Det som skammen gjør med tilliten

Om seksuelle overgrep, selvrespekt og erfaringen av å bli møtt som et menneske

For mange år siden satt jeg med 26 timer med samtaler foran meg. Nitten kvinner og menn hadde delt erfaringer knyttet til seksuelle overgrep mot barn. Noen hadde selv vært utsatt. Noen var foreldre. Andre arbeidet ved et norsk incestsenter. Samtalene ble tatt opp, skrevet ut og ble til 633 sider tekst. Materialet inngikk først i doktorgradsarbeidet mitt og senere i et bokkapittel som ble publisert i 2012.

Jeg forsøkte den gangen å forstå hva de fortalte om skam.

Når jeg leser materialet igjen i dag, ser jeg tydeligere at samtalene også handlet om noe annet. De handlet om tillit – om hva som kan skje når den som skulle beskytte, blir den som krenker, og når nærhet blir forbundet med fare.

Seksuelle overgrep krenker kroppen, men krenkelsen stanser ikke ved kroppens grenser. Den kan ramme forholdet til andre mennesker og forholdet til en selv. I samtalene ble tap av selvrespekt, vanskeligheter med å sette grenser og svekket tillit til andre knyttet tett sammen med skam. En av deltakerne beskrev hvordan gjentatte erfaringer med krenket tillit til slutt kunne føre til at man ikke stolte på noen.

De nitten menneskene representerte naturligvis ikke alle som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Studien var begrenset til én kulturell og institusjonell sammenheng, og deltakerne var valgt blant mennesker som allerede hadde arbeidet med erfaringene sine og ble vurdert som i stand til å delta i slike samtaler.

Men i det de fortalte, trådte noen erfaringer fram som fortsatt utfordrer meg.

Spørsmålet ble etter hvert mindre hva som hadde skjedd med dem, og mer hva som måtte få skje etterpå.

Skammen som skjuler seg

Skam har en merkelig egenskap. Den får mennesket til å ønske både å bli sett og å forsvinne.

Den som skammer seg, kan lengte etter at noen skal forstå, men samtidig frykte det øyeblikket da noen virkelig ser. Skammen trekker mennesket mot tausheten: Ikke fortell. Ikke vis dette. Hvis andre visste hvem du egentlig er, ville de vende seg bort.

I intervjuene fortalte de ansatte om mennesker som kom til senteret og nesten ikke våget å ta plass. Noen snakket svært lite. De kunne være redde for å være til bry, redde for å spørre og redde for å gjøre noe galt. En av de ansatte fortalte at de derfor aldri begynte samtalen om overgrepene. Den som kom, måtte selv få avgjøre når og om ordene skulle komme. Noen satt ganske enkelt på sofaen og forsøkte å finne trygghet.

Ved første øyekast kan det se ut som om svært lite skjer når et menneske får sitte på en sofa uten krav om å fortelle. For den som tidligere har erfart at andre har overskredet kroppens og livets grenser, kan nettopp dette imidlertid være en ny erfaring: Ingen krever adgang. Ingen tar kontroll.

Jeg bestemmer.

Respekt før behandling

Et av de tydeligste temaene i materialet var respekt. Deltakerne snakket både om å bli respektert av andre og om langsomt å kunne utvikle respekt for seg selv. En kvinne ønsket ganske enkelt å bli respektert for den hun var, å bli sett og akseptert. En mann stilte spørsmål ved hvilken betydning hus, bil og andre materielle ting egentlig hadde for selvbildet hans. Det vesentlige var selvrespekten.

Det høres selvfølgelig ut. Mennesker skal møtes med respekt. Men ordet blir mer krevende når vi spør hva respekt faktisk innebærer i en hjelperelasjon.

Det viser seg i det konkrete: om vi lytter før vi fortolker, tåler stillheten, lar den andre eie sin egen historie og godtar at et menneske kan si nei også til det vi selv mener vil være til hjelp.

Her berører materialet et grunnleggende spørsmål i sosialt arbeid og terapi: Hvem er ekspert på et menneskes liv?

