Når kroppen bærer historien
Fra avhandling til essay
Vi har ikke bare en kropp.
Vi er kropp.
Dette kan virke som en enkel forskjell i språk, men den rommer to svært ulike måter å forstå mennesket på. Når vi sier at vi har en kropp, kan kroppen fremstå som noe vi eier og bruker: et redskap som frakter oss gjennom verden. Når vi sier at vi er kropp, blir det tydeligere at kroppen er selve måten vi er til stede på.
Det er gjennom kroppen vi ser.
Hører.
Berører.
Blir berørt.
Nærmer oss andre.
Og trekker oss unna.
Kroppen er ikke bare et objekt i verden. Den er stedet hvor verden blir erfart.
Derfor rammer en kroppslig krenkelse aldri bare kroppen.
Den rammer menneskets måte å være til på.
Kroppen som levd erfaring
I doktoravhandlingen brukte jeg uttrykket kroppen som subjektiv erfaring. Bak dette akademiske språket lå en enkel, men viktig innsikt: Kroppen kan ikke forstås fullt ut utenfra.
Legen kan undersøke den.
Fysiologen kan beskrive dens funksjoner.
Andre mennesker kan se dens form, bevegelser og synlige sår.
Men bare mennesket selv kan erfare hvordan det er å leve i akkurat denne kroppen.
To mennesker kan ha kropper som utenfra virker nokså like, men oppleve dem helt forskjellig. Den ene kan kjenne kroppen som trygg og selvfølgelig. Den andre kan oppleve den som fremmed, urolig eller farlig.
Kroppen er derfor mer enn det som kan sees.
Den er også den kroppen som kjennes innenfra.
I intervjuene beskrev flere hvordan forholdet mellom kropp og selv var blitt forstyrret gjennom seksuelle overgrep. Noen fortalte at de under krenkelsene opplevde å forlate kroppen eller betrakte seg selv utenfra. I avhandlingen valgte jeg å møte disse fortellingene som beskrivelser av den subjektivt erfarte kroppen, ikke først og fremst som symptomer som måtte plasseres i en diagnostisk kategori.
Dette var ikke en påstand om at kropp og bevissthet bokstavelig talt kunne skilles fra hverandre. Det var en anerkjennelse av hvordan en uutholdelig erfaring kunne oppleves:
Jeg kunne ikke bli værende i kroppen mens dette skjedde.
Når kroppen blir fremmed
Vi beveger oss vanligvis gjennom hverdagen uten å tenke særlig over kroppen. Vi reiser oss, går, spiser, arbeider og møter andre. Kroppen er nær, men likevel ikke stadig gjenstand for oppmerksomhet.
Ved sykdom, smerte eller krenkelse kan dette forandre seg.
Kroppen trer frem.
Den som tidligere var en stilltiende følgesvenn, blir noe mennesket må forholde seg til. Den kan kjennes tung, truende eller fremmed.
Etter seksuelle krenkelser kan kroppen oppleves som stedet hvor det uønskede fortsatt finnes. Ikke fordi hendelsen bokstavelig talt er bevart uforandret i vevet, men fordi kroppslige situasjoner kan vekke erfaringen på nytt.
En berøring.
En lukt.
Et mørkt rom.
En bestemt bevegelse.
Nakenhet.
Seksuell nærhet.
Det som for et annet menneske er en alminnelig situasjon, kan for den krenkede kroppen oppleves som fare.
Da reagerer ikke kroppen nødvendigvis på det som skjer nå alene. Den reagerer også i lys av det som har skjedd før.
Man kan derfor si at kroppen bærer historien.
Ikke som en bok hvor alt står ferdig skrevet, men som en levd følsomhet. Fortiden kan merkes i hvordan kroppen spenner seg, trekker seg unna eller forsøker å beskytte seg.
Følelsen av urenhet
Et av de sterkeste temaene i kroppskapitlet var følelsen av å være skitten eller uren.
Dette var ikke beskrivelser av faktisk urenhet. Det var skammens språk.
