Når livet ikke er et problem som skal løses

Gabriel Marcel om mysteriet, håpet og møtet med den andre

Vi lever i en tid som har lært oss å behandle nesten alt som problemer. Sykdom skal diagnostiseres, sorg bearbeides, ensomhet forebygges og menneskelig atferd forklares. Når et problem er identifisert, forventer vi at det også finnes en metode, en teknikk eller et tiltak som kan løse det. Vi spør hva som virker, hvordan det virker, og hvor raskt det virker. Det som ikke lar seg måle, risikerer å bli betraktet som uklart, subjektivt eller uten praktisk betydning.

Men hva skjer når denne måten å tenke på også blir vår måte å forstå livet og møte andre mennesker på?

Den franske filosofen Gabriel Marcel forsøkte å sette ord på noe som lett går tapt i en teknisk og funksjonsorientert verden. I Eksistens og erkjennelse, som kom på norsk i 1949, skiller han mellom problem og mysterium. Skillet kan ved første øyekast virke abstrakt, men det angår noe helt konkret: hvordan vi forholder oss til oss selv, til andre mennesker og til den virkeligheten vi er en del av.

Et problem ligger foran meg. Jeg kan undersøke det, dele det opp i mindre deler og kanskje finne en løsning. Selv står jeg utenfor problemet som den som betrakter og analyserer. Et mysterium er annerledes. I mysteriet er jeg selv innvevd. Jeg kan ikke betrakte kjærligheten, håpet, kroppen, lidelsen eller døden utenfra, som om det var fenomener jeg ikke selv var berørt av. Jeg kan heller ikke møte et annet menneske som et mysterium uten samtidig å sette meg selv på spill.

Et mysterium er derfor ikke bare et problem vi ennå ikke har løst. Det er heller ikke en gåte som vitenskapen en dag vil kunne oppklare. Mysteriet viser til en side ved tilværelsen som ikke kan gjøres til et objekt uten at noe vesentlig går tapt.

Mennesket som funksjon

Marcel mente at det moderne mennesket i stadig større grad blir forstått ut fra sine funksjoner. Vi utfører biologiske, psykologiske og sosiale funksjoner. Vi er arbeidstakere, pasienter, brukere, forbrukere, klienter og mottakere av tjenester. Selv fritiden kan bli en funksjon som skal bidra til at vi hviler effektivt nok til å kunne arbeide videre.

Funksjonene er nødvendige. Et samfunn kan ikke eksistere uten oppgaver, roller, institusjoner og tekniske ordninger. Problemet oppstår når mennesket ikke lenger blir sett som noe mer enn summen av funksjonene det utfører. Da kan spørsmålet «Hvem er du?» gradvis bli erstattet av «Hva gjør du?» eller «Hva kan du brukes til?»

Når et menneske ikke lenger kan utføre sine tidligere funksjoner, kan det også oppleve at selve dets verdi blir usikker. Den som blir syk, arbeidsledig, gammel eller hjelpetrengende, mister ikke bare enkelte oppgaver. I en funksjonsorientert verden kan vedkommende kjenne det som om han eller hun mister sin plass blant menneskene.

Dette er ikke først og fremst et organisatorisk problem. Det er et ontologisk spørsmål – et spørsmål om hva det vil si å være. Marcel mener at det moderne mennesket har mistet noe av bevisstheten om det værende. Vi har fått stadig større kunnskap om hvordan ting fungerer, men er blitt mer usikre på hva det betyr at noe eller noen er til.

Den som bare leter etter funksjoner, årsaker og virkninger, kan etter hvert miste evnen til undring. Verden blir gjennomlyst, klassifisert og forklart, men ikke nødvendigvis forstått. Vi vet stadig mer om mennesket, samtidig som mennesket selv kan forsvinne bak kunnskapen.

Når den andre blir et tilfelle

Forskjellen mellom problem og mysterium viser seg kanskje tydeligst i møtet med et annet menneske.

