdom bli hele fortellingen om hvem jeg er.

Jeg kan være syk uten bare å være syk.

Jeg kan være gammel uten bare å være gammel.

Jeg kan være redd uten at frykten forteller hele sannheten om livet mitt.

Det vanskelige skal ikke skyves bort.

Men det trenger heller ikke få hele rommet.

Oppmerksomhet som øvelse

Simone Weil skrev om oppmerksomhet som noe langt mer grunnleggende enn konsentrasjon. For henne var den sanne oppmerksomheten en åpenhet mot det som faktisk er der.

Det gjør begrepet mer krevende.

For oppmerksomhet betyr da ikke å velge ut det behagelige og vende seg bort fra resten.

Tvert imot.

Å være oppmerksom kan bety å se sorgen uten å gjøre den til hele livet. Å kjenne frykten uten å la den få siste ord. Å legge merke til det som fortsatt bærer, også når noe annet vakler.

Hos Weil er oppmerksomheten dessuten ikke bare rettet mot en selv. Den er også en måte å gjøre plass for et annet menneske på. Her nærmer hun seg noe av det samme som Buber beskriver i møtet mellom Jeg og Du: Før den andre kan tre frem som et Du, må jeg være villig til å se.

Oppmerksomheten kan derfor være mer enn en måte å forholde seg til sitt eget liv på.

Den kan være en etisk handling.

Et liv med flere dimensjoner

Livet mitt har aldri vært en rett strek.

Det har beveget seg.

Noen ganger rolig, andre ganger brått. Det har vært perioder med trygghet og perioder med uro. Glede og sorg. Seier og tap. God helse og sykdom.

Slik er ikke livet mislykket.

Slik er livet.

Kanskje er noe av problemet at vi så lett forestiller oss det gode livet som et liv der det vanskelige gradvis forsvinner. Som om målet er en tilstand der alt endelig har falt på plass.

Jeg kjenner ikke et slikt liv.

Det livet jeg kjenner, består av flere ting samtidig.

Man kan sørge og være takknemlig.

Man kan være redd og samtidig kjenne seg trygg.

Man kan miste noe og samtidig oppdage at annet fortsatt står fast.

Det er ikke nødvendigvis motsetninger.

Det er forskjellige dimensjoner av det samme livet.

Gleden trenger oppmerksomhet

Uro roper.

Smerte krever.

Frykt trenger seg frem.

Gleden gjør ikke alltid det.

Den kan være stillferdig.

Den kan ligge i kaffekoppen en tidlig morgen. I et blikk mellom to mennesker som har kjent hverandre lenge. I et barnebarn som kommer inn døren. I et tre man har fulgt gjennom årstidene. I lyset over vannet. I en hånd man kjenner igjen.

Slike øyeblikk krever nesten at vi oppdager dem.

Hvis ikke kan de passere ubemerket.

Kanskje er det derfor oppmerksomheten gir dem makt.

Ikke fordi oppmerksomheten skaper gleden, men fordi den gjør oss i stand til å ta imot den.

Kierkegaard skrev om liljen på marken og fuglen under himmelen. De lever ikke uten fare. Fuglen kan miste redet. Liljen visner. Likevel blir de for Kierkegaard lærere i nærvær, stillhet og glede.

Gleden ligger ikke i at livet er sikret.

Den ligger i livet selv.

Å takke livet

Jeg tror derfor ikke at det å takke livet betyr å si at alt har vært godt.

Noe har vært vondt.

Noe skulle jeg gjerne vært foruten.

Noe bærer jeg fortsatt med meg.

Men takknemlighet trenger ikke være en dom over det som har skjedd. Den trenger ikke bety at alt hadde en mening, eller at lidelse nødvendigvis førte til noe godt.

Takknemlighet kan være enklere enn det.

Jeg er fortsatt her.

Jeg har fått leve.

Jeg har elsket og blitt elsket. Jeg har feilet og forsøkt igjen. Jeg har kjent sorg, men også glede. Jeg har vært sterk, og jeg har trengt andre. Jeg har gått veier jeg selv valgte, og andre veier fant meg.

Alt dette er livet.

Når jeg sier at jeg vil gi livet min oppmerksomhet, betyr det derfor ikke at jeg vender meg bort fra sykdommen, sorgen eller det vanskelige.

Jeg forsøker heller å se dem innenfor en større sammenheng.

Sykdommen finnes.

Men livet finnes også.

Sorgen finnes.

Men kjærligheten som gjorde sorgen mulig, finnes også.

Tapet finnes.

Men det som en gang ble gitt meg, kan ikke gjøres ugitt.

Kanskje var det dette min venn forsøkte å si.

Det du gir din oppmerksomhet, gir du også makt.

Jeg vil derfor forsøke å gi oppmerksomhet til livet.