Det som en annen hadde gjort med kroppen, ble opplevd som en egenskap ved kroppen selv. Krenkelsen ble ikke bare noe som hadde hendt. Den ble noe kroppen syntes å ha blitt.
Jeg ble ikke bare utsatt for noe urent.
Jeg er uren.
Her gjentar skammen den bevegelsen vi allerede har møtt i serien: Den forvandler en erfaring til identitet.
Det var den voksne som utførte handlingen.
Likevel ble det barnet som opplevde sin egen kropp som skitten.
Den moralske urenheten som tilhørte overgriperens handling, ble flyttet over på kroppen som var blitt krenket.
Dette er en dypt urettferdig forskyvning.
Kroppen blir gjort ansvarlig for det den ble utsatt for.
En kropp andre kan se
Skammen gjør ikke bare kroppen vanskelig å kjenne innenfra.
Den gjør den også vanskelig å vise frem.
Nakenhet handler vanligvis om mer enn fraværet av klær. Å være naken er å være synlig uten den beskyttelsen klærne gir. Det kan være forbundet med tillit, nærhet og frihet, men også med sårbarhet.
For den som opplever kroppen som skitten, ødelagt eller annerledes, kan nakenheten bli en risiko.
Hva vil den andre se?
Vil kroppen avsløre historien?
Kan det som har hendt, leses i huden?
Noen av deltakerne beskrev hvordan de dekket til kroppen også i situasjoner hvor andre ville ha tatt av mer klær. En av dem fortalte at hun unngikk speilet og forestilte seg en kropp med sår og skader som andre ikke kunne se. Hun ønsket ikke at kroppen skulle bli synlig.
Dette viser noe viktig om skam.
Mennesket ser ikke nødvendigvis kroppen slik den fremstår for andre. Det ser den gjennom den betydningen kroppen har fått.
Speilbildet gjengir ikke bare en ytre form.
Det møtes av en indre fortelling.
Speilet som dommer
Et speil er tilsynelatende nøytralt.
Det viser det som står foran det.
Likevel er det ingen som ser seg selv helt nøytralt i et speil. Vi ser ikke bare et ansikt eller en kropp. Vi ser gjennom erfaringer, forventninger og forestillinger om hvordan andre vurderer oss.
For den skamfulle kan speilet bli en dommer.
Blikket leter ikke etter det levende mennesket, men etter beviset på at skammen har rett.
Der er det stygge.
Det ødelagte.
Det uverdige.
Det som ikke må vises.
Speilet avslører da ikke kroppen slik den faktisk er. Det viser kroppen gjennom skammens fortolkning.
I avhandlingen fortalte en av deltakerne at arbeidet ved incestsenteret etter hvert gjorde det mulig å se seg selv i speilet og si: «Jeg liker deg.» Dette var ikke bare en ny mening om utseendet. Det uttrykte en forandring i forholdet til selvet. Nye erfaringer med andre hadde gjort et nytt blikk på egen kropp og person mulig.
Kanskje er dette noe av det viktigste et speil kan vise.
Ikke den perfekte kroppen.
Men en kropp som mennesket ikke lenger behøver å vende seg bort fra.
Kroppen og verdiløsheten
Skam kan få kroppen til å fremstå som verdiløs.
Ikke bare uønsket, men uten rett til beskyttelse.
Dersom kroppen først oppfattes som skitten eller ødelagt, kan det bli vanskeligere å sette grenser rundt den. Mennesket kan begynne å tenke at det ikke spiller noen rolle hva som skjer med kroppen. Den har allerede mistet sin verdi.
Dette kan berøre mat, selvskading, seksualitet og forholdet til egen helse. Avhandlingen undersøkte disse områdene hver for seg, men de møtes i et felles spørsmål:
Har denne kroppen rett til omsorg?
Det er et moralsk spørsmål, ikke bare et psykologisk.
Kroppen er ikke verdifull fordi den ser ut på en bestemt måte.
Den er ikke verdifull fordi den fungerer godt.
Den er ikke verdifull fordi andre ønsker den.
Kroppen har verdi fordi den er et menneskes kropp.
Det er gjennom denne kroppen mennesket lever sitt eneste liv.