I profesjonelle sammenhenger er vi nødt til å ordne virkeligheten i kategorier. Legen må stille en diagnose. Sosialarbeideren må beskrive en livssituasjon. Forskeren må systematisere sitt materiale. Forvaltningen må vurdere om bestemte vilkår er oppfylt. Uten slike kategorier ville mye nødvendig hjelp bli tilfeldig og urettferdig.

Men et menneske er aldri identisk med kategorien det plasseres i. Det er ikke bare en diagnose, en sak, en bruker eller representant for en sosial gruppe. I det øyeblikket kategorien blir hele sannheten om den andre, blir mennesket redusert til et tilfelle.

Marcel beskriver det disponible mennesket som et menneske som kan være nærværende for en annen. Disponibilitet betyr her mer enn å ha tid eller være tilgjengelig. Det betyr å være mottakelig. Jeg lar den andre tre frem som et menneske hvis virkelighet ikke allerede er uttømt av mine begreper og forklaringer.

Det indisponible mennesket kan derimot ha mange kunnskaper og ferdigheter, men møter den andre med en indre lukkethet. Den andre blir raskt vurdert, klassifisert og plassert. Jeg vet hvem du er før jeg har hørt hva du forsøker å fortelle meg.

Å være disponibel innebærer ikke at jeg skal føle alt den andre føler eller bære alle menneskers lidelser. Det ville være umulig. Det betyr heller ikke at jeg skal oppgi min dømmekraft. Disponibilitet er en holdning hvor jeg erkjenner at den andre alltid er mer enn det jeg kan vite om ham eller henne. Det er en form for ydmykhet overfor den andres virkelighet.

I et virkelig møte skjer det derfor noe som ikke kan planlegges eller produseres. Jeg kan legge forholdene til rette for en samtale, men jeg kan ikke ved hjelp av en metode garantere at et møte finner sted. Møtet oppstår når den andre ikke lenger bare er foran meg som et objekt for min oppmerksomhet, men blir nærværende for meg – og jeg for den andre.

Her nærmer Marcel seg en forståelse av mennesket som vi også finner hos Martin Buber. Mennesket blir ikke fullt ut seg selv i isolasjon, men i forholdet til den andre. Det er ikke bare et «jeg» og et «du» som først eksisterer hver for seg og deretter møtes. Noe blir til mellom oss. Møtet forandrer ikke nødvendigvis de ytre omstendighetene, men det kan forandre hvordan virkeligheten bæres.

Erkjennelsens mysterium

Marcel utfordrer også forestillingen om at erkjennelse først og fremst består i at et subjekt betrakter et objekt. Descartes fant visshet i setningen «Jeg tenker, altså er jeg». Men for Marcel blir dette tenkende jeget for avgrenset og ensomt. Det forteller at det finnes en bevissthet som tenker, men ikke hvem dette mennesket er, hva det tilhører, eller hvordan det står i forbindelse med andre.

Før jeg begynner å undersøke verden, befinner jeg meg allerede i den. Før jeg reflekterer over kroppen, er jeg kroppslig til stede. Før jeg analyserer forholdet til et annet menneske, er jeg allerede berørt av nærhet, avstand, tillit eller savn. Erkjennelsen begynner derfor ikke i en betrakter som står utenfor virkeligheten. Den begynner i delaktighet.

Dette betyr ikke at refleksjon er unødvendig. Marcel skiller mellom en refleksjon som deler virkeligheten opp, og en dypere refleksjon som forsøker å gjenfinne den helheten analysen har brutt i stykker. Den første refleksjonen spør hvordan noe fungerer. Den andre spør hvordan jeg selv er innvevd i det jeg forsøker å forstå.

En slik selvfordypelse er ikke det samme som å lukke seg inne i seg selv. Den er heller ikke en form for selvopptatthet. Marcel beskriver den som en gjenerobring: et forsøk på å finne tilbake til det i oss som ikke kan reduseres til roller, prestasjoner og ytre vurderinger.