Den profesjonelle kan ha kunnskaper den andre ikke har. Hun kan kjenne forskning, behandlingsmetoder og mulige følger av traumatiske erfaringer. Men hun kjenner ikke den andres liv innenfra.

En av de ansatte ved senteret formulerte dette på en måte som fortsatt står sterkt for meg. Hun fortalte at brukerne måtte være ekspertene på sine egne liv. Bare den som søkte hjelp, kunne avgjøre hva som virket og ikke virket. Hjelperens oppgave var å forsøke å finne fram til mulighetene sammen med den andre.

Det er en enkel tanke med store konsekvenser.

Fra objekt til subjekt

Jeg vender tilbake til mennesket som sitter på sofaen og får være stille.

Ingen historie blir krevd. Ingen forklaring presses fram. Den andre får beholde retten til å åpne eller lukke døren til sitt eget liv.

Da jeg analyserte materialet, fant jeg et språk for dette hos Martin Buber.

Buber skiller mellom Jeg–Det og Jeg–Du. I en Jeg–Det-relasjon blir den andre noe jeg betrakter, undersøker, bruker eller forsøker å forandre. Slik objektiverende kunnskap er ofte nødvendig. Legen må kunne undersøke kroppen. Forskeren må analysere materialet. Sosialarbeideren må noen ganger vurdere risiko.

Problemet oppstår når mennesket blir identisk med det vi vet om det.

I bokkapitlet beskrev jeg den dialogiske relasjonen som et møte mellom subjekter, der den andre ikke bare er gjenstand for mine handlinger, men et menneske jeg faktisk står overfor. Jeg skrev også om friheten som kan ligge i erfaringen av igjen å få være et subjekt i den andres nærvær, fremfor å forbli det objektet andre tidligere har gjort en til.

For mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep, får denne forskjellen en særlig betydning. Overgrepet innebærer at den andres kropp, vilje og grenser settes til side. Et menneske blir behandlet som om det ikke fullt ut tilhører seg selv.

Da må også hjelpen romme erfaringer som peker i motsatt retning: at noen lytter, at grensen respekteres, at man selv avgjør hva man vil fortelle, og at retten til å gå eller bli ligger hos en selv.

Selve relasjonen blir dermed en del av hjelpen.

Å få nye erfaringer

Når jeg i dag leser intervjuene, er det særlig én ting som slår meg: hvor sterkt deltakerne understreket erfaring fremfor forklaring.

En av de ansatte fortalte at de tidligere hadde brukt mye tid på å snakke med brukerne om problemene deres, om overgrepene og om alt som hadde gått galt. Hun opplevde at dette ikke nødvendigvis førte til forandring. Det viktige var å oppdage situasjoner der skammen ikke hadde den samme makten, og bygge videre på disse små erfaringene.

Det peker mot noe grunnleggende. Et menneske som har mistet tillit, kan vanskelig argumenteres tilbake til tillit.

Vi kan fortelle at verden også inneholder mennesker som vil vel. Vi kan forklare at faren ikke lenger er den samme. Vi kan forsikre et menneske om at det har verdi. Men tillit oppstår ikke som resultatet av et resonnement.

Den vokser fram når noen holder ord, stanser når grensen er nådd, lytter uten å overta og blir værende uten å kreve noe tilbake.

Slik kan verden langsomt begynne å se annerledes ut.

Å høre til

En annen av de sju kategoriene som vokste fram i analysen, var inkludering.

Noen av dem som kom til senteret, oppdaget at de ikke var alene. De møtte mennesker som kjente igjen følelser og tanker de selv hadde oppfattet som private feil ved dem selv. En av de ansatte beskrev hvordan brukerne kunne komme svært tilbaketrukne og redde, men etter hvert oppdage andre med lignende tanker og følelser. Hun mente at nettopp dette kunne få dem til å begynne å tro på en framtid.

Skam isolerer. Den får mennesket til å tro at det er annerledes på en måte som gjør fellesskapet farlig.

Når erfaringen deles med andre, kan noe forskyves. Det som tidligere ble forstått som et kjennetegn ved personen – det er noe galt med meg – kan gradvis forstås som en reaksjon på noe som ble gjort.

Skylden kan plasseres der den hører hjemme uten at erfaringen dermed forsvinner. Et menneske kan fortsatt bære sår etter overgrep uten også å måtte bære overgriperens skyld.

Følelser som har vært forbudt

Materialet viste også hvor vanskelig det kunne være å tillate egne følelser. Man kunne elske et menneske og samtidig avsky det mennesket hadde gjort. Sorg, sinne, frykt og skyld kunne eksistere samtidig. Noen opplevde skam etter å ha fortalt om overgrepene, som om selve avsløringen var et svik mot familien eller mot overgriperen.

En kvinne snakket om gråt.

Hun fortalte at mennesker kunne gråte over tapet av noe de aldri hadde hatt. En trygg barndom, kanskje. En forelder som skulle ha beskyttet. Retten til å være barn.

Så sa hun noe som har blitt værende hos meg: For noen hadde det vært farlig å gråte. Konsekvensene kunne ha vært store. Den erfaringen bar de fortsatt med seg.

Da må også tårene erfares på nytt. Kroppen må få oppdage at gråten ikke lenger etterfølges av straff.

Følelser trenger et sted hvor de kan eksistere uten å måtte forsvares.

Sju ord

Da jeg analyserte samtalene, organiserte jeg først materialet i rundt sytti temaer og samlet dem siden i sju hovedområder: respekt, inkludering, positiv selvvurdering, anerkjennelse, å uttrykke følelser, å møte seg selv og andre som subjekter, og nye erfaringer som kan øke tilliten til andre. Analysen var uttrykkelig fortolkende. Kategoriene skulle ikke forstås som en objektiv virkelighet som forskeren ganske enkelt hadde funnet, men som noe som ble til i møtet mellom materialet, deltakerne og forskerens fortolkning.

Den gangen kalte jeg dem kategorier.

Når jeg leser dem igjen mange år senere, virker ordet nesten for teknisk. De beskriver også noe langt enklere og vanskeligere: betingelser for at et menneske igjen skal kunne leve sammen med andre uten hele tiden å måtte beskytte seg mot dem.

Da jeg arbeidet med materialet og senere skrev bokkapitlet i 2012, leste jeg disse samtalene innenfor et språk om risiko, profesjonelle ekspertsystemer og tillit. Antologien der kapitlet ble publisert, handlet nettopp om risiko, og jeg brukte blant andre Ulrich Beck og Anthony Giddens for å forstå hvordan mennesker forholder seg til profesjonelle hjelpesystemer i et samfunn preget av usikkerhet.

Jeg kodet, sorterte og forsøkte å formulere kategorier som kunne beskrive det deltakerne fortalte. Det var forskerens oppgave.

I dag leser jeg de samme sidene langsommere. Det er ikke risikosamfunnet jeg først legger merke til.

Jeg legger mer merke til sofaen. Til stillheten. Til mennesket som får sitte uten å bli spurt. Til gråten som en gang var farlig. Til den lille erfaringen av at et nei faktisk blir hørt.

Profesjonelt hjelpearbeid trenger kunnskap, metoder og begreper. Men disse gamle samtalene minner meg om noe som kommer før alt dette: møtet med et annet menneske.

Den som er blitt krenket, kan ha lært at nærhet er farlig, at ord kan brukes mot en, og at tillit fører til svik. Da kan tillit ikke kreves som inngangsbillett til hjelpen.

Den må få vokse fram gjennom erfaring.

Det som ble ødelagt i en relasjon, repareres ikke av ord alene. Men i møtet med andre mennesker kan noe nytt langsomt bli mulig.

Ikke at det som skjedde, blir borte.

Men at det ikke lenger behøver å bestemme hele verden.

Referanse

Pettersen, K. T. (2012). Strategies for coping with health risks in the aftermath of childhood sexual abuse within the context of a Norwegian incest center. In K. P. Knutsen, S. Kvam, P. Langemeyer, A. Parianou, & K. Solfield (Eds.), Narratives of risk: Narrative des Risikos: Interdisciplinary studies / Interdisziplinäre Beiträge (pp. 465–481). Waxmann.