Kroppen som objekt
Seksuelle overgrep innebærer at et menneskes kropp blir behandlet som et objekt for en annens handlinger.
Den andre ser ikke et Du.
Den ser noe som kan brukes.
Dermed rammes ikke bare kroppens grenser. Også menneskets status som handlende subjekt krenkes. Den som skulle ha hatt rett til å si ja eller nei, blir gjort til gjenstand for et annet menneskes vilje.
Denne objektiveringen kan fortsette inne i menneskets eget forhold til kroppen.
Kroppen blir «den».
Noe man må kontrollere.
Skjule.
Straffe.
Forandre.
Eller forlate.
Mennesket betrakter sin egen kropp med et fremmed blikk – noen ganger med det samme nedvurderende blikket som en gang ble rettet mot den utenfra.
Krenkelsen fortsetter da som en indre relasjon.
Overgriperen er kanskje borte.
Men objektiveringen lever videre.
Retten til egen kropp
Vi sier ofte at mennesket har rett til sin egen kropp.
Juridisk og moralsk er dette grunnleggende.
Men etter en krenkelse kan denne retten måtte erfares på nytt.
Det er ikke nok at andre erklærer:
Kroppen er din.
Mennesket må gradvis kunne kjenne:
Denne kroppen tilhører meg.
Jeg bestemmer hvem som får nærme seg.
Jeg kan si nei.
Jeg kan også si ja.
Jeg kan stanse.
Jeg trenger ikke forklare alle mine grenser.
Retten til egen kropp innebærer ikke bare retten til å beskytte den mot andre. Den innebærer også retten til å leve i den uten å møte seg selv med forakt.
Det er en langsom gjenerobring.
Den kan begynne med noe så enkelt som å velge hvor man vil sitte, om døren skal være åpen, eller om en undersøkelse skal stanse. Den kan fortsette gjennom å kjenne sult, tretthet, smerte eller velbehag og ta disse erfaringene på alvor.
Slik kan kroppen gradvis gå fra å være noe andre bestemte over, til igjen å bli menneskets eget sted i verden.
Hjelperens forhold til kroppen
Den profesjonelle hjelperen kan også komme til å objektivere kroppen.
Det skjer når kroppen bare blir symptom.
Når den måles, undersøkes og forklares uten at menneskets egen erfaring får plass.
Undersøkelser og faglige vurderinger kan være nødvendige. Men kroppen må aldri reduseres til det som kan registreres utenfra.
Spørsmålet er ikke bare:
Hva feiler kroppen?
Det er også:
Hvordan er det å leve i denne kroppen?
Hva oppleves trygt?
Hva oppleves truende?
Når trenger du avstand?
Hvordan kan du beholde kontrollen?
Avhandlingen understreket betydningen av å starte hjelpen der den andre befinner seg. I møte med den krenkede kroppen betyr dette å respektere de grensene mennesket faktisk har, også når de kan virke uforståelige for hjelperen.
Den som trekker seg unna berøring, trenger ikke straks å lære å tåle den.
Den som dekker kroppen, trenger ikke straks å vise den.
Den som unngår speilet, trenger ikke tvinges til å se.
Først må relasjonen gi en erfaring av at ingen lenger tar seg til rette.
Å ta kroppen tilbake
I avhandlingen brukte jeg uttrykket å ta seg selv tilbake.
Dette handler også om kroppen.
Å ta kroppen tilbake betyr ikke nødvendigvis å bli glad i alle sider ved den. Det er et stort krav å stille til et menneske, og ofte et unødvendig.
Kanskje begynner det mer beskjedent.
Å slutte å hate kroppen.
Å lytte til den.
Å beskytte den.
Å la den hvile.
Å gi den mat.
Å sette grenser.
Å erkjenne at den gjorde det den kunne for å overleve.
Kroppen var ikke forræderen.
Den var stedet hvor krenkelsen skjedde.
Den var også stedet som bar mennesket gjennom den.
Dette er en viktig forskjell.
Den kroppen som oppleves som ødelagt, er samtidig kroppen som fortsatt puster, beveger seg og gjør nye erfaringer mulig.