Når jeg går inn i meg selv på denne måten, oppdager jeg paradoksalt nok at jeg ikke bare tilhører meg selv. Mitt liv er mitt, men det er ikke min eiendom på samme måte som en gjenstand jeg kan disponere fritt over. Jeg er mottatt av en virkelighet som var her før meg, og jeg lever i forbindelser jeg ikke selv har skapt. Språket mitt, kroppen min, historien min og menneskene som har båret meg, minner meg om at eksistensen også er gitt.

Håp er ikke optimisme

Det er i denne sammenhengen Marcels tanker om håpet får sin særlige betydning.

Håp er ikke det samme som optimisme. Optimismen regner med at det sannsynligvis vil gå bra. Den kan bygge på erfaring, statistikk eller en vurdering av tilgjengelige muligheter. Håpet trer tydeligst frem når slike beregninger ikke lenger gir tilstrekkelig grunn til optimisme.

Å håpe er heller ikke det samme som å begjære. Begjæret er rettet mot et bestemt resultat: Jeg ønsker at dette skal skje og ikke noe annet. Dersom ønsket ikke blir oppfylt, kan begjæret gå over i skuffelse eller bitterhet. Det virkelige håpet er åpnere. Det hevder ikke at livet må følge min plan, men nekter å erklære virkeligheten som endelig lukket.

Marcel skriver om å håpe når alt håp synes å være ute. Det kan gjelde et menneske som er rammet av alvorlig sykdom, et forhold som synes ødelagt, eller et liv hvor alle kjente veier videre ser ut til å være stengt. Håpet benekter ikke sykdommen, tapet eller nederlaget. Det lukker ikke øynene for virkeligheten. Men det nekter å godta at det synlige og målbare utgjør hele virkeligheten.

Fortvilelsen sier: Alt er gjort opp. Ingen ny begynnelse er mulig. Det finnes ikke lenger noe eller noen jeg kan ha tillit til.

Håpet sier ikke nødvendigvis: Alt kommer til å gå godt. Det sier snarere: Virkeligheten er ennå ikke uttømt. Det finnes mer enn det jeg nå kan se.

Derfor kan håpet ikke bevises. Hvis det kunne beregnes, ville det ikke lenger være håp, men prognose. Håpet innebærer en form for tillit eller kreditt gitt til livet. Marcel bruker nettopp økonomiske bilder: Fortvilelsen erklærer virkeligheten insolvent, mens håpet åpner en kreditt for den.

Det betyr ikke at håpet fritar oss fra handling. Et kraftløst håp ville være en selvmotsigelse. Håpet holder handlingen åpen når resultatet ikke kan garanteres. Det gjør det mulig å fortsette å pleie den syke, tale til den som har trukket seg inn i taushet, lete etter en vei hvor ingen vei ennå er synlig, og arbeide for forandring uten å vite om man selv vil få se resultatet.

Skapende troskap

Håpet henger hos Marcel sammen med det han kaller skapende troskap. Også dette begrepet rommer et paradoks.

Troskap kan lett forstås som uforanderlighet: at man gjentar det samme og holder fast ved tidligere løfter uansett hva som skjer. Men en troskap som bare gjentar fortiden, kan stivne til konformitet. Den skapende troskapen må på samme tid bevare og fornye.

Et løfte gis på et bestemt tidspunkt, men skal holdes av et menneske som forandrer seg, overfor et annet menneske som også forandrer seg. Skal troskapen forbli levende, kan den ikke bare bestå i å bevare et bilde av hvem den andre en gang var. Den må være trofast mot den andres nærvær, også når dette nærværet viser seg på nye og uventede måter.

Skapende troskap innebærer derfor å holde seg mottakelig. Jeg forsøker ikke å eie den andre eller fryse forholdet fast i en bestemt form. Jeg blir værende, men jeg må stadig lære på nytt hva det betyr å bli værende.

Forræderiet er troskapens skygge. Vi kan svikte et menneske ikke bare ved å forlate det, men også ved å slutte å se hvem det er. Vi kan være fysisk til stede og samtidig ha trukket vårt nærvær tilbake. Vi kan bevare våre ytre plikter, men møte den andre med en indre kulde.

Troskapen er skapende når den lar nærværet bli virksomt. Den skaper ikke den andre, men åpner et rom hvor den andre kan komme til syne som mer enn sin fortid, sine feil og sine funksjoner. Slik står troskapen i forbindelse med håpet: Begge nekter å redusere et menneske til det som allerede er gitt.

Teknikkens seier og nederlag

Marcel var ingen motstander av teknikk. Teknikken løser virkelige problemer og har gjort menneskelivet tryggere på utallige områder. Men den blir farlig når den går fra å være et redskap til å bli en fullstendig forståelse av virkeligheten.

Teknikken kan behandle sykdom, men kan ikke alene avgjøre hva et menneske trenger når det ikke kan helbredes. Den kan etablere kontakt mellom mennesker, men kan ikke skape nærvær. Den kan gjøre enorme mengder informasjon tilgjengelig, men kan ikke garantere forståelse. Den kan etterligne språk, gjenkjenne mønstre og foreslå løsninger, men den kan ikke oppheve vårt ansvar for hvordan vi møter den andre.

Jo flere problemer vi lærer å løse, desto større kan fristelsen bli til å betrakte alt som et problem. Når teknikken ikke lykkes, opplever vi det ikke bare som et praktisk nederlag, men som om virkeligheten selv har sviktet oss.

Her ser Marcel en forbindelse mellom troen på teknikkens grenseløse fremskritt og den moderne fortvilelsen. Hvis menneskets eneste håp er knyttet til det vi kan kontrollere, vil møtet med det ukontrollerbare før eller siden oppleves som et fullstendig sammenbrudd.

Lidelsen, alderdommen, kjærligheten og døden minner oss om at ikke alt står til vår disposisjon. De viser oss teknikkens grense. Men grensen er ikke nødvendigvis bare et nederlag. Den kan også åpne en annen forståelse av livet – en forståelse hvor mottakelighet, troskap og nærvær blir viktigere enn herredømme.

Å la mysteriet forbli et mysterium

Gabriel Marcel konverterte til katolisismen og kan med god grunn omtales som en katolsk eksistensfilosof, slik Kierkegaard kan kalles en protestantisk eksistensfilosof. Hos Marcel finnes det en bevegelse mot det transcendente, mot en virkelighet mennesket ikke selv har skapt og ikke kan beherske.

Likevel er ikke hans skille mellom problem og mysterium bare tilgjengelig for den som deler hans kristne tro. Det springer også ut av erfaringer mennesker kan kjenne igjen: at et møte kan forandre et liv, at kjærligheten rommer mer enn vi kan forklare, at troskap må fornyes, og at håpet kan leve videre når optimismen ikke lenger har noe å støtte seg til.

Troen gir hos Marcel mysteriet et språk, men mysteriet viser seg allerede i erfaringen.

Å erkjenne et mysterium betyr ikke å slutte å tenke. Det betyr å tenke på en måte som ikke ødelegger det man forsøker å forstå. Vi skal fortsatt undersøke, analysere og søke kunnskap. Men vi må samtidig vite at mennesket alltid er mer enn vår kunnskap om det.

Praktisk filosofi begynner kanskje nettopp her: i spørsmålet om hvordan vi lever med det vi ikke kan stille oss utenfor. Hvordan møter jeg et menneske uten å gjøre det til et tilfelle? Hvordan handler jeg når utfallet ikke kan garanteres? Hvordan forblir jeg trofast uten å stivne? Hvordan håper jeg uten å flykte fra virkeligheten?

Livet er fullt av problemer som skal løses. Men livet selv er ikke et problem.

Det er et mysterium vi er delaktige i.