Den er ikke bare historiens arkiv.
Den er også stedet hvor et videre liv kan begynne.
Nye kroppslige erfaringer
Ord alene er ikke alltid tilstrekkelige til å forandre forholdet til kroppen.
Avhandlingsmaterialet pekte på betydningen av nye erfaringer. De som søkte hjelp, måtte ikke bare forstå fortiden på en ny måte. De trengte også situasjoner hvor kroppen kunne erfare noe annet enn krenkelse, frykt og skam.
Det kan være erfaringen av en grense som respekteres.
En berøring man selv har valgt.
Et rom hvor man kan gå når man vil.
En aktivitet hvor kroppen oppleves sterk eller fri.
En relasjon hvor nærhet ikke fører til krav.
Slike erfaringer motsier ikke fortiden.
De gjør fremtiden større.
Gjennom gjentatte møter med respekt kan mennesket gradvis erfare at kroppen ikke alltid befinner seg i fare. At synlighet ikke alltid fører til krenkelse. At nærhet også kan romme omsorg.
Slik kan den levde kroppen få en ny historie uten at den gamle blir benektet.
Kroppen er mer enn det som ble gjort mot den
En krenkelse setter spor.
Noen spor er synlige.
Andre merkes bare av den som bærer dem.
Men kroppen kan aldri reduseres til disse sporene.
Den er også barndommens lek.
Arbeidets anstrengelse.
Hendene som har skapt noe.
Føttene som har gått lange veier.
Armene som har båret et barn.
Ansiktet som har ledd.
Pusten som fortsatt går inn og ut.
Skammen forsøker å samle hele kroppens betydning rundt krenkelsen.
Den sier:
Dette er kroppen det skjedde med.
Dette er den skitne kroppen.
Dette er kroppen som må skjules.
Men kroppen rommer alltid mer enn skammens fortelling.
Det som ble gjort mot den, er en del av dens historie.
Det er ikke hele dens mening.
Et hjem man kan vende tilbake til
Mennesket kan ikke forlate kroppen og begynne på nytt i en annen.
Den er vårt første og siste hjem.
Derfor handler heling ikke om å unnslippe kroppen, men om langsomt å gjøre det mulig å bo i den igjen.
Ikke uten minner.
Ikke uten sårbarhet.
Ikke nødvendigvis uten smerte.
Men med større rett til å bestemme.
Med mindre forakt.
Med en begynnende erfaring av tilhørighet.
Profesjonelt sosialt arbeid kan ikke gi et menneske kroppen tilbake. Den har aldri sluttet å være menneskets kropp.
Men sosialarbeideren kan bidra til relasjoner hvor denne tilhørigheten igjen kan erfares. Gjennom respekt, varsomhet og anerkjennelse kan den andre møtes som et kroppslig levende subjekt – ikke som en skadet gjenstand.
Kanskje er det dette det betyr å ta kroppen tilbake:
Å kunne si at dette skjedde med kroppen min, uten lenger å tro at krenkelsen forteller hele sannheten om den.
Å kunne være synlig uten å bli utlevert.
Å kunne være naken uten å være uten grenser.
Å kunne se seg selv i speilet uten bare å se den andres handling.
Og langsomt erkjenne:
Denne kroppen er ikke uren.
Den er ikke skyldig.
Den er min.
Denne kroppen er ikke uren.
Den er ikke skyldig.
Den er min.
Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT
Dette essayet inngår som essay 12 i serien «Fra avhandling til essay» og bygger særlig på doktoravhandlingens kapittel om kroppen, med drøftinger av kroppsskam, kroppen som subjektiv erfaring, verdiløshet, nakenhet og speilbildet, samt avhandlingens avsluttende perspektiv på å ta seg selv tilbake gjennom respekt, anerkjennelse og nye erfaringer: Pettersen, K. T. (2009). An Exploration into the Concept and Phenomenon of Shame within the Context of Child Sexual Abuse: An Existential-Dialogical Perspective of Social Work within the Settings of a Norwegian Incest Centre. NTNU.
No comments:
Post a